En forskergruppe i Storbritannia har kommet frem til at landet vil kunne spare hele 80 millioner pund i året hvis man gikk over fra dagens forskningspublisering til en Open Access-modell. Dette tilsvarer 780 millioner norske kroner.

Open Access vil si fri internettilgang til vitenskapelige arbeider i full tekst, helt fritt for alle å lese og distribuere på nett.

– I Norge kunne man også spart betydelige summer av statlige midler om en slik omlegging av publiseringen hadde funnet sted.

– Det meste av forskninga her i landet er statlig finansiert, og innsparingene kunne i stedet blitt anvendt i forskningen, forteller Leif Longva ved Universitetsbiblioteket i Tromsø.

I tillegg til slike direkte besparelser, har den britiske forskningsgruppa beregnet samfunnsnytten av Open Access. Beregninger over 20 år gir en nytteverdi på ikke mindre enn 26 milliarder britiske pund (250 milliarder kroner).

– Nytten ved omlegging til Open Access er 13,9 ganger høyere enn kostnadene ved modellen, forteller Longva.

Gradert prestisje

Slik det fungerer i dag premierer den norske staten høyest de forskere og forskningsinstitusjoner som får sine vitenskapelige resultater publisert i såkalte nivå 1- og nivå 2-tidsskrift, der den sistnevnte gruppa er mest prestisjetung.

Science og Nature er eksempler på nivå 2-tidsskrift. Nivåene tildeles etter hvor stort impact factor et tidsskrift har.

Impact factor er en beregning som indikerer antallet siteringer fra de respektive tidsskriftene i løpet av et år. Jo større antall siteringer fra et tidsskrift i andre forskningsartikler desto større impact factor har tidsskriftet.

Publiseringen vektes etter en fastsatt modell og medfører i beste fall økte bevilgninger til forskningsintsitusjonen som forskeren er tilknyttet. For å få publisert artiklene i disse tidskriftene går forskerens resultater gjennom fagfellevurdering.

Det vil si at forskeren sender sin vitenskapelige artikkel til tidsskriftet, som da oppnevner en gruppe av fageksperter som gjør en uavhengig vurdering av arbeidet.

Hvis arbeidet blir godkjent av fagfellene, kan det trykkes i tidskriftet.

Publiseringens paradoks

Og her kommer paradokset: Forskeren gir bort rettighetene til forskningsartikkelen til tidsskriftet, som publiserer og selger dem tilbake til forskningsinstitusjonene til dyre abonnementspriser.

Forlagene for prestisjetidsskriftene vet hvordan den norske staten premierer forskersamfunnet. Dermed skrur de opp prisene for sine abonnement.

Dette markedet kontrolleres av noen få store aktører i det som best kan beskrives som et vestlig monopol.

I 2007 krevde det store forlaget Blackwell at norske universitetsbibliotek forpliktet seg til et treårsabonnement med en prisstigning på omtrent syv prosent per år.

Alle de norske universitetsbibliotekene brøt forhandlinger med Blackwell, fordi de anså prisstigninga som urimelig. Forlaget og bibliotekene kom siden til enighet.

Duplisering av forskning

Forskningsresultatene som presenteres i de prestisjetunge tidsskriftene blir gjort mindre tilgjengelige på grunn av de høye prisene.

- I tillegg til at den tradisjonelle publiseringa er vanskelig tilgjengelig, er datagrunnlaget bak forskningen som regel ikke tilgjengelig for leserne.

- Dermed risikerer man ofte duplisering av samme forskning, som i sin tur er sløsing med offentlige penger, forteller Longva.

Leif Longva forteller at det er flere måter å finansiere Open Access på. Et alternativ er for tidsskriftet å ha en sponsor i ryggen.

Et annet er å endre selve forskningsfinansieringa. Den kan bidra med midler som forskeren bruker til å betale for publiseringa, såkalt forfatterbetaling.

Men kan ikke dette misbrukes?

- Open Access-tidsskrifter vil fortsatt ha en fagfellevurdering. Jeg tror ikke at det er fare for at tidsskriftene tar inn kreti og pleti av artikler. Deres rykte og rangering er avhengig av at de publiserer god forskning, sier Longva.

Kilde:

Rapporten «Economic Implications of Alternative Scholarly Publishing Models: Exploring the costs and benefits» fra The Joint Information Systems Committee (JISC).