Forskere ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) ble nylig invitert med av kollegaer i Brussel til å svare på et forskningsoppdrag utlyst av EU-kommisjonen. Det var et spennende prosjekt, de ville få tilgang til interessante data, forskerne var gira.
- Men så står det i kontraktsvilkårene, som er sendt ut med utlysningen, at ingenting kan publiseres uten skriftlig samtykke fra kommisjonen, forteller Tanja Storsul, direktør ved ISF.
- Som direktør må jeg da si at det går ikke. Det var kjipt der og da, men vi kan ikke drive med hemmelig forskning.
Yngre forskere særlig utsatt
Forskning under press var nylig tema til morgenkaffen på Akademiet for yngre forskeres frokostmøte Sensur og selvsensur: Hvordan sikre forskningens integritet i møte med ekstern påvirkning?
For konklusjoner har blitt forsøkt endret, også i Norge. Rammevilkår har vært snevre. Oppdrag har vært så detaljert formulert at konklusjonen nærmest gir seg selv. Resultater har blitt lagt lokk på. De anekdotiske eksemplene er mange.
- Vi har ikke gode data for når dette skjer, og det er ikke klart hvor grensene går, sa Mari Elken, medlem i Akademiet og til vanlig forsker ved NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning.
- Men fra RINO-undersøkelsen om forskningspraksis i Norge vet vi at yngre forskere er særlig utsatt når det gjelder tvilsom praksis. Det har med makthierarkier å gjøre, de unge har ikke samme type makt som de eldre.
Elkem kunne også fortelle at det i en undersøkelse Akademiet har utført blant yngre forskere svarer få at de har opplevd slikt utilbørlig press.
- Vi prøver ikke å si at dette er vanlig, at det skjer hele tida. Men også få eksempler er for mange. Og det er et fenomen som må diskuteres.
Viktig med riktig kontrakt
Så hvordan sikre at et forskningsoppdrag er fritt og uavhengig? For Storsul i ISF starter det med utlysningen, som gjerne forteller om hvilken kontrakt som ligger til grunn. Når det offentlige Norge bestiller forskning har de nemlig en egen kontrakt utviklet til formålet – Statens standardavtale for forskning.
Sånn har det ikke alltid vært.
Knut Ruyter startet sin tredje dag som Universitetet i Oslos nye Vitenskapsombud på frokostmøtet. Ruyter har imidlertid lang fartstid innenfor det norske forskningsetiske systemet, og var for litt over 15 år siden med på å lage en rapport om oppdragsforskning – altså forskning som noen har bestilt og betalt for.
- Et av funnene våre, som overrasket oss den gangen, var villigheten fra forskere til å kompromisse resultater for å tekkes oppdragsgiver, fortalte Ruyter.
- Det var ulike typer begrunnelser. Forskerne var avhengige av støtten, eller fremtidig støtte, så de ville ha et godt forhold til arbeidsgiver. Andre hadde et slags regnskap som gikk ut på at dette går vi med på her og nå, det er ikke helt bra, men i fremtiden kan vi bruke noen av disse midlene til å gjøre skikkelig forskning vi står helt inne for.
Et av resultatene fra rapporten var nettopp utarbeidelsen av den såkalte standardavtalen som kom i 2006, og i ny utgave i 2012. Avtalen skal sikre at forskningen er fri og uavhengig. Blant annet heter det at resultater skal kunne offentliggjøres senest tre uker etter prosjektslutt.
- For oss er det helt avgjørende typer vilkår, sier Storsul.
- De som har holdt på lenge sier at denne avtalen har virket oppdragende og bevisstgjørende på oppdragsgivere.
Hvem tar oppdragene forskerne ikke vil ha?
Men hvem tar oppdragene som Storsul og andre seriøse forskere takker nei til, fordi vilkårene for forskningen ikke møter forskningsetiske standarder?
- Det er en helt ny sektor der ute med konsulentfirmaer og andre som tar disse oppdragene, sa Vidar Enebakk, Sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).
- Det er en ny stor gråsone med uklare grenser. Hva er en rapport fra et departement? Hva er en analyse? De kontraktene som ligger til grunn der, og de som tar disse oppdragene, det synes vi er en interessant debatt. Den velregulerte oppdragsforskninga er det minste problemet, men det er så innmari mye annet der ute også.
For statsansatte som ikke vil bestille forskning har staten egne oppdragsavtaler for konsulenter. Brukere advares imidlertid på anskaffelser.no, der kontraktene ligger ute, om at dersom de ønsker å bestille uavhengig forskning med høy legitimitet er det standardavtalen for forskning som skal brukes.
- Det er greit å lyse ut konsulentoppdrag, sier Storsul.
- De er flinke de som jobber med dette, i økende grad er det folk med doktorgrad. Men bestiller du fra konsulent skal du ikke ha forskningsintegriteten på kjøpet.
For NESH, samfunnsvitenskapens og humanioras forskningsetiske komité, har forskning under press vært et hovedområde de siste to årene.
- Det er dette de mest akutte henvendelsene vi får handler om, forteller Enebakk.
Han etterlyser blant annet større bevissthet rundt hva som regnes som forskning.
- Ifølge Kunnskapsdepartementet foregår over 50 prosent av norsk forskning i næringslivet. Men er det fri og uavhengig forskning? Forskning er ikke lenger det samme som fri og uavhengig forskning. Det begrepet er ganske viktig, hva har skjedd med forskningsbegrepet?, spør Enebakk.
- Universitetene må finne ut hva de mener, det er noen grenser og forskjeller som må opprettholdes. Å rydde i det er en felles oppgave vi har.
Nytt vitenskapsombud er godt igang
Knut Ruyter er altså det nye vitenskapsombudet for Universitetet i Oslo. Han skal ikke rapportere til noen, kan ikke instrueres av noen, og skal være en instans som alle ansatte kan henvende seg til om alle mulige forskningsetiske problemstillinger.
Allerede i vår, etter et oppslag i Uniforum, kom de første henvendelsene, selv om han altså ikke tiltrådte stillingen før nylig.
- Det er 10-12 henvendelser, og de handler for eksempel om det vi snakker om her i dag, om ulike problemstillinger knytta til oppdragsforskning, fortalte Ruyter.
- Forfatterskap er også et omstridt og vanskelig område. Så er det bruk av data – eierskap til data og bruk av dem etter at man har publisert. Utelukkelse av tilgang til data er et stort problem.
Må kreve opplæring i forskningsetikk
At mange har kontaktet Ruyter selv før han faktisk var vitenskapsombud vitner om et kjent problem: Når det dukker opp vanskelige ting vet ikke forskerne hvor de skal henvende seg.
- Dette er et av hovedfunnene fra RINO-rapporten, forteller Enebakk fra NESH.
- Når det oppstår problemer vet man ikke hvor man skal gå. Og på spørsmål om man har fått god opplæring i forskningsetikk er svaret nei.
Mer enn 7000 forskere fra hele landet har svart på den såkalte RINO-undersøkelsen om forskningsintegritet i Norge. To rapporter har blitt publisert, og en tredje er ventet i løpet av høsten.
Ansvaret for opplæring hviler på institusjonene, i henhold til Forskningsetikkloven.
- Unge forskere må legge press på dette, dere har ikke bare krav på det, men det er nødvendig, formante Enebakk.
- Verden er stor og rar, det er mye penger i forskning, og jo mer man vet om dette jo bedre er det. Unge forskere blir oppdratt til å være unge, flinke og smarte. Ikke til å kommunisere usikkerhet og være åpne om egne feil.
Vitenskapsombud Ruyter vil også gjerne utdanne de unge, men mener det er kanskje enda viktigere å utdanne ledelsen.
- Det som virkelig trengs etter min mening er utdanning av ledere, forskningsledere og veiledere. Man kan ha en god kontrakt, men det betyr ikke at man ikke må løse problemer som har å gjøre med press og sensur og selvsensur. Og jeg forstår at man nødig vil kappe over den grenen man selv sitter på.
