Tvilsomme praksiser blant forskere kan spenne fra direkte fusk og fabrikasjon av data, til plagiat og tildeling av det som kalles gaveforfatterskap. (Illustrasjonsfoto: fizkes / Shutterstock / NTB scanpix)
Tvilsomme praksiser blant forskere kan spenne fra direkte fusk og fabrikasjon av data, til plagiat og tildeling av det som kalles gaveforfatterskap. (Illustrasjonsfoto: fizkes / Shutterstock / NTB scanpix)

Fire av ti forskere i Norge har deltatt i diskutable forskningspraksiser

Hvor stor andel av forskerne har begått mindre overtramp, og hvor mange har vært med på regelrett fusk? Det gir to undersøkelser oss nå svar på.

Published

Få forskere i Norge fusker.

Men langt flere forskere har aksept for det som litt fint kalles diskutable forskningspraksiser.

I fjor sommer kom en første rapport fra RINO-prosjektet (Research Integrity in Norway) som blant annet så på mer åpenbart forskningsfusk.

Der kom det fram at Norge ligger betydelig under andre land i selvrapportert forfalskning, fabrikasjon og plagiering av forskning. Samtidig ble det avdekket at bare 60 prosent av norske forskere har deltatt i forskningsetisk opplæring, og de fleste bare i en dag eller mindre.

Nå er altså en ny rapport fra RINO-prosjektet ferdig. Den har gått inn i gråsonen av usikre data, gaveforfatterskap og kreative kildehenvisninger.

– Dette tallet burde ha vært lavere

Den nye rapporten er basert på en spørreundersøkelsen der nesten 7300 ansatte ved universitetene, høyskolene og mange av forskningsinstituttene våre har svart.

I alt 6 av 10 norske forskere sier at de ikke har deltatt i noen av de diskutable eller mer tvilsomme praksisene som det blir stilt spørsmål om i undersøkelsen.

Men det betyr at 4 av 10 forskere har deltatt i minst en tvilsom praksis. Det har de gjort i løpet av de siste tre årene.

– Det som bekymrer oss mest er likevel de fem prosent av forskerne som bekrefter at de har deltatt i minst tre tvilsomme praksiser de siste tre årene. Dette tallet burde ha vært lavere, sier Johs Hjellbrekke.

Han er professor ved Universitetet i Bergen (UiB) og en av deltagerne i RINO. Prosjektet er et samarbeid mellom UiB, Høgskulen på Vestlandet og De nasjonale forskningsetiske komiteene.

– Jeg skulle også gjerne ha sett at andelen blant forskere i Norge som svarer at de aldri har deltatt i noe av dette, hadde vært større enn 6 av 10, sier Johs Hjellbrekke, professor ved Universitetet i Bergen.
– Jeg skulle også gjerne ha sett at andelen blant forskere i Norge som svarer at de aldri har deltatt i noe av dette, hadde vært større enn 6 av 10, sier Johs Hjellbrekke, professor ved Universitetet i Bergen.

Gaveforfatterskap og salamisering av resultater

Diskutable forskningspraksiser kommer i mange utgaver.

En praksis det nå rettes mye søkelys på er å salamisere forskningsresultater.

Det vil si å stykke resultatene av et forskningsprosjekt opp i flest mulig mindre deler, som en salamipølse, for at forskerne bak studien kan skrive flere forskningsartikler og slik sikre seg mange publiseringspoeng.

En annen tvilsom praksis er å tildele noen gaveforfatterskap. Det vil si at noen får sette navnet sitt på en forskningsartikkel, som ikke burde ha stått der.

Usikre data og tvilsomme kildehenvisninger

Rapporten peker på flere andre tvilsomme praksiser:

  • Feilaktig nekte noen medforfatterskap på en forskningsartikkel.
  • Unnlate å informere om usikkerhet i datamaterialet som er samlet inn.
  • Endre en studie etter press fra interessenter.
  • Inkludere unødvendige kildehenvisninger ved publisering, for å øke noens siteringsfrekvens.
  • Bruke forskningsdata/materiale, når eierskapet til dette er omstridt.
  • Gi inntrykk av å ha oppsøkt en kilde, gjennom å kopiere andres kildehenvisninger.

En fjerdedel svarte

– Jeg skulle også gjerne ha sett at andelen blant forskere i Norge som svarer at de aldri har deltatt i noe av dette, hadde vært større enn 6 av 10, sier Johs Hjellbrekke.

Som samtidig gjør oppmerksom på at utvalget av forskere som har svart på spørreundersøkelsen, kan være skeivt.

Undersøkelsen ble sendt til over 31 000 tilsatte ved norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Blant disse var det 7291 – eller 23,4 prosent – som fylte ut hele spørreskjemaet.

– Statistisk kan vi ikke slutte fra vårt utvalg til hele populasjonen av norske forskere. Men jeg vil bli overrasket om en annen studie gir et helt annet resultat.

«Gavmilde» forskere

Med bakgrunn i resultatene fra undersøkelsen, mener rapporten fra RINO-prosjektet at 13 prosent av dem som har svart kan plasseres i en gruppe som kalles «De gavmilde».

Denne gruppen har klart høyere sannsynlighet enn andre for å ha gitt bort ett eller flere gaveforfatterskap til kolleger.

Størst spørsmåltegn stiller likevel Hjellbrekke og rapporten ved gruppen på 5 prosent av forskerne som har en klart høyere sannsynlighet enn andre for å ha deltatt i diskutable forskningspraksiser.

Unge forskere og samfunnsvitere

Unge forskere (30-39 år) er overrepresentert i risikogruppen som har høyest sannsynlighet for å ha begått ett eller flere overtramp.

Andre overrepresenterte grupper er samfunnsvitere og forskere ved næringslivsrettede forskningsinstitutter, samt ansatte med tittelen seniorforsker.

Forskjeller mellom fag

– Forskjellene mellom forskere i ulike fag har nok delvis bakgrunn i forskjellige måter å drive forskning, sier Johs Hjellbrekke som selv er sosiolog.

– Det er stor forskjell på å forske innenfor humaniora og å forske inne på et laboratorium. Humanister forsker ofte helt alene, mens forskningsartikler med utgangspunkt i et laboratorium kan ha veldig mange deltagere.

Er det for eksempel i orden at laboratoriesjefen får navnet sitt på den vitenskapelige artikkelen, om han ikke har gjort annet enn å overlevere nøklene til laboratoriet? I enkelte land er det en tradisjon for dette. Men ikke i Norge.

En stor andel av forskerne i Norge er utlendinger. I 2017 var nærmere 40 prosent av alle som avla en doktorgrad i Norge fra utlandet, ifølge Indikatorrapporten 2018.

– Flere forskere jeg selv har snakket med, har kunnet fortelle meg om tilfeller der de opplever at norske og utenlandske forskningstradisjoner kolliderer, sier Hjellbrekke.

Han understreker at det selvfølgelig ikke utelukker diskutable praksiser også blant forskere fra Norge.

Frittstående forskningsinstitutter

Når forskere ved noen frittstående institutter oftere enn andre rapporterer om diskutable praksiser, tror UiB-professoren dette kan ha å gjøre med at ansatte her utsettes for andre typer press enn for eksempel forskere ved universiteter.

Det har altså antakelige mer å gjøre med de strukturelle forholdene forskerne jobber under, enn det har å gjøre med at folks moral er forskjellig, mener sosiologen.

Referanser og kilder:

Johs. Hjellbrekke, Helene Ingierd og Matthias Kaiser: «Diskutabel forskningspraksis: holdninger og handlinger – Andre delrapport fra arbeidsgruppen i forskningsprosjektet RINO», UiB, NESH og Høgskulen på Vestlandet, 2019. Rapporten.

«Indikatorrapporten 2018», utgitt av Forskningsrådet, NIFU og SSB