Norske forskningsinstitusjoner har et lovpålagt ansvar for å gi sine vitenskapelige ansatte opplæring i forskningsetikk. Men en ny rapport tyder på at dette ikke skjer. Én av tre norske forskere sier de aldri har fått opplæring eller kurs i forskningsetikk.

Hele 36,8 prosent av de spurte sier de aldri har deltatt på kurs eller undervisning i forskningsetikk. 23,7 prosent sier de har vært på et kurs som varte en dag eller mindre, ifølge en undersøkelse hvor over 7200 norske forskere har svart.

• Les også: UiO krevde strengere bevis for plagiat enn i straffesaker

– Dette er et resultat jeg må innrømme at jeg ble overrasket over, sier Johs. Hjellbrekke. Han er direktør for Det norske universitetssenter i Paris, professor ved Universitetet i Bergen og er en av forfatterne av rapporten.

Selv om så mange sier at de ikke har fått opplæring, er det svært få som oppgir å ikke ha noe kunnskap om de forskningsetiske retningslinjene. Kun tre prosent av de som svarer, innrømmer å ikke ha noe kjennskap til de etiske retningslinjene i sitt fagfelt.

Samtidig sier nesten halvparten av de spurte at de ikke vet hvilke rutiner de skulle følge dersom de selv skulle rapportere et tilfelle av uredelighet i forskning.

• Les også: – Selvmotsigende at plagiat ikke er vitenskapelig uredelig

Undersøkelsen er et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, De nasjonale forskningsetiske komiteene og Høgskulen på Vestlandet. 

Norske forskere aksepterer ikke juks

Forskerne ble spurt om sine holdninger til ting som plagiat, forfalsking og fabrikkering av forskningsresultater. De ble også spurt om de kjente til tilfeller av slik oppførsel, og om de hadde gjort noe slikt selv.

Rapporten viser at desto alvorligere bruddet på forskningsetikk blir oppfattet å være, desto færre er det som sier at de vet om noen som har gjort det, eller at de har gjort det selv.

Undersøkelsen viser at de fleste forskerne tar sterk avstand fra fabrikkering, forfalskning og plagiering. Over 98 prosent av de spurte mener denne typen grovt juks er svært eller ganske problematisk.

–  De aller, aller fleste tar avstand fra denne typen praksis. Desto mer alvorlig en praksis blir vurdert til å være, desto mindre vanlig blir den oppgitt å være, sier Johs. Hjellbrekke.

Det forskerne mener er minst alvorlig, er ting som å dele opp forskningsfunn for å få flere vitenskapelige publikasjoner, noe forskerne selv kaller «salamisering». De er også litt mer aksepterende til å ta med en irrelevant kildehenvisning for å gi noen en ekstra sitering. Både siteringer og vitenskapelige publikasjoner er noe forskere måles og veies på i norsk akademia. Desto flere av disse en forsker har, jo bedre er det.

Men selv om det er noe mer aksept for dette, tar de fleste også sterk avstand fra disse mindre alvorlige bruddene på forskningsetisk praksis. Godt over halvparten av de spurte mener denne typen diskutabel forskningspraksis er svært eller ganske problematisk.

– Det er et tydelig hierarki her. Forfalskning, fabrikasjon og plagiering vurderes som mest alvorlig. Mens «stratetegisk» sitering og salamisering, hvor forskningsfunn blir delt for å få flere publikasjoner, er minst alvorlig. Men det betyr ikke at forskerne omfavner det, sier Hjellbrekke.

Matthias Kaiser, instituttleder for Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen og medforfatter bak rapporten, mener det er ting som kan tyde på at norske forskeres holdninger på disse feltene er blitt bedre.

– Hvis du ser overordnet på det, så virker det som om holdningen til de brede forskningsetiske rammene er bedre enn den var på 90-tallet, sier Kaiser. 

Én av ti mener at kolleger har plagiert

Nesten ingen av de spurte sier at de selv har fabrikkert, plagiert eller forfalsket. Forfatterne av rapporten mener dette viser hvor lite akseptabelt slike praksiser er i norsk forskning.

–  Men å tro at dette ikke skjer i det store og hele i Norge, er litt naivt, sier Hjellbrekke.

Det skjer isåfall ikke i det åpne. Bare to prosent av de spurte sier de kjenner til at kolleger har fabrikkert eller forfalsket materiale. Det er lavere enn tallene du finner i sammenlignbare internasjonale studier. Forskerne bak rapporten er åpen for at dette kan skyldes at de som jukser ikke innrømmer det, eller velger å ikke svare på en slik undersøkelse.

Hele 13,8 prosent av de spurte kjenner til at en kollega har plagiert noe de siste tre årene. Det betyr at kollegaen har fremstilt andres arbeid som sitt eget, enten det er snakk om ideer, forskningsmateriale eller tekst, ved å ikke gi en henvisning til opphavskilden. Forskerne ser på plagiering som det minst alvorlige av de tre «grove» bruddene på forskningsetikk, ifølge undersøkelsen.

– Mer enn urovekkende

Berit Rokne, rektor ved Høgskulen på Vestlandet, mener det er positivt at hver enkelt forsker hadde gode holdninger til ting som plagiering og fabrikkering. Hun var en av dem som var invitert til å kommentere rapporten da den ble lagt frem på Universitetet i Oslo mandag 18. juni. 

–  Men det er litt mer grumsete når vi ser på diskutable forskningspraksiser og salamisering, sier Rokne.

Hun mener det er problematisk at forskerne hadde mildere holdninger til forskningsfusk som fremmet dem selv. Både irrelevante siteringer og det å dele opp forskningsresultater for å få flere publiseringer, er ting som gjør det lettere å komme opp og frem i forskningsverden. 

–  Det er også en stor bekymring at opplæringsbehovet fortsatt er så stort. Det at 37 prosent aldri har fått undervisning i forskningsetikk, det synes jeg er mer enn urovekkende, sier Rokne. 

– Hovedproblemet her er hvis dette blir taushetsbelagt. Det aller viktigste er at fagmiljøene selv engasjerer seg i slike debatter, mener Åse Gornitzka, viserektor for forskning og internasjonalisering ved Universitetet i Oslo. 

Hun får støtte fra Agnes Landstad, daglig leder ved Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA). 

– Det er ledelsens ansvar at dette blir tatt opp så ofte at dette blir en del av den vanlige praten, sier hun.