Forskere skal i de forskningsprosjekter der det er aktuelt, på en tydelig måte avklare med informantene at forskeren ikke har absolutt taushetsplikt.

– En god del forskere er neppe klar over dette, mener Cecilie Schjatvet.

Hun er advokat og komitémedlem i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).

Schjatvet har nylig skrevet et notat til NESH hvor hun stiller spørsmålet: Trenger forskere innen samfunnsvitenskap, humaniora og juss et sterkere lovvern for å sikre at opplysninger blir holdt konfidensielle?

Saken med Afghanistan-forskeren Tom Christian Blix er den konkrete bakgrunnen for at NESH ønsker å utrede dette nå. Her ble informanter i Forsvaret som Blix hadde lovet anonymitet, avhørt av militærpolitiet om forhold de hadde snakket med forskeren om i fortrolighet.

Forskerens plikt

Forskere har – som alle andre – en varslingsplikt om forhold som står nevnt i straffelovens § 139. Dette kan gjelde alt fra seksualforbrytelser og slaveri til simple ran og legemsbeskadigelser. Paragrafen slår fast at den som unnlater å si fra om et slikt forhold, kan bli straffet.

Varslingsplikten oppstår dersom forskeren har fått «pålitelig kunnskap» om et forhold som planlegges, eller som fortsatt kan sies å foregå.

Dersom en av forbrytelsene som er nevnt i straffelovens § 139, allerede har funnet sted, har forskeren bare varslingsplikt dersom følgene ikke har opphørt.

– Et eksempel vil være der forskeren får pålitelige opplysninger om at et barn har blitt utsatt for seksuelt overgrep av en omsorgsperson. I slike saker vil det lett være slik at følgen av handlingen ikke har opphørt, sier Schjatvet.

Hun minner også om at straffelovens § 139 slår fast at man til en hver tid har varslingsplikt om falsk forklaring som har medført soning.

Ukjent for mange

– Blant forskere er det nok mange som ikke kjenner til dette. Samtykkeskjemaene burde ha med informasjon om dette, for slik å bevisstgjøre både forsker og informant om grensene for taushetsplikten, mener Schjatvet.

En forsker kan altså – slik en del forskere gjør – inngå avtale med informanten sin om at forskeren ikke vil fortelle politiet om alvorlige eller mindre alvorlige straffbare forhold som ikke er oppregnet i straffelovens § 139.

Med mindre forsker får vite at noen blir uskyldig dømt, kan forskeren holde på taushetsplikten.

– Men her kan det åpenbar oppstå vanskelige etiske spørsmål. Det kan tenkes situasjoner der forskeren av etiske grunner bør forbeholde seg en forklaringsrett, sier Schjatvet.

NESH sine retningslinjer punkt 23 omtaler spørsmålet om taushetsplikt og det etisk problematiske dersom forskeren kommer i et avhengighetsforhold til informantene. Retningslinjene har fokus på når forskeren kan forbeholde seg en forklaringsrett.

Schjatvet mener imidlertid at det kan det være helt legitimt at forskeren fastholder sin taushetsrett, selv om omverden mener at forskeren bør avgi informasjon.

Ny debatt

Advokaten mener spørsmålet om taushetsvernet krever en ny debatt om hvordan forskere ser på seg selv i situasjoner som dette. Ser forskeren på seg selv som en som må ha størst mulig handlingsrom til å finne frem til forskningsfunn og ikke har noen forpliktelser til å oppklare kriminalitet?

I så tilfelle kan forskeren komme opp i samme dilemma som forsvarere som har blitt satt under kritikk fra politi og prester for å bidra til at klientene ikke får lagt kriminelle forhold bak seg.

– En slik rolleforståelse kan diskuteres, men jeg mener at det absolutt er legitimt for en forsker å innta en posisjon der hun mener at hennes første forpliktelse ligger til forskningen, sier Schjatvet.

– Samtidig vil det også være legitimt å mene at forskerrollen også har et større samfunnsansvar og at taushetsretten dermed ikke kan strekkes særlig langt. Poenget er at forskeren må reflektere over dette og i størst mulig grad avklare sitt ståsted overfor informanten.

– Det som ikke vil være særlig etisk fra noe ståsted, er om forskeren vil ha både i pose og sekk – både få sine fine funn og dernest snakke fritt til politi og påtalemyndighet uten å ha tilkjennegitt sitt syn overfor informanten på forhånd, sier Schjatvet.

Lovendring?

Blir det tatt ut tiltale og forskeren blir innkalt som vitne i retten, har hun plikt til å forklare seg på linje med et hvert annet vitne. Dette kan det også være at mange forskere ikke er klar over, tror advokaten.

En rekke profesjoner har ikke vitneplikt overfor domstolene.

Journalister, redaktører, apotekere, leger, jordmødre, prester og sykepleiere har et sterkt taushetsvern, og må som hovedregel ikke forklare seg i retten om noe de har fått kjennskap til gjennom yrket.

Med forskere er det annerledes.

– Forskernes mulighet til å behandle opplysninger på en konfidensiell måte er av avgjørende betydning for at folk skal være villige til å delta i forskning på noen områder. Bør derfor ikke forskeren ha et like godt vern som disse yrkesgruppene? spør Schjatvet.

Det samme spørsmålet ønsker NESH nå å ta opp med forskermiljøene.

Advokaten minner om at en lovbestemt taushetsplikt er et privilegium. Dersom forskermiljøene mener at de trenger og ønsker et større vern, reiser det derfor et nytt spørsmål: Hvordan skal dette kravet begrunnes?

– Mener man det er riktig å se på forskerne som en profesjon, slik som sykepleiere, leger eller advokater, så blir spørsmålet om forskere er en ensartet gruppe?

– Profesjonene sørger for ensretting gjennom krav om bevilling og mulighet for disiplinærreaksjoner. Forskerrollen kan minne om en profesjonsrolle, men sanksjonene er annerledes og ingen kan frata forskeren hennes rett til å kalle seg forsker.

– Kan det derfor være mer nærliggende å sammenligne forskeren med journalister eller redaktører? I så tilfelle kan en stille spørsmål om samfunnet har samme behov for forskeres uavhengighet, mener Schjatvet.

Justisdepartementet uttalte i 1996 at det ikke kunne gjøres unntak for statsansatte forskeres forklaringsplikt i en straffesak etter forvaltningslovens § 13 e).

– Det kan vel tenkes at det finnes en del forskere som er uenig i dette, sier Schjatvet.

Hun minner om at vi siden den gang også har fått en ny universitetslov som knesetter prinsippet om fri forskning.

– Men skal forskningen være fri, forutsetter det kanskje et sterkt taushetsvern?

– Ja, her er det åpenbart en sammenheng. Dersom NESH vil foreslå en lovendring som kan gi forskere et bedre vern gjennom å kunne gi informanter løfte om absolutt taushetsplikt, er det viktig at det dokumenteres hvordan og i hvilket omfang dette har betydning for å leve opp til prinsippet om fri forskning, understreker Schjatvet.