Innenfor medisinsk forskning har det vært en tradisjon med kompensasjon i lengre tid enn innenfor samfunnsvitenskap.

Det ble veldig klart i fjor for Jon Rogstad, forsker og sosiolog på Institutt for samfunnsforskning.

– Jeg ble kjent med betalingspraksis i forbindelse med et større prosjekt jeg holdt på med. Det handlet om å finne ut noe om politisk engasjement blant etniske minoriteter.

 – I den forbindelse henvendte vi oss til organisasjoner for å rekruttere informanter. Da møtte vi et krav om konsulenthonorar som betingelse for å bidra, forteller Rogstad.

Ulik praksis

– Jeg ble veldig overrasket og spurte litt rundt i miljøet blant andre forskere. Da ble jeg kjent med at enkelte forskere faktisk betalte informanter penger «hands on» – rett og slett for å få nok informanter, sier Rogstad.

Han spør:

– Hva betyr denne ulike praksisen i forskermiljøet? Vil det bli slik at de som betaler mest, derved får flest svar? Hva sier oppdragsgiverne når en del av midlene blir brukt som honorar? Vil det gå ut over forskningen på noen måte?

Rovfiske

Rogstad mener det er et problem for samfunnsforskere at det for tiden drives «rovfiske» på informanter.

Det er Ikke bare forskere som skal ha tak i dem, men mange markedsføringsbyråer plager folk med stadige oppringninger og kontakter.

– Vi snakker ikke om å få godtgjort utgifter i forbindelse med reise og tapt arbeidsfortjeneste. Men det er det andre som kommer i tillegg.

– Er betaling bare penger? Hva med annen form for premiering som Flaxlodd og tilbud om reiselotteri for eksempel? spør Rogstad.

Sosiologen ser i tillegg til et betalings-dilemma, at betaling også kan være et metodisk problem som kan påvirke kvaliteten på forskningen.

Han peker på at tilbud om betaling kan føre til et skjevt utvalg, og videre påvirke informantene til å ville gi noe tilbake til forskeren.

– Det kan oppleves som en form for gaveutveksling, mener han.

– Absolutt etisk problematisk.

Uenighet

Guri Tyldum, doktorgradstudent og forsker på Fafo er uenig i at betaling kan føre til skjevt utvalg eller dårligere data.

– Tvert imot er det en rekke studier som viser at bruk av økonomiske insentiver i rekruttering av respondenter ikke bare gir høyere svarprosent, men også et mer representativt utvalg, sier hun.

Det er særlig de mer sårbare gruppene i samfunnet vårt som har en tendens til å falle fra i samfunnsvitenskaplige undersøkelser – de med lav utdannelse, lav inntekt og lav sosial kapital.

– Dette er grupper som sjelden blir hørt også på andre arenaer. Bruk av økonomiske insentiver er en av flere metoder for å øke denne gruppens vilje til å delta i undersøkelser. På den måten får vi mer data, sier Tyldum.

– Samtidig mener jeg at i denne diskusjonen er det viktig å ha klart for seg hva som er alternativet til betaling: Er det å la være å intervjue enkelte grupper, eller er det å bruke andre metoder for å overtale? Ikke etisk uproblematisk, sier Tyldum.

Maktrelasjon

Tyldum mener at det generelt er for lite fokus på maktrelasjonene som oppstår rundt rekruttering av informanter.

– Et problemfelt er hvordan vi går fram når vi rekrutterer gjennom institusjoner. Et annet er hvordan vi går fram når vi bruker tid på å bygge opp tillit. Hva hvis intervjurelasjonen blir uklar adferd som informanten tolker som vennskap? spør hun.

Hun mener ikke at bruk av økonomiske insentiver alltid er uproblematisk.

– Tvert i mot mener jeg at økonomiske insentiver er et av flere maktgrep som brukes for komme i kontakt med og rekruttere informanter. Derfor mener jeg at økonomiske insentiver ikke kan diskuteres uten at vi også ser på alternative rekrutterings former.

– Dersom vi ikke aksepterer noen form for overtalelse i intervjusituasjonen, må vi også vurdere de etiske konsekvensene av å basere vår forskning kun på ”de frivillige”, dersom det betyr at de mest resurssvake gruppene ikke blir hørt, sier Tyldum.

Åpenhet

Jon Rogstad synes dette med betaling eller ikke er vanskelige spørsmål og er glad for at både Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM) arbeider med retningslinjer om tematikken.

– Noe jeg synes er svært uheldig er at det ikke er stuerent å snakke om dette. Jeg opplever at det er forskere som ikke vil stå fram og si noe om sin praksis på området. Det er uetisk. Her må problemet diskuteres i sin fulle bredde i alle miljøer. Hva forsker A gjør, får konsekvens for forsker B, mener Rogstad.