Naturen på Svalbard er svært sårbar. Selv små inngrep kan gi varige skader.

Er den omfattende akademiske reisevirksomhet til øygruppa en privatsak?

– Både ja og nei, svarer Dag O. Hessen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo (UiO) og medlem av gruppen Concerned Scientists Norway, en samling norske vitenskapsfolk som er engasjert i klima- og miljøsaken.

– Det er en sak vi som forskere skal tenke gjennom, særlig de av oss som leder store prosjekter. Men det er også en sak som bør løftes opp og diskuteres på et høyere nivå, mener Hessen.

Mange akademikere reiser mye. Både til Svalbard og til fjernere og enda mer eksotiske steder. Total-effekten på klima og miljø av norsk akademisk reisevirksomhet skal ikke undervurderes.

Det synes spesielt paradoksalt når det gjelder forskere som står i spissen for å advare om hvordan mer transport- og reisevirksomhet påvirker både det globale klimaet og miljøet på Svalbard og andre steder.

Selv om forskeres reisevirksomhet ikke er den største enkelttrusselen mot klimaet, er forskere ofte forbilder.

– Allmenningens tragedie er at ingen ønsker å forsake noe selv. Vi tenker at det betyr så lite hva vi selv gjør.

– Men vi vet samtidig godt at det er summen av alle enkeltindividers handlinger som betyr noe. Som forskere, og særlig som miljøforskere, har vi etter min oppfatning et spesielt ansvar, sier Hessen.

Svalbard som belønning

Hessen har sittet i styret for Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), og han har forsket på Svalbard. Han har reist flere ganger til den sårbare øygruppen i Arktis på styremøter og på forskningsprosjekter.

– I disse sammenhengene har jeg følt at det har vært naturlig og nødvendig å reise dit. Men jeg stiller spørsmål ved om det virkelig er nødvendig å legge så mange møter og konferanser til Svalbard, sier Hessen.

”Alle” skal til Svalbard. Ikke bare forskere, men også forskningsbyråkrater, norske og internasjonale politikere og næringsliv. De reiser opp i det arktiske ødelandet for å møtes – eller for å bygge team. I fotsporene deres følger et økende antall turister.

– Svalbard er så klart eksotisk. Det fungerer nærmest som en belønning å komme dit. Kanskje får du tilbud om en scootertur over en isbre etter at møtet eller konferansen er slutt. Men ofte er ikke reisen faglig begrunnet.

– Det betyr mange ganger lite for innholdet om møtet ble lagt til Longyearbyen eller til Gardermoen. Men for politikere kan opplevelsen av å være der hvor klimaendringene utspiller seg tydeligst, gjøre sitt til at inntrykkene blir sterkere, tror Hessen. 

Ser klimaendringene i hvitøyet

Noen ganger er det viktig for klimaforskere å ta med seg toppolitikere og næringslivsledere til øygruppen i nord, mener Rasmus Benestad, klimaforsker ved Meteorologisk institutt.

– Å se med egne øyne hva som kan bli borte, er kanskje det som skal til for at man tar klimaendringene på alvor.

Dessuten kan det være fint å komme vekk fra det hektiske storsamfunnet når man skal konsentrere seg om slike spørsmål, mener Benestad.

– Men alt vi gjør som klimaforskere, sender signaler, derfor er det viktig å diskutere hvilke fotavtrykk vi selv setter i klimaregnskapet, sier han.

Forskningsturisme

Helge Drange er klimaforsker ved Bjerknessenteret i Bergen. Han synes det er svært problematisk at Svalbard blir brukt til det han kaller forskningsturisme.

– Det er problematisk fordi man må inn og ut med fly. Dessuten er mesteparten av energien som brukes der kullbasert. Svalbard brukes i de fleste sammenhenger bare som en et sted å møtes.

– Jeg har vært på noen møter der, men selv ville jeg ikke arrangere møter på Svalbard, sier Drange. 

Samtidig er det flere hensyn som spiller inn, mener han. Et hensyn er at det å komme nærmere en sårbar natur, kanskje er det sparket som skal til for at en toppolitiker forstår rekkevidden av klimaendringene.

Det kan bli nettopp her vedkommende forstår at man selv faktisk er en brikke i det store bildet. Derfor er det noen ganger et poeng å ta med toppolitikere til øygruppen, mener Drange.

– Men jeg kan ikke se hvorfor enkelte norske politikere, byråkrater og forskere må bli minnet om dette år etter år. 

Forskning, turisme og kullbryting er de tre beina som Norges krav om suverenitet over Svalbard i dag står på. Slik brukes forskning politisk på Svalbard. Norge har altså en klar politisk egeninteresse av å bruke Svalbard mest mulig.

Men både kullbrytingen, turismen og forskningen vi driver i Arktis har en pris – ikke minst for det globale klimaet.

– Den norske politiske egeninteresse av å bruke Svalbard mye, er utvilsomt en medvirkende årsak til at vi har lagt et universitet og flere forskningsstasjoner der, mener Drange.

– Både universitetssenteret, EISCAT-radaren og målestasjonen Zeppelin er i seg selv godt begrunnet. Det er forskningsturismen jeg stiller spørsmål ved.

Tidsklemma et klimaproblem

Rasmus Benestad forteller at han ofte har dårlig samvittighet for reiser han gjør i forbindelse med forskerjobben.

– Møter som ikke er så relevante, svarer jeg ofte nei til å delta på. Det er også fordi jeg har en familie og ikke er så interessert i å leve et turboliv. Jeg tror tidsklemma i seg selv er en trussel mot miljøet.

– Når vi er ute og reiser, skal vi alltid ha det så travelt. Hva om vi hadde brukt dobbelt så lang tid på hver akademiske reise vi foretok, og i stedet halverte antallet reiser?

Benestad forteller at han nylig møtte noen kolleger i Japan. Da var han der i fem dager og fikk god tid til å snakke med de japanske forskerne.

– Det er ofte de samme menneskene vi møter hver gang vi er ute på konferanser og møter. Hvis vi hadde tilrettelagt disse møtene bedre og fått mer tid med samarbeidspartnere våre, hadde dialogen kanskje blitt enda bedre. Det kunne ha spart oss for mye reisevirksomhet, foreslår Benestad.

Burde tilrettelagt mer

Dag O. Hessen liker egentlig ikke å reise. Han synes flyplasser og lange flyreiser er et ork. Det gjør det enklere for ham å si nei til reiser som ikke er direkte relevante for det han driver med.

Men Hessen leder også internasjonale prosjekter og noen ganger må han møte kolleger i andre land.

– Jeg er opptatt av å begrense antallet fysiske møter i prosjektene jeg deltar i, til et minimum. Derfor synes jeg for eksempel min egen institusjon, Universitetet i Oslo, burde tilrettelagt mer for videokonferanser. Det er få fasiliteter for det, dette er noe universitetet bør ta tak i som en del av sin grønne satsning, mener Hessen.

Benestad forteller at Meteorologisk institutt – rett i nabolaget til UiO – har kommet langt med videokonferanser.

– Vi har flere disktrikskontor som vi skal ha jevnlig kontakt med. Nå har vi fått bygd en kultur på å møtes gjennom videokonferanser. Jeg har også akkurat deltatt i to ulike videokonferanser med kolleger i Europa. Det er ikke alltid det er nødvendig å sette seg på et fly til Brussel for å møtes en times tid, slår Benestad fast.

Klimaforskeren i Oslo har jobbet i prosjekter ledet av kollega Helge Drange i Bergen. Han trekker fram Dranges prosjektledelse som et godt eksempel på at det er mulig å lede store prosjekter, uten å arrangere masse møter.

– Jeg legger møter til miljøsertifiserte hoteller langs Bergensbanen. Bjerknessenteret gjør det samme i en del sammenhenger.

– Mange vil si at hva vi gjør, ikke betyr noe. Men hva om alle amerikanere sier det samme, de som til sammen står for en fjerdedel av den totale mengden utslipp av klimagasser?

– Hvis vi stiller krav, for eksempel når det gjelder miljøsertifisering av hoteller, kan vi bidra til en økt bevissthet om miljø. Om ingen av oss – uansett om vi er forskere eller privatpersoner – er bevisste på at vi selv har et ansvar, fortsetter vi bare i samme spor, mener Drange.