Open Access (OA) heter det, og har bredt om seg i hele verden. Bevegelsen, som jobber for å gjøre forskningen åpent tilgjengelig for alle via internett, er en reaksjon på at de tradisjonsrike, multinasjonale tidsskriftene krever stadig høyere lisensavgifter. 

Dette har ført til at tidsskriftene blir altfor dyre, særlig for forskere i fattige land og forskere ved små institusjoner i Norge.

En av dem som har latt seg rive med, er Norsk medietidsskrift og redaktør Steen Steensen. Tidsskriftet, som gis ut av Universitetsforlaget, har hittil vært abonnementsbasert, men i mars blir det gratis tilgjengelig.

Et politisk mål

– Vi har hatt en svært begrenset leserkrets og bare nådd ut til dem som bruker universitets- og høgskolebibliotekene og medlemmene av Norsk medieforskerlag. Bortsett fra disse er det nesten ingen som vet om oss, påpeker Steensen, som er professor på Institutt for journalistikk og mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Open Access har nå blitt et politisk mål på internasjonalt nivå. USAs største helseforskningsinstitusjon, National Institutes of Health (NIH), krever for eksempel at all forskning den finansierer, skal være åpent tilgjengelig. Det samme gjør EU-programmet Horizon 2020 og Norges forskningsråd.

Kobler forskning og mediebransjen

– Vi får alle midlene våre direkte eller indirekte betalt av folks skattepenger. Forskningen vi publiserer, er også i all hovedsak offentlig finansiert. Da bør det vi formidler, bli tilgjengelig for allmennheten uten at det skal koste noe, mener Steensen.

Han forteller at tidsskriftet blant annet publiserer forskning som kunne være interessant for journalistikkbransjen. Likevel har det aldri vært noen kommunikasjon mellom tidsskriftet og bransjen, ifølge redaktøren.

– Dette har å gjøre med det lukkede universet som tidsskriftet befinner seg i. Når vi nå fjerner oss fra abonnementsmodellen, vil vi kunne nå ut til en bredere offentlighet.

Abonnementsbaserte tidsskrifter tjener penger på at leserne, som regel via bibliotekene ved universiteter og høgskoler, betaler for å få tilgang. I Open Access flyttes kostnaden i de fleste tilfeller over til institusjonene som tidsskriftene er tilknyttet. Rundt 40 prosent av tidsskriftene krever imidlertid såkalt forfatterbetaling, noe som kan by på nye utfordringer.

– Vi har foreløpig ingen planer om en slik ordning, understreker Steensen.

Marked for useriøse aktører

Norsk medietidsskrift er et av 40 tidsskrifter innen humaniora og samfunnsvitenskap som skal gå over til OA med finansiering fra Norges forskningsråd. Forskningsrådet gir støtte til selve omleggingen, som må være på plass før 2017.

Dette er musikk i ørene for Vidar Røeggen, seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet (UHR).

– Overgangsordninger kan hjelpe etablerte tidsskrifter over til OA samtidig som tidsskriftene får beholde kvalitetene de har opparbeidet seg. Dette kan for eksempel være faglig kompetanse som uttrykkes gjennom redaksjonelle rutiner og institusjonelle forhold som tilknytning til foreninger eller institusjoner, sier han.

Ifølge Røeggen er det viktigere å ta vare på slike kvaliteter enn å jobbe for å opprette nye tidsskrifter som er OA fra fødselen av.
Han leder sekretariatet for Det nasjonale publiseringsutvalget, som blant annet har det overordnede ansvaret for godkjenningen av nye publiseringskanaler. I Norge vurderes hvert år rundt 1700 nye tidsskrift, serier og forlag. De aller fleste av disse er åpne for alle.

Nytt marked for useriøse

– Antall OA-publikasjoner har eksplodert. Dette skyldes blant annet at teknologien er lett tilgjengelig og billig, og at distribusjonsmåten – altså via internett – er genial, forklarer Røeggen.

– Når forretningsmodellen i tillegg er basert på at forskerne betaler for å få sin artikkel publisert, åpnes et nytt marked som også er attraktivt for mindre seriøse aktører. Publiseringsutvalget bruker mye tid på kvalitetssikring, men de useriøse blir stadig flinkere og vanskeligere å gjennomskue. Denne aktiviteten er ødeleggende for de seriøse OA-aktørene, mener han.

Bør styre unna spam

Curt Rice ble nylig utnevnt til ny rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og er styreleder i Current Research Information System In Norway (Cristin). Cristin skal være pådriver og koordinator for OA i Norge.

Rice er enig i at det store antallet OA-tidsskrifter gjør det vanskeligere for forskere å orientere seg om hvilke som er gode og hvilke man bør styre unna.

– Men det er ikke noe feil med OA i seg selv. Dårlig kvalitetskontroll kan like gjerne forekomme i et tradisjonelt tidsskrift, understreker han.

Forskerne må være bevisste når de velger hvor de vil publisere, påpeker Rice. Han mener unge forskere eller stipendiater som føler mest på publiseringspresset, er spesielt utsatte for å gå i fella.

– Hvis du bruker de godkjente listene vi opererer med i Norge, kan du være trygg på at tidsskriftet befinner seg på et godt nivå og at kvaliteten er ivaretatt. Hvis du svarer på spam fra ukjente aktører i innboksen, kan du derimot være ganske sikker på at kvaliteten ikke er på plass, fastslår han.

Flere OA-løsninger

Rice mener de mest prestisjetunge tidsskriftene er blant de største hindringene for at OA skal bli en standard i all forskning.

– Disse tidsskriftene vet hvordan de skal tjene mye penger og likevel opprettholde sin monopolsituasjon. De kommer til å overleve OA-bølgen så altfor godt, spår han.

En av forklaringene er ifølge professoren at mange vitenskapelig ansatte uansett vil fortsette å publisere i tidsskriftene, fordi det både gir prestisje og fordeler karrieremessig.

Ifølge Rice er det mange forskere som ikke kjenner til at det er flere måter å tilfredsstille OA-kravene på. Man må for eksempel ikke publisere i et OA-tidsskrift – det holder å gjøre artikkelen tilgjengelig gjennom et offentlig elektronisk arkiv.

Nettopp denne løsningen bidrar til at også de prestisjetunge tidsskriftene til en viss grad er i ferd med å tilpasse seg den nye virkeligheten. Noen av tidsskriftene tillater at enkelte artikler legges inn i et slikt arkiv seks til tolv måneder etter publisering.

– Her er det snakk om spesifikke tillatelser, blant annet artikler med finansiering fra NIH som jo krever OA-publisering. Hvis andre finansieringskilder også stiller samme krav, vil det legge et sterkt press på de prestisjetunge tidsskriftene, påpeker Rice.