Diskusjonen om forskningens samfunnsansvar er ikke ny. Men forskningens påvirkning på samfunnet øker, og dermed kommer også kravene om en samfunnsansvarlig forskning fra stadig flere hold. Det snakkes blant annet om ansvarlig forskning og innovasjon (Responsible Research and Innovation, RRI), relevant forskning, bærekraft og sosial innovasjon.

Det handler om å løse de store samfunnsutfordringene, om å bruke de offentlige forskningsmidlene riktig og om å la samfunnet få ha et ord med i laget.

Grenseløse utfordringer

– Tidligere strategier har lagt stor vekt på forskning for forskningens skyld. Den nye hovedstrategien vår er tydeligere på forskningens samfunnsrolle og Forskningsrådets rolle som samfunnsaktør, forteller Forskningsrådets direktør Arvid Hallén.

– Dette innebærer både at forskningen skal utføres på en etisk samfunnsansvarlig måte og at vi legger større vekt på forskningens bidrag til å møte samfunnsutfordringene.

Hallén påpeker at de store samfunnsutfordringene verken respekterer disiplingrenser eller grenser mellom samfunnssektorer. Dette skaper nye utfordringer, som krav til kompetanse, ferdigheter og kapasitetsbygging, ifølge direktøren.

– Dermed må forskningen være villig til å inngå i en bred dialog med ulike samfunnsaktører. Forskningsrådet har også ambisjoner om selv å trekke inn nye aktører når vi utformer forskningspolitikken, understreker han.

Blir ikke hørt

Ellen-Marie Forsberg vil la en gruppe som sjelden blir hørt i forskningsverdenen, nemlig personer med mild kognitiv svikt, få en stemme. Hun er forsker ved Arbeidsforsk­nings­instituttet ved Høg­skolen i Oslo og Akershus og leder «The assisted living project».

Et av målene er å bruke eksisterende sensorteknologi til bolig som utgangs­punkt for nye løsninger og systemer. Tanken er at teknologien skal gjøre det mulig for personer med mild kognitiv svikt å bo hjemme til tross for at de er litt glemske.

– Studier har vist at personer med mild kognitiv svikt absolutt er i stand til å komme med meninger rundt brukervennlighet og nytte. Likevel blir de altfor ofte utelatt i slike sammenhenger, påpeker Forsberg.

I prosjektet inviteres de eldre, deres pårørende og helsepersonell til å være med i teknologiutviklingen gjennom flere dialogkonferanser. Noen skal også intervjues.

– Vi vil involvere de eldre i diskusjoner som føles meningsfulle og gode, sier hun.

Rask utvikling

Prosjektet har fått midler fra Forskningsrådets nye program SAMANSVAR og er et samarbeid mellom forskere fra ulike fagfelt, industrien og interessegrupper.

Bedriften Sensio, som har lang erfaring med både smarthus, sensorer og velferdsteknologi, skal utvikle en prototype som skal testes ut i rundt ti hjem.

– Teknologi og ulike dingser utvikles i raskt tempo. Disse er ikke alltid tiltenkt velferdsteknologi, og vi må ha en grundig vurdering av behov og funksjonalitet, sier teknisk ansvarlig i Sensio, Jørgen Strøm-Gundersen.

Han understreker at eldre er flinkere til å bruke teknologi enn det mange tror.

– Men teknologien må være tilpasset på rett måte. Samtidig må vi håndtere personvern og påse at brukerne ikke føler seg overvåket. Teknologien skal gi trygghet og økt mestring.

Kan tøyle teknologimotstand

Forskeren René von Schomberg er ansatt i EU-kommisjonens direktorat for forskning og innovasjon, og bidro til RRIs gjennombrudd for noen år siden. Han kjenner til en rekke tilfeller hvor ny teknologi har skapt motstand.

Ett eksempel er innføringen av kropps­skannere på flyplasser i Tyskland. Der stilte befolkningen spørsmål ved om tiltaket stod i forhold til utfordringen det skulle løse. Et annet eksempel er såkalte smarte målere som skal kartlegge og forbedre energibruken i boliger. I Nederland strandet prosjektet på grunn av personvernhensyn og bekymring for at tredjeparter kunne følge med på om folk var hjemme eller ikke.

– Disse bekymringene kunne vært unngått hvis samfunnsaktører hadde blitt involvert i den tidlige fasen av teknologi­utviklingen, mener von Schomberg.

Hva er bra for samfunnet?

Han understreker at RRI ikke bare må bli et nytt krav eller et hinder for forskerne.

– RRI bør bli en forskning- og innovasjonsstrategi som fremmer innovasjon og leder i retning av samfunnsmessig akseptable konsekvenser.

– Men hva er egentlig samfunnsmessig akseptable konsekvenser og hvem avgjør det?

– Det er et vanskelig spørsmål. Vi trenger en vedvarende diskusjon om hva grunnleggende verdier, som personvern, betyr i konteksten av for eksempel ny teknologi. Deretter må vi se på hvordan brukere og designere sammen kan utvikle teknologier som er drevet av disse verdiene, sier von Schomberg.

Kan følges utfordrende for forskerne

Arvid Hallén understreker at Forsknings­rådet etter hvert vil kreve at alle forskere reflekterer over samfunnsansvaret i sine prosjekter.

– Kan et slikt krav true forskerens frihet?

– Nei, prinsipielt må alle samfunns­aktører reflektere over samfunnsansvaret. Nye dialoger vil også gi nye muligheter, mener Hallén.

Forskningsdirektøren tror mange forskere vil skjønne begrunnelsen for at samfunnet i større grad skal involveres i forskningen.

– Men for mange vil selvsagt denne forventningen framstå som utfordrende, medgir han.

Undersøker forskeres holdninger

Når prosjektet PerformE er fullført, kan prosjektleder Heidrun Åm ved NTNU sannsynligvis fortelle mye om nettopp forskeres erfaringer med samhandlingen med samfunnet. Hennes innfallsvinkel er forskning på etiske, rettslige og samfunnsmessige aspekter ved nye teknologier.

Prosjektet skal blant annet kartlegge om forskere og entreprenører innen bio- og nanoteknologi i Norge gjør noe for å inkludere folk i det de forsker på og utvikler. Har folk flest påvirkning på hva som skal undersøkes? Innen helse og medisin analyserer prosjektet også om forskerne jobber sammen med pasientorganisasjoner, eller om de blir kontaktet av pasienter og pasientorganisasjoner som ønsker seg forskning på en spesifikk sykdom.

Foreløpig har Åm og kollegene gjennomført 12 av 55 planlagte intervjuer, og hun understreker at det er for tidlig å fastslå noe.

– Men hittil viser ikke informantene en prinsipiell motstand mot inkluderingen av folk i forskningen. De undrer seg imidlertid litt over hvordan det kan gjøres og hvordan lekfolk kan bidra, forteller Åm.

– Hvis man krever samhandling med allmennheten, burde man også tilby forskerne opplæring i og kunnskap om det og være tydelig på hva man forventer, mener hun.