I en rapport i British Journal of Obstetrics and Gynaecology (BJOG) beskrev Pearce i detalj hvordan han hadde flyttet et fem uker gammelt foster fra eggleder til livmor (reimplantasjon).

I følge rapporten fødte moren, en 29 år gammel afrikansk kvinne, en velskapt datter. Tidligere forsøk på slik reimplantasjon har mislykkes. Det er kun rapportert om to andre vellykkede forsøk, i 1917 og 1991, men disse er omstridt.

Reimplantasjonen fikk stor oppmerksomhet i media over hele verden. Samtidig reagerte flere av kollegaene hans på at de aldri hadde hørt om operasjonen. Pearce hadde problemer med å gi detaljer om kvinnen han hadde gjort inngrepet på og oppga til slutt to mulige pasienter. Ingen av disse passet til beskrivelsen han tidligere hadde oppgitt.

Fru X, som han påsto var den 29 år gamle kvinnen som hadde født en datter, var i følge sykehusets journaler en 84 år gammel død kvinne. Fru Y var en 26 år gammel afrikansk kvinne som hadde abortert etter operasjonen. En gransking viste at han hadde tuklet med pasientjournalene for å skape en fiktiv pasient.

Håp til barnløse kvinner

I den samme utgaven av BJOG publiserte Pearce en artikkel som ga håp til kvinner som hadde diagnosen polycystisk ovariesyndrom (PCOS) og som slet med spontanaborter. Han hevdet at han hadde gjennomført en studie over en treårsperiode hvor 132 av 191 kvinner med PCOS hadde fått barn etter en hormonbehandling.

En kollega stilte spørsmål om hvordan Pearce hadde klart å rekruttere så mange kvinner med denne sykehistorien. Pearce var heller ikke her i stand til å oppdrive notater, informasjonsskriv, pasienter eller annen bekreftelse på at studien hadde vært gjennomført.

Skyldig i tolv anklager

Det ble nedsatt en granskingskomité på St. George’s Hospital Medical School hvor Pearce arbeidet. Han ble funnet skyldig i tolv anklager av forskningsfusk. Begge publikasjonene i BJOG ble trukket tilbake.

Videre gransking førte til at ytterligere fire artikler av Pearce ble trukket, to av dem var i det prestisjetunge tidskriftet British Medical Journal (BMJ). Han mistet både jobben og legelisensen sin.

Redaktøren var medforfatter

Det skal ikke være enkelt å publisere forskningsjuks i vitenskapelige tidskrifter, men i dette tilfellet var det ikke mange barrierer i veien. Pearce var assisterende redaktør i BJOG. Sjefen hans og medforfatter på rapporten, professor Geoffrey Chamberlain, var redaktør i tidskriftet. Chamberlain var også President i the Royal College of Obstetricians and Gynaecologists.

Det var ikke påkrevd fagfellevurdering i tidskriftet. Fagfellevurderingen av det kliniske forsøket var mangelfull. Det høye antallet deltagere i studien burde fått mange til å reagere.

Pearce-saken kastet et dystert lys over medforfatteres rolle og spesielt æresforfatterskap. Ingen av medforfatterene kvalifiserte til medforfatterskap etter Helsinki-deklarasjonen. Forskingen hadde jo aldri funnet sted!

Sa opp sin stilling

Chamberlain innrømmet at han verken hadde deltatt i den kliniske delen eller i skrivingen av artikkelen. Han forklarte at det var vanlig at seniorforskere satte navnet sitt på artikler uten å ha bidratt med noe. Han innrømmet i etterpåklokskap at slike æresforfatterskap er en dårlig ide. Chamberlain sa opp sin stilling både som president og redaktør da granskingen var over.

Opprettet etisk komité for publisering

Rapporten fra granskingen ga mange anbefalinger for hvordan tidskrifter bør arbeide for å sikre kvaliteten på det som publiseres. To år etter at Pearce ble funnet skyldig i forskningsjuks, gikk en gruppe redaktører fra britiske tidskrifter sammen for å lage felles retningslinjer for god publiseringspraksis.

I 1997 ble gruppen formalisert gjennom opprettelsen av Committee on Publication Ethics (COPE). COPE er et forum for redaktører hvor etiske problemer relatert til publisering kan diskuteres.