Hvis du spør forskere om hva som er de største truslene mot
forskning, vil de svare at det er for lite penger til forskning. De vil også
nevne at det satses for lite på forskning, iallfall på akkurat deres fagfelt.
Noen vil nevne manglende frihet til å forske på og ytre seg om det de
selv ønsker.
Men det finnes andre trusler mot vitenskapen. De kommer
innenfra.
Det er forskere selv som utgjør den største faren. Det er de
forskerne som underminerer den viktigste kapitalen vitenskapen har: tillit.
De har gode hjelpere. Forlagene som utgir vitenskapelige
tidsskrifter, har også skyld i at tilliten til forskning knaker. Det har også forskningsinstitusjoner som ser bort
og ikke tar ansvar.
Vi snakker om juks og svindel i vitenskapelig publisering.
2023 bød på flere tilfeller.
Fiksing på tall og resultater
Det vekker oppmerksomhet når selveste rektoren på Stanford
University i USA blir beskyldt for juks.
Stanford er rangert som det nest beste universitetet i
verden, bare slått av Oxford.
Rektor Marc Tessier-Lavigne ble anklaget for forskningsjuks
i 12 vitenskapelige artikler. Alle er fra tiden før han ble rektor på Stanford.
Studier har lang holdbarhet. Det er derfor ikke
uvanlig at ti-tjue år gamle artikler blir gransket for uredelighet. Slik sett
kan en juksende forsker aldri være helt trygg.
Stanford satte ned en ekstern granskningskomité. De gikk
gjennom hele 50.000 dokumenter og intervjuet folk som hadde deltatt i
forskningen.
I alle 12 artiklene var bilder og tall fikset på.
Komiteen kom fram til at Tessier-Lavigne ikke visste at
dataene var manipulerte. Likevel måtte han gå av som rektor.
Å fikse på eller fabrikkere tall, grafer, prøveresultater og
bilder er den vanligste formen for vitenskapelig juks. Men det finnes flere.
Plagiering
En annen rektor gikk nettopp av på grunn av plagiering.
Claudine Gay på Harvard, det fjerde beste universitetet i verden, kom først i
politisk trøbbel. Hun reagerte ikke raskt nok på antisemittisme hos noen
studenter.
Da kom anklagene om at hun, i sin 27 år gamle doktorgradsavhandling,
hadde brukt tekster av andre forskere uten å kreditere dem.
Granskere fant flere avsnitt som var tvilsomme. Gay gikk av.
En variant av plagiering, er selvplagiering.
Vitenskapelige arbeid skal være originale, selv om de bygger
på tidligere forskning. Om en forsker kopierer og gjenbruker sin egen tekst i
stort monn, er det også uredelig. Det har vært flere slike saker i Norge, ifølge magasinet Forskningsetikk.
En annen og ny trussel er forskeres misbruk av kunstig intelligens.
Forskning skrevet med ChatGPT
Den danske tusenbein-forskeren Henrik Enghoff fikk melding om
at en av hans artikler hadde blitt sitert.
Å bli sitert er gjevt for en forsker. Da har andre forskere brukt ditt arbeid.
Men da Enghoff sjekket den vitenskapelige artikkelen,
oppdaget han at referansene var feil. Det var studier han aldri har gjort.
Det viste seg at artikkelen var skrevet med ChatGPT.
Den etiopiske forskeren som siterte Enghoff, unnskyldte seg
med at kunstig intelligens var nytt for ham. Men nå hadde han forstått at
ChatGPT ikke var egnet til akademisk skriving.
Den KI-skrevne artikkelen ble publisert på preprints.org, en
plattform der forskere legger ut artikler før de blir kvalitetssikret i
fagfellevurdering. Ideen er at andre forskere skal gi tilbakemeldinger og
gjøre artiklene bedre før de sendes til et tidsskrift.
Forlaget som eier preprints.org, MDPI, sier til
RetractionWatch at KI er en stor utfordring, ikke bare for
preprint-plattformene, men for vitenskapen som helhet. De håper at det kommer
verktøy som kan avsløre KI-generert innhold. I mellomtiden svartelister de forskere som tar KI-snarveier.
Forskeren bak den KI-skrevne artikkelen lærte ikke. Han la
ut en ny versjon av artikkelen på en annen preprint-plattform. Den inneholdt
fortsatt fiktive, men nye referanser til Enghoffs forskning.
Har det noe betydning?
Ja, mener en annen forsker fra tusenbein-miljøet. For
artikkelen framstiller tusenbein som farlig for avlingene. Det kan føre til tiltak
i landbruket basert på feil kunnskap.
For ikke å snakke om mistillit til forskning.
Dårlige forlag
Det finnes massevis av vitenskapelige tidsskrifter utgitt på
mange vitenskapelige forlag.
Ikke alle er like seriøse.
I fjor gikk en amerikansk forsker gjennom flere av
tidsskriftene til Hindawi. Dette er et forlag som lenge har blitt kritisert for
dårlig kvalitetssikring.
Det viste seg at mange av de vitenskapelige artiklene var KI-generert
eller klippet og limt fra andre artikler.
Hindawi ble kjøpt opp av det respektable forlaget Wiley i
2021. De skulle rydde opp, erklærte de. Men det gikk ikke veldig fort.
Nå har til sammen 8000 vitenskapelige artikler blitt trukket
tilbake. Flere Hindawi-tidsskrifter er lagt ned. Nå skal Wiley overta resten, melder Retraction Watch.
I Norge blir tidsskrift vurdert, godkjent og satt inn i Kanalregisteret.
I dag står 180 Hindawi-tidsskrifter som godkjent i dette registeret. Det betyr at forskerne i Norge får poeng for å publisere i en av dem. Det er på høy tid med en ny gjennomgang.
Skikkelig dårlige forlag
Hindawi har blitt avslørt for lav kvalitet. Det finnes andre
forlag som er verre.
De gjør butikk på å gi ut tidsskrifter helt uten
kvalitetskontroll. Så lenge forskeren betaler, blir artikkelen publisert.
Dette blir kalt røvertidsskrifter. Det er publikasjoner du absolutt
ikke kan stole på. Du finner dem ikke i Kanalregisteret og andre lister over
seriøse tidsskrift.
Det finnes rundt 1000 forlag og utgivere, som står bak
15.000 røvertidsskrift, anslår to
professorer på nettstedet Conversation. Det er like mange som det er
seriøse.
Det koster fra 600 til 2500 kroner å få en vitenskapelig
artikkel inn i et røvertidsskrift.
Noen forskere blir lurt, for nettstedet til det useriøse
tidsskriftet ser akkurat ut som de seriøse. De har navn som ligner på etablerte tidsskrifter.
En ny vri er at skurkene kopierer nettstedet og innholdet til seriøse tidsskrifter. Det skjedde med et tidsskrift på Universitetet i Oslo i fjor, ifølge Apollon. Kapringen førte til en enorm ryddejobb.
Selv om noen blir lurt, ser nok de fleste forskerne som bruker røvertidsskrifter, det som en rask måte å fete opp publiseringslisten. Det gjelder særlig forskere i land der
publiseringspresset er stort.
Noen bedrifter utnytter røvertidsskrifter og tjener penger
på uærlige forskere.
Papirmøller
Det er kanskje ikke så lett å forestille seg at noen kommer
på ideen å tjene penger på å lage falske vitenskapelige artikler. Men det er faktisk
stor butikk.
En papirmølle, også kalt artikkelfabrikk, har ansatte som
skriver, kopierer og KI-genererer vitenskapelige artikler på en haug av
fagfelt.
Nå er en professor på Høgskulen på Vestlandet under gransking for å ha brukt en slik papirmølle, ifølge Khrono.
Papirmøllene sender artiklene sine til mange tidsskrifter. Datamaterialet er falskt. Anbefalingsbrev er falske. De oppgir
fiktive navn og adresser på forskere som kan gjøre fagfellevurderingen – men egentlig er det dem selv.
Noen ganger har de flaks og kommer inn i et halvseriøst
tidsskrift. Røvertidsskriftene sier alltid ja.
Så tilbyr de forskere at de kan stå som forfatter på
artikkelen, med garantert publisering.
For de seriøse forlagene er det ikke alltid lett å se at en
artikkel kommer fra en papirmølle. Om de stiller spørsmål til forskerne, får de
svar - fra papirmøllen.
Noen av forskerne som kjøper forfatterskap er kanskje bare
late. Andre har et stort press på å publisere. Andre igjen får jobb på falske
artikler. Uansett er det svindel.
Men også forskningsinstitusjonene har et stort
ansvar.
Institusjonene
Det er flaut for et universitet når en forsker blir avslørt
som jukser. Det er stor konkurranse om forskningmidler, og en juksesak kan
skade omdømmet deres. Det er lett å se en annen vei.
Dessuten krever det mye ressurser å avsløre juks.
Mistanker om juks blir behandlet lokalt - av et redelighetsutvalg på institusjonen der forskeren jobber.
Den lokale utvalget skal, ifølge
Forskningsetikkloven, finne ut om forskeren faktisk har jukset. De må også
finne ut om plagiering og tallfiksing er gjort uaktsomt eller med
forsett. De skal også rette et kritisk blikk på seg selv: har forskeren fått god
nok opplæring og veiledning? Har de drevet forebygging gjennom å holde fokus på
forskningsetikk?
De må også avgjøre om tvilsomme artikler skal rettes opp
eller trekkes tilbake fra tidsskrift.
Selv om rektoren på Stanford ble frikjent for
datamanipulering, fikk han kritikk for å ha gjort en dårlig jobb med å rette
opp feilene.
Tessier- Lavigne fikk også refs for sin ledelse av
laboratoriene der jukset skjedde. Komitéen skriver at det har vært en uvanlig
stor mengde manipulering av data der han har vært sjef.
Det var Tessier-Lavigne enig i, og det var derfor han gikk
av, ifølge
avskjedsbrevet hans til ansatte og studenter.
I Norge kan en forsker som er uenig i den lokale utvalgets
vedtak, anke saken videre til regionale og nasjonale forskningsetiske komiteer.
Hele prosessen, fra varsling til gransking til endelig
vedtak, tar fryktelig lang tid. Tidsskriftene bruker også lang tid på å trekke
tilbake jukseartikler eller merke at feil er rettet.
Her har institusjonene mye å tjene på å være raskere på
ballen. Både feilaktige anklager om juks og faktisk juks bør ryddes av veien så
fort som mulig.
Det skader forskningen og forskerne mer at sakene dras ut, at mistankene lever, at
uredelige artikler finnes – enn den
tross alt mindre omdømmeknekken hvert enkelt universitet opplever.
I Norge hadde vi i fjor en bemerkelsesverdig sak om gransking.
Uvilje mot gransking
En professor ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) gikk til
retten for å hindre gransking. Det er uvanlig. Domstolene er vanligvis ikke involvert i mulige juksesaker. Forskningsinstitusjonene har selv ansvaret for å ordne opp.
Det kom et varsel. En annen forsker mente å ha funnet selvplagiering
i flere av professorens artikler. Saken gikk som den skulle til universitets
redelighetsutvalg. De ville granske, men det ville ikke den anklagede
professoren. Hen hevdet at de ikke hadde rett til å granske artikler som var
publisert før hen fikk jobb i Norge.
Saken gikk hele veien opp til Høyesterett. Det endte med at professoren fikk rett. Redelighetsutvalget har bare myndighet til å granske forskning ved norske
forskningsinstitusjoner.
Når en forsker søker jobb på et norsk universitet, sender han
sin publiseringsliste med alt han har gjort før. Det er tidligere arbeider som
avgjør om han får jobben.
Men ifølge saken ved USN kan altså disse artiklene ikke granskes for uredelighet
i ettertid. Det virker ikke rimelig.
Professoren ved USN er ikke den eneste som unngår gransking.
Det gjør også medforfatterne.
Medforfatternes skyld og uskyld
Vitenskapelige artikler har mange forfattere, særlig innen medisin og naturvitenskap. En forsker er hovedforfatter, de andre er
medforfattere.
De som er medforfattere, har ofte ikke vært med på å skrive
hele artikkelen eller deltatt i all forskningen. De har kanskje bare bidratt
med laboratoriearbeid eller samlet inn noe av dataene.
Noen tidsskrifter krever at alle medforfatterne må ha levert
et betydelig bidrag til artikkelen. Andre krever at den enkeltes bidrag skal
spesifiseres.
Men ofte skjer ikke dette. Noen ganger er bidraget minimalt.
Andre ganger får de store professorene navnet sitt på artikler, uten at de har
bidratt med annet enn litt veiledning.
Likevel får alle medforfatterne publiseringspoeng for
artikkelen. De kan føre den opp på publiseringslistene sine.
Når en av forfatterne blir anklaget for juks, trekker de
andre forfatterne seg unna. De vet ingenting, har ikke sett, har ikke hørt, har
ikke gått gjennom alt materialet. Det er svært sjelden medforfattere går med i
dragsuget når en forsker blir tatt for juks.
Dette er dårlig praksis.
Hvis du setter navnet ditt på en vitenskapelig artikkel og
får publiseringspoeng og ære, bør du også ta ansvar.
Straff
Hvilken straff får forskere som fabrikkerer data, plagierer
seg selv eller kjøper seg et medforfatterskap hos en papirmølle?
Svaret er veldig lite.
Men skammen er straff nok, sier forskere. Dessuten får de
aldri jobb som forsker igjen.
Loven om forskningsetikk åpner for at doktorgradsstudenter kan utvises, men ellers er det knapt straff for juks. Forskere må
heller ikke betale tilbake de offentlige midlene de har misbrukt.
I USA har de tatt i bruk tilsyn av uredelige forskere.
Det skjedde nylig med Lara S. Hwa ved Baylor
University, som forsker på forholdet mellom stress og misbruk av alkohol.
Hun forfalsket data, metode, resultat og konklusjonene i
museforsøk. Det gjorde hun både i artikler og søknader om
midler til videre forskning, ifølge Office of Research Integrity i USA.
Hwa gikk frivillig med på tilsyn i
fire år. Nå vil alle data hun produserer, sjekkes av en uavhengig komite. I
tillegg vil de lese gjennom alle søknader hun sender og sjekke at eksperimenter
faktisk er gjennomført. Hun kan heller ikke ha noen verv.
Noe slikt har vi ikke i Norge. Det ville hatt både ha en
forebyggende og en avskrekkende effekt.
Hver enkelt forsker kan gjøre en innsats
Ingen vet hvor mange forskere som jukser. Antagelig er det mange flere saker som behandles på institusjonene enn de som slipper fram i offentlighetens lys. Mange juksere blir ikke oppdaget.
Ifølge en ny, dansk studie har en tredjedel av doktorgradsstipendiatene brutt reglene for publisering. De har ført opp medforfattere som ikke har vært med på studien.
Ifølge internasjonale anbefalinger for medforfattere skal
alle stå inne for, og er dermed medansvarlig for, at studien blir gjort
skikkelig.
Det skjer altså ikke i praksis.
Men om medforfatterne i større grad ble holdt ansvarlig for dårlig arbeid og uredelighet, ville vi ha sluppet mange av de flaue
juksesakene som setter forskningen i et dårlig lys.
Her kan hver enkelt forsker gjøre en jobb mot uredelighet.
Her kan hver enkelt institusjon lage regler som motvirker juks.
Det vil kanskje gå på bekostning av antall artikler, men det
er en liten pris å betale for tillit til vitenskapen.
Dessuten blir antagelig forskningen bedre.
