Det er et brudd på internasjonale retningslinjer og offisielle standarder å skrive personer på forfatterlisten til en vitenskapelig artikkel hvis personen ikke har bidratt med noe viktig.
Likevel melder hver tredje doktorgradsstudent i en ny dansk studie at de har gjort dette.
Det skjer fordi de enten mener det er forventet av dem eller fordi de føler at en forsker høyere oppe i hierarkiet har beordret dem til det.
Ifølge studien er regelbruddene spesielt vanlig innen medisin, samt de naturvitenskapelige og tekniske vitenskapene (STEM).
– Mange gjør vennetjenester ved å sette hverandre på forfatterlisten, sier Peter Sandøe, professor i bioetikk ved Københavns Universitet.
Sandøe er en av forskerne som står bak den nye studien, som har kommet ut i tidsskriftet Plos One.
Vancouver-retningslinjenes fire kriterier
Fire kriterier må være oppfylt før man er berettiget til å kalle seg medforfatter ifølge de internasjonale Vancouver-anbefalingene.
Man må:
- Ha bidratt betydelig til å tenke ut studien eller til å skaffe, analysere eller fortolke data
- Komme med utkast til eller foreta en kritisk gjennomgang av teksten
- Godkjenne den siste versjonen før publisering
- Stå inne for – og dermed være medansvarlig for – at arbeidet i studien er gjort skikkelig
Man bør dessuten kunne redegjøre for hva andre medforfattere har gjort.
Lever man opp til alle kriteriene, kan man stå som medforfatter. Ellers skal man anerkjennes i en takke-note.
Du kan lese Vancouver-anbefalingene på ICMJEs hjemmeside.
Et nei kan koste dyrt
Det høres kanskje utrolig ut at en tredel av de unge forskerne forteller at de allerede i begynnelsen av karrieren bryter regler som har røtter i internasjonale anbefalinger som kalles Vancouver-retningslinjene.
Men forskerne som står bak den nye studien, er ikke overrasket.
Det forteller Mads Paludan Goddiksen, som er førsteforfatter for den nye studien.
– Vi har hørt mange historier om doktorgradsstudenter som har blitt bedt om å sette opp navnet på en venn av veilederen som forfatter, forteller Goddiksen.
– Doktorgradsstudenter er i en sårbar posisjon. Karrieren er avhengig av å være på god fot med veilederen og samarbeidspartnere rundt omkring.
– Å si nei kan bli dyrt, forklarer Goddiksen, postdoktor på Sektion for Forbrug, Bioetikk og Regulering ved Københavns Universitet.
Hver fjerde yngre medisin-forsker opplever tvang
Innen medisin melder hele 27 prosent at de har gitt vekk ufortjente medforfatterskap fordi de følte seg tvunget til det.
Det er det høyeste tallet i studien. STEM-fagene følger hakk i hæl.
– Den siste delen er nok den mest relevante og litt uhyggelige, sier Mikkel Willum Johansen, førsteamanuensis ved Institut for Naturfagenes Didaktikk ved Københavns Universitet og medforfatter av den nye studien.
– Den understreker at det er kulturelle og strukturelle årsaker til problemene. De ser ut til å knytte seg til bestemte fakulteter, utdyper han.
Et flertall av doktorgradsstudentene som opplyser å ha brutt retningslinjene, melder at de har gjort det for å holde seg på god fot med en mer etablert forsker.
Bekymret minister: Må undersøkes
Konklusjonene gjør inntrykk på utdannings- og forskningsminister Christina Egelund i Danmark.
– Det er urovekkende. De gjeldende prinsippene skal selvfølgelig følges, og det forventer jeg at universitetene tar på alvor. Departementet undersøker mulighetene for å undersøke dette nærmere. Det trengs, skriver Egelund i en e-post.
Anerkjent medforfatter kan hjelpe
Det er dypt problematisk når unge forskere lærer å bryte reglene.
Men det kan også påvirke synet på den enkelte vitenskapelige artikkelen.
Hvis den rette forskeren står som medforfatter, kan det gjøre at studien glir lettere gjennom systemet.
Tusenvis av forskere utgir en artikkel i uka
En oversikt offentliggjort i Nature i 2018 viste at over 9000 forskere i verden utgir over 72 vitenskapelige artikler i året.
Det svarer til at forskerne utgir en artikkel mer enn hver femte dag hele året rundt.
Mads Paludan Goddiksen nevner som et tenkt eksempel: Hvis Albert Einstein sto som medforfatter på en artikkel om fysikk, vil den komme ut i et mer anerkjent tidsskrift. Den vil også få mye mer oppmerksomhet.
Påvirker pengestrøm
Et enda større problem er at de ufortjente medforfatterskapene gir et misvisende bilde av hvilke forskere som gjennomfører mest forskning.
Antallet publiserte artikler er et avgjørende mål for å bli ansatt som forsker – og for å få penger til prosjekter fra for eksempel fond.
– Jo flere gjesteforfatterskap jeg får, desto lenger blir publikasjonslisten min, og det gir meg en fordel i konkurransen med andre forskere, forklarer Mads Paludan Goddiksen.
– Men som samfunn vil vi heller gi stillinger og forskningspenger til de som faktisk produserer forskning, ikke de som er flinke til å skaffe seg gjesteforfatterskap, påpeker Goddiksen.
Peter Sandøe legger til at det kan skade forskningen hvis doktorgradsstudenter ikke får den veiledningen de har krav på fordi veilederne kan forvente å komme med som medforfattere uten å gjøre en virkelig innsats.
– Hvis man måtte yte en viktig innsats for å bli medforfatter, ville flere av de mer erfarne forskerne engasjere seg i å løfte kvaliteten på artiklene til de yngre forskerne, utdyper Sandøe.
Mer om hva som kan være årsakene til de mange ufortjente medforfatterskapene, kan du lese i boksen nederst i denne saken.
1.300 doktorgradsstudenter fra fem land med i studie
En internasjonal gruppe av forskere ledet fra Københavns Universitet (KU) har sendt ut spørreskjemaer til doktorgradsstudenter innen alle de store forskningsgrenene i fem europeiske land: Danmark, Irland, Portugal, Ungarn og Sveits.
De fleste deltakere i studien kommer fra Danmark, der 427 studenter svarte. Data ble samlet inn i 2020.
Det kom som en overraskelse på førsteforfatter Mads Paludan Goddiksen at de i alt 1.300 svarene ikke viser særlig store forskjeller på tvers av landene.
Ifølge Goddiksen har det mye mindre å si hvilket land man kommer fra enn hvilket fakultet man er tilknyttet.
Støtte fra en annen ny studie
Studien fra Københavns Universitet har sine metodiske begrensninger.
Det er for eksempel en ganske liten andel av doktorgradsstudentene som har svart – bare 6 prosent. Det svarer til om lag 1.100 studenter fra de fem landene studien er utført i.
Det kan bety at studien isolert sett gir et skjevt bilde.
Men studien fra Københavns Universitet står slett ikke alene.
En annen studie fra blant annet Syddansk Universitet (SDU) viser at knapt halvparten av doktorgradsstudentene innen medisin har brutt de internasjonale retningslinjene for forfatterskap (se faktaboks).
I studien var det 34 prosent av doktorgradsstudentene i Danmark, Sverige og Norge som svarte. Det tilsvarer 287 studenter.
«Voldsomt» omfang
Lone Bredahl er en av forfatterne som står bak studien. Hun holder universitetets kurs i ansvarlig forskningspraksis.
Lone Bredahl mener at tallene i de to studiene støtter hverandre – og at de dessverre stemmer med både tidligere studier og med hennes personlige opplevelser fra kursene.
– Jeg synes omfanget er voldsomt, forteller Bredahl.
– Studentene kjenner Vancouver-anbefalingene, og de synes de er viktige. Likevel blir de ikke overholdt.
– De er den svake parten i en maktrelasjon, sier Bredahl, som er forskningsbibliotekar fra Avdeling for Undervisning og Formidling ved SDUs bibliotek og førsteamanuensis ved SDUs Institut for Teknologi og Innovation.
Viser til kampanje
De to studiene kommer mindre enn et år etter at kampanjen #pleasedontstealmywork avslørte 120 historier om doktorgradsstudenter som følte seg overkjørt av veilederne sine.
I spissen for #pleasedontstealmywork sto doktorgradsforeningen PAND og den tidligere doktorgradsstudenten Maria Toft.
Toft mener det er flest kvinner som blir presset til å bryte Vancouver-anbefalingene. Samme tendens kommer fram i SDU-studien.
Er medforfatterskap bare første skritt?
Kjønnsforskjell?
I studien der forskere fra Syddansk Universitet deltok, opplyser flest kvinner at de har minst én vitenskapelig artikkel der forfatterrekkefølgen ikke avspeiler bidraget.
Forskerne fra Københavns Universitet har ikke funnet signifikante tegn til kjønnsforskjeller i opplevelsen av tvungne medforfatterskap i sitt materiale.
Forskerne har imidlertid ikke sett isolert på medisin og naturvitenskap, påpeker Goddiksen.
De fleste av sakene meldt inn i forbindelse med #pleasedontstealmywork handler nettopp om «gjesteforfatterskap».
Maria Toft ser det som det første av flere grenseoverskridende handlinger.
I #pleasedontstealmywork klager doktorgradsstudentene også på rasisme, mobbing og seksuell trakassering. Maria Toft har også hørt om fysiske overgrep.
– Jeg har møtt to som har fått PTSD. Det er jo galskap, sier Toft.
Hierarki forsterker presset
Toft mener jakten på penger og publikasjoner skaper en usunn kultur.
– Mange forskningspenger konsentreres rundt færre og færre mennesker. Det gjør hierarkiet mer brutalt.
– Når man sitter på toppen, har man mindre tid til å forske, men det er fortsatt krav om å publisere. Det forsterker presset om å bli med på forfatterlister, og så får man etter hvert en usunn kultur der man presser nedover, mener Toft.
Artikler er valuta
Ifølge Maria Toft viser materialet i #pleasedontstealmywork at det å gi medforfatterskap til venner eller kolleger knapt blir holdt skjult lenger.
– Noen av vitnesbyrdene forteller at snakker åpent om det, forteller Toft.
– Noen av historiene går på at en veileders sønn eller niese blir med på forfatterlisten. Det er jo helt sprøtt.
Kritisk doktorgradsstudent: Det er et rettsløst system
Ifølge Maria Toft opplever flere doktorgradsstudenter at det ikke nytter å klage internt. Ofte er det venner eller kollegaer av de anklagede som vurderer saken.
Folk melder at ledelsen legger lokk på saken eller til og med truer varslerne.
Brudd på retningslinjer har «ingen konsekvenser»
En av de 120 beretningene fra 107 personer i #pleasedontstealmywork lyder:
«Spøkelsesforfatterskap eller gjesteforfatterskap har ingen konsekvenser fra ledelsen ettersom seniorforskerne er ledelsen. Hvis jeg nevner Vancouver-retningslinjer, får jeg høre at man ALLTID lever opp til dem og at jeg rett og slett ikke forstår om de [medforfattere red.] tok del i idéutviklingen av prosjektene.»
– De fleste forskere er omsorgsfulle. Men det er råtne epler i enhver organisasjon, og vi mangler et uavhengig klagesystem. Universitetet er i dag et rettsløst system, mener Toft.
Toft har nylig sagt opp sin stilling ved Københavns Universitet. Hun planlegger en sivil rettssak mot universitetet etter å ha hatt flere av de samme opplevelsene som er skildret av andre i #pleasedontstealmywork.
Professor: Det er subjektive opplevelser
Maja Horst er professor ved Danmarks Tekniske Universitet. Hun har veiledet mange doktorgradsstudenter og sitter i dag som styreformann i Danmarks Frie Forskningsfond.
Horst understreker at hun ikke avviser opplevelsene doktorgradsstudenter har.
– Men jeg har opplevd flere ganger at doktorgradsstudenter og veiledere har hatt ulike oppfatninger av hvor en idé stammer fra, sier Horst.
Doktorgradsstudenter kan overse bidrag utenfra
Maja Horst er ikke i tvil om at doktorgradsstudenter kan bli tvunget til å akseptere et medforfatterskap. Og at det er dårlig vitenskapelig integritet.
– Men det er ikke alltid en doktorgradsstudent forstår hva veilederens jobb består av. Selv om veilederen ikke er med på å skrive artikkelen, kan vedkommende ha fått ideen, designet prosjektet og vært med på å formulere tankene. Da skal veilederen være med som medforfatter, selv om doktorgradsstudenten kanskje ikke ønsker det.
– Det kan være fallgruver her man kan overse, sier Horst.
Juks blant gymnaselever
Studien av doktorgradsstudentene kommer i forlengelsen av en studie av juks blant gymnaselever.
Studien er gjennomført som del av prosjektet INTEGRITY, utført under EU-kommisjonens Horizon 2020-program.
Prosjektet har blant annet som formål å øke integriteten blant elever og studenter.
– Mer samtale er veien fram
Professor David Dreyer Lassen fra Københavns Universitet er leder for forskningspolitisk utvalg i universitetenes interesseorganisasjon, Danske Universiteter.
Han anerkjenner at det i noen miljøer ser ut til å være en usunn kultur rundt tildeling av medforfatterskap og at det er en kultur som er vanskelig å endre.
Han mener imidlertid at noen av problemene nok kan bli løst hvis student og veileder tidlig avklarer forventningene til samarbeidet.
– Hvis doktorgradsstudentene føler at det relativt sent i prosessen kommer inn en seniorforsker som medforfatter som de ikke kjenner eller har hørt om, særlig sent i prosessen, kan det selvfølgelig være et gjesteforfatterskap. Men det kan også hende at seniorforfatteren på artikkelen hele tiden har hatt i tankene at personen bidrar med ekspertise som det er standard å kreditere for.
– Jeg tror det er viktig å snakke om dette tidlig. Men kanskje bør vi også vurdere å tilby kurs i Vancouver-regler og etikk rundt forfatterskap til seniorforskerne våre, sier Lassen, som er prorektor for forskning ved Københavns Universitet.
Professor: Urovekkende mangel
Meldingene fra Maja Horst og David Dreyer Lassen får professor Peter Sandøe fra Københavns Universitet til å sette fart på retorikken.
– Alt det de sier, er riktig, men de ser ikke hvor stort problemet er på noen felt.
– Dette er en etablert praksis som ikke faller inn under det Horst og Lassen snakker om.
– Det er urovekkende at de ikke ser hva som foregår, forteller Sandøe.
Referanser:
Mads Paludan Goddiksen mfl.: The person in power told me to–European PhD students’ perspectives on guest authorship and good authorship practice. Plos One, 2023. Doi.org/10.1371/journal.pone.0280018
Gert Helgesson, Lone Bredahl mfl.: Misuse of co-authorship in Medical PhD Theses in Scandinavia: A Questionnaire Survey. Journal of Academic Ethics, 2022. Doi.org/10.1007/s10805-022-09465-1
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.
Dansk studie har 16 forfattere – er det gitt gjesteforfatterskap?
Studien fra Københavns Universitet har kommet ut i tidsskriftet Plos One, med 16 forfattere.
Har forskerne delt ut ufortjente medforfatterskap?
Nei, forteller Peter Sandøe.
– Her er det en grunn til det: Vi er fem fra Danmark som har gjort alt det man skal: Vi har designet spørreskjemaet og studien som helhet.
- Peter Sandøe forklarer at han selv er leder av prosjektet om forskningsetikk.
- Thomas Bøker Lund er som sosiolog som kan statistikk.
- Mikkel Willum Johansen og Mads Paludan Goddiksen har sammen med Marcus Tang Merit satt opp spørreskjemaer, samlet inn data og mye annet.
- Mads Paludan Goddiksen har skrevet mesteparten av artikkelen og er derfor førsteforfatter, mens andre har gitt tilbakemeldinger og skrevet spesifikke avsnitt.
– Så har vi folk i utlandet som har rekruttert i sine respektive land, oversatt spørreskjema, samlet inn data og skaffe opplysninger og lest manuskriptet et par ganger.
– Ingen er med som gjesteforfattere med mindre partnerne våre har smuglet noen inn – men dette er folk vi har kjent og samarbeidet med i årevis, forsikrer Sandøe.
Flere mulige årsaker til medforfatterskap
Noen ganger blir et ufortjent medforfatterskap gitt fordi det ifølge kildene i denne artikkelen:
- gir en ekstra tittel på en forskers publikasjonsliste,
- kan gjøre det lettere å sende en forsker på et opphold i et annet land, eller kanskje fordi
- noen skylder en tjeneste.
Men en annen forklaring er at det er lang tradisjon for større samarbeid på noen fagfelt.
Derfor er det ofte flere på forfatterlisten. Det gjør det kanskje litt lettere å akseptere at man øker antallet forfattere fra 17 av 18 enn fra 1 til 2 som det ville være tilfellet på andre fakulteter på for eksempel humaniora.
Det er også normalt at forskningsgrupper innen de fagene har én klar leder som tenker ut de store linjene, som ph.d.-studenter og andre jobber under. Vedkommende kan komme med på en forfatterliste på en rekke studier av legitime årsaker.
Peter Sandøe påpeker at for eksempel humaniora lider av en sykdom med motsatt fortegn: Humanister er kanskje litt for ivrige etter å arbeide alene, selv om andre har bidratt i betydelig grad.
– Vi mennesker har en tendens til å overvurdere vår egen innsats. Det er nok en forklaring som også hører med, sier Sandøe.
Han skynder seg imidlertid å legge til at det slett ikke kan forklare alle de problemene vi har avdekket.
Problemet med ufortjente medforfatterskap ser ifølge studien fra Københavns Universitet ut til å være størst i Portugal, der 4 av 10 av ph.d.-studentene melder om det.
Danmark, Sveits og Irland ligger i midten med omkring 3 av 10, mens Ungarn ligger nederst med bare 2 av 10.
