Hvem er jukseren?

Kommentar: Norges idrettshøgskole har avdekket juks i egne rekker. De legger fram saken i sin fulle bredde, men forteller ikke hvem jukseren er. Bør vi få vite det?

Publisert

Jukseren – eller forskeren som har brutt normer for redelighet i forskning, som det så forskjønnende heter – har manipulert data i et prosjekt om barne- og ungdomsidrett.

Triksingen ble oppdaget i forskergruppen, ifølge en redegjørelse fra Idrettshøgskolen (NIH). Saken ble sendt over til høgskolens etikkutvalg, og deretter til styret.

NIH-styret fattet så vedtak om at alle data trekkes tilbake, at samarbeidspartnere og nåværende arbeidsgiver orienteres, at tidligere arbeider skal granskes og at forskeren inntil videre ikke får forske mer i NIH-regi. Og saken er sendt videre til Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning.

Mange års arbeid har altså gått rett i vasken. Ikke bare jukserens sitt, men også det til kollegaene i forskningsprosjektet. Offentlige midler brukt på dette arbeidet går dermed til spille.

Idrettshøgskolen legger saken fram i full bredde, men uten navn på jukseren og uten helt spesifikke detaljer om prosjektet. Allikevel er det enkelt for en person med søkeferdigheter å finne fram til prosjektet og dets medarbeidere. Mistanken innsnevres derfor til få personer.

Arbeidsgivers vern

I redegjørelsen fra rektor Sigmund Loland omtales situasjonen som ”tragisk for forskeren”. Frikortet ”personlig tragedie” dras med dette opp av hatten.

Fordelen med å forklare saker som ”personlig tragedie” er at alt fokus, og dermed all skyld, rettes inn på én person. Og det mer enn antyder at personen er kriserammet. Altså forklares saken som personavhengig og situasjonsspesifikk .

Vår sympati våkner, for vi kan alle falle.

Loland forteller at det viktige for Idrettshøgskolen har vært å være offentlige og transparente om saken. Men de har også følt en plikt til å beskytte mennesket. Derfor har de valgt å være åpne om hendelsen, men tause om personen.

Vi får altså kunnskap om jukset, men får ikke vite hvem denne forskeren er.

Men er det nå nødvendig?

Norske forskningsmiljøer er små, og uten tvil vil alle idrettsforskere i løpet av kort tid vite hvem jukseren er. Arbeidsgiver og samarbeidspartnere, som Norges forskningsråd, er informert.

Men ikke allmennheten som har finansiert forskerjukset gjennom skattepenger.

Spesiell beskyttelse for forskere

At arbeidsgiver beskytter sin falne ansatte kjennes godt. Det er bra at folk blir ivaretatt innenfor de mulighetene regelverk og lover gir. Det er en god arbeidsgiver, i manges øyne.

Ikke alle yrkesgrupper har like godt vern:

I TV3s serie Bygg og bedrag henges håndverkere ut med navn og bilde. Disse har tatt i mot penger, men levert dårlige eller ingen resultater til sine oppdragsgivere, og TV3 tar saken i full offentlighet. Oppdragsgiver og håndverker får begge mulighet til å fortelle saken fra sin side.

Når idrettsutøvere blir tatt i en dopingprøve skjer også ofte dette i full offentlighet. Mistanken er kastet, prosessen fram til renvasking eller dom skjer under løpende mediedekning.

Når det gjelder forskere er det annerledes. Med unntak av Sudbø-saken holdes juksesakene utenom offentligheten, politi og rettsapparatet holdes utenfor, media og publikum får begrenset innsyn.

Hvorfor skal forskere ha spesiell beskyttelse?

Navngiving frikjenner andre

En av begrunnelsene for anonymitet i slike saker er at anklage om fusk kan være skadelig, selv om det viser seg i ettertid at forskeren har ikke har fusket.

Derfor vet vi oftest ikke at gransking er iverksatt, før påstandene har vært nøye vurdert av institusjonenes egne organer. Juks kan også skade kollegaene og institusjonen, og man vil være sikre i sin sak før man går ut.

NIH-saken har ennå ikke gått sin fulle gang i systemet. Granskingsutvalget skal gjøre sin jobb, og forskerens arbeidsgiver, som ikke er NIH, skal gjøre sin.

Allikevel kan vi være rimelig sikre på at det har foregått juksing i NIH-prosjektet, saken er grundig behandlet og terskelen er svært høy for vise fram fusk.

Når media diskuterer identifisering av mistenkte eller dømte personer, handler argumentene ofte om å beskytte andre, at identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Nå kan vi spekulere rundt hvem som helst i forskergruppen på Idrettshøgskolen, og mistanker og rykter kan fort spres. Navngiving ville hindret dette.

Falsk forskning i media

I tilfellet på Idrettshøgskolen finnes det ingen vitenskapelige publikasjoner eller medieomtale, ifølge rektor Loland. Han forteller at om kjente forskere hadde vært involvert eller om prosjektet var presentert i mediene, ville de kanskje ikke ha kunnet holde anonymiteten på forskeren.

Nå har de på et vis hatt flaks.

For det kunne lett ha skjedd at forskning.no eller andre medier hadde skrevet om prosjektet. Akademia har muligheter og retningslinjer for tilbaketrekking av vitenskapelige publikasjoner. For medieomtale finnes det ikke noe sånt.

Derfor eksisterer det helt sikkert artikler i mediearkivene, fullt tilgjengelig på nettet for elever, studenter og andre interesserte, som omtaler forskning som er stemplet som uredelig. Men vi vet ikke noe om det, og fortsetter å bruke det i studentoppgavene – eller referere til det i artikler.

Det er svært uheldig, og offentligheten har rett til å få vite hvilken omtalt forskning som er tulleball og ”dømt” ugyldig av forskningens egne instanser, og hva som er de solide resultatene som vi kan bygge politiske vedtak, elevarbeider og nyhetsartikler på.

Og i saken fra Idrettshøgskolen vil den aktuelle forskerens sine tidligere arbeider fortsatt versere fritt i vitenskapelig sammenheng, idrettspolitiske dokumenter og i medieomtale, til arbeidsgiver er ferdig med sin gransking.

Tap av ære og stilling

Det er lov om behandling av etikk og redelighet i forskning som regulerer hvordan forskersamfunnet ivaretar etiske normer.

Denne loven inneholder ingen paragrafer om sanksjoner for de som bryter de etiske normene.

Allikevel omtales konsekvensene som store for de som blir avslørt. På grunn av gjennomsiktigheten i forskningsmiljøene vil videre karriere som forsker være over for jukserne.

Og vil man forske, er dette tøft nok.

Men sett utenfra, for oss som er vant til å måtte følge normale regler og lover, og blir straffeforfulgt om vi bryter dem, virker det som om forskere slipper billig unna.

Jukserne blir fordømt i akademiske former, men konsekvensene - utover ærestapet og stillingen som de jo har misbrukt – er så å si fraværende. De slipper unna politiet og rettsapparatet og må ikke betale tilbake forskningsmidler.

Og de slipper offentlighet rundt sitt bedrageri.

Samfunnets tillit

Gjennom å beskytte jukserne fra offentlighetens lys, kan forskningssektoren framstå som et gammeldags laug der man beskytter sine egne. Sektoren gransker og dømmer seg selv – og informerer seg selv, men ikke andre.

Personer i betrodde offentlige stillinger må akseptere offentlighetens søkelys. Mottar man offentlige penger, har man en meldeplikt tilbake til samfunnet.

Forskningen er avhengig av samfunnets tillit. Forskerens autoritet og status avhenger av at vi anser dem som uavhengige, dyktige – og redelige. Juks undergraver vår tro på forskningen, på resultatene som kommer derfra.

Det er forskningens rolle i offentligheten som gjør at identiteten til jukserne har allmenninteresse. Forskere utfører oppgaver for samfunnet, som investerer tillit i dem.

Forskningsektoren som helhet har ikke råd til tap av denne tilliten. Derfor er det ekstra viktig at den tåler offentlighetens fulle og hele søkelys, også når det har gått helt galt og det er fryktelig ubehagelig.