Magne Nylenna, direktør Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten:

Valg av forskningsfelt er blant de mange prioriteringsområdene som får for lite oppmerksomhet. For ofte settes agendaen for forskningsprosjekter av finansieringsmulighetene. Det gjelder ikke bare industrifinansiert forskning.

Mer medisinsk forskning burde ta utgangspunkt i identifiserte kunnskapshull, dvs. spørsmål som er stilt av klinikere og beslutningstakere, men som ikke kan besvares med dagens kunnskap. Slike kunnskapshull beskrives blant annet av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i årlige rapporter.

I langt større utstrekning enn i dag bør dessuten pasienter og brukere av helsetjenester involveres i utformingen av forskningsspørsmål. En brukerorientert helsetjeneste handler ikke bare om medvirkning i kliniske beslutninger. Prioritering og gjennomføring av forskningsprosjekter bør bygge på et nært samarbeid mellom forskere og de egentlige sluttbrukerne av medisinske forskningsresultater, nemlig pasientene.

Arne Tostensen, seniorforsker, Chr. Michelsens institutt, Bergen:

Pengesekken er et av de viktigste styringsmidlene i forskningspolitikken. Selv om forskersamfunnet i prinsippet bør nyte frihet til å legge intellektuell nysgjerrighet til grunn for sin forskning, vet vi at tilgjengelige finansiering virker som en magnet på forskere.

Det har lenge vært en debatt om de tematiske og strategiske programmenes plass i forskningsfinansieringen, særlig i forhold til frie midler. Industrisponsing ligner på forskningsprogrammene ved at de prioriterer – mer eller mindre snevert – visse tema og problemstillinger fremfor andre.

Det er ingenting galt med industrisponsing av forskning, men hvis den blir en omfattende eller dominerende finansieringskilde, vil det kunne undergrave forskningens frihet. Marks gir eksempler fra den farmasøytiske industrien, og hvordan den kan dreie forskningen i retning av hva som gir størst profitt. I Norge er det reist en betimelig debatt om forskningssponsing fra olje- og gassindustrien.

Argumentet er at denne industrisektoren begrenser sin søken etter ny kunnskap til fossile energikilder – forståelig nok. Det vil kunne skje på bekostning av viktig forskning på fornybare energikilder dersom det ikke finnes like omfattende midler fra andre private eller offentlige kilder. Det sentrale forskningsetiske spørsmålet gjelder balansen mellom ulike finansieringskilder på aggregert nivå. Denne problemstillingen går inn i den store debatten om klimaendring.