– Det er vel knapt mulig å finne en akademisk institusjon uten et komplekst nettverk av relasjoner til industri og næringsliv. Vi finner mange ulike forklaringer på dette, blant annet synkende offentlig finansiering av forskning, sier Jonathan Marks, og kaster med dette ut en brannfakkel. 

Han er førsteamanuensis i bioetikk ved Penn State University, og forsker på nettopp relasjoner mellom industri og akademia.

Systemiske effekter

Han mener at mye av forskningen som er gjort på relasjonene mellom industri og akademia, har fokusert for mye på enkeltforskeres økonomiske interessekonflikter, finansieringseffekter og dermed oversett de systemiske spørsmålene

En typisk bekymring har vært at lederen av et forskningsprosjekt også jobber som konsulent for selskapet som lager produktene som studeres. En annen om det er sammenheng mellom industrisponsing av et forskningsprosjekt og resultatene av denne forskningen.

– For meg er dette bare noen få, men viktige deler av det større bildet, sier Marks.

– De spørsmålene jeg er interessert i, er hvordan industrisponsingen av forskning former hvilke spørsmål som blir stilt, hvordan de blir stilt og besvart. Like viktig er de spørsmålene som blir oversett, og den forskningen som ikke blir gjort.

- Fedmeforskning sammenfaller med industriens interesser

– Jeg mener vi bør ta et langt skritt tilbake og se på dette fra et mye bredere perspektiv. Ettersom vi i akademia blir tettere involvert med industri, begynner vi å se det jeg kaller innrammingseffekter, et skifte i måten vi forstår sosiale problemer på.

Marks trekker frem fedme som et aktuelt eksempel på et slikt stort og «uløselig» samfunnsproblem.

– Vi ser at fedme i økende grad beskrives som noe som handler om individuelt ansvar og forbrukervalg: Om vi bare kunne fått folk til å spise sunnere, oppføre seg bedre, trene mer, ville vi løst fedmeproblemet. Jeg sier ikke at individuell atferd er irrelevant. Men denne måten å ramme inn problemet på blir sammenfallende med, og ikke i motsetning til, interessene til mange industriaktører, for eksempel de store matvareselskapenes.

Former forskningen

Den neste systemiske problemstillingen Marks peker på er det han kaller teknologisk bias, eller slagside.

- Med dette mener jeg det som får oss til å prioritere teknologiske løsninger på samfunnsproblemer, som er enkle å kommersialisere, og som samtidig får oss til å overse andre typer løsninger og andre måter å forstå sosiale problemer på. Et eksempel er såkalte fordøyelsesvennlige bakterier, for eksempel i spesielle typer yoghurt.

– Om du føler deg forstoppet, blir løsningen å spise mer yoghurt, heller enn å tenke på alle de andre tingene i kostholdet ditt som kan ha bidratt til forstoppelsen.

– I USA sendes det TV-reklame for «metthets-tilskudd», en type pulver du strør på Big Macen din for å skape en følelse av metthet. Etter min mening er dette et veldig tydelig eksempel på en kommersialiserbar løsning på et sosialt problem, og som overser de systemiske og miljømessige faktorene som får folk til å spise visse typer mat på visse måter.

Prioriteringer av finansiering

Den tredje systemiske problemstillingen Marks trekker frem er prioriteringer i forskningsfinansieringen.

– Dette innebærer at hvis det finnes industripenger til å forske på X, er det på det området vi vil forske. Dette påvirker ikke bare forskningsinstitusjonenes finansieringsprioriteringer, men det påvirker også myndighetenes prioriteringer av forskningsmidler, mener Marks.

– Det jeg vil argumentere for, er at man med ganske stor grad av sikkerhet kan si at hele forskningsområder har blitt forvridd, formet eller har endret retning på måter som fremmer industriens interesser.

Avgift på industrisponsing

Men hvordan skal vi håndtere spørsmål om industrisponset forskning i akademia?

De amerikanske forskerne Sheldon Krimsky og Chris Robertson har foreslått en ordning med money blinds. En videreutvikling av gullstandarden for kliniske utprøvinger, hvor verken legen eller pasienten vet hvem som får, og hvem som ikke får det aktuelle legemiddelet. 

De argumenterer for et blind-nivå til, der forskningsteamet og forskningsinstitusjonen ikke får vite hvilket selskap som finansierer studien, og selskapet ikke vet hvilket forskningsteam som utfører studien.

– Men dette løser ikke det jeg kaller forvridning av forskningsagendaen. For pengene bestemmer fortsatt hva slags forskning som blir gjort, fremhever Marks.

Selv har han foreslått å legge opp til en tilleggsavgift for all industrisponset akademisk forskning. Denne avgiften kan gå til et fond for å finansiere forskning som ville danne en motvekt.

– For eksempel kunne tilleggsavgiften på midler øremerket forskning på helsefordelene ved en spesiell type yoghurt, vært brukt til å finansiere forskning på de negative effektene av slik yoghurt, sier han.

Viktig å få på agendaen

– Jeg tror paradigmet i dag er blitt partnerskap med industrien. Marks forteller at han ser med bekymring på denne utviklingen.

– For meg blir gjensidighet mellom akademia og industrien et problem vi ikke i stor nok grad har diskutert.

Han mener industrien og akademia har mange områder hvor de ikke har sammenfallende målsetninger og interesser. Og at det er viktig å være oppmerksom på disse forskjellene.

Marks oppfordrer akademiske administratorer til å bruke sin stemme og makt.

– Vi lurer oss selv med dagens system, ved at vi ikke leter bredt nok etter løsninger på sosiale problemer. Den eneste måten vi kan ta tak i dette på, er om vi – som akademiske institusjoner i fellesskap står sammen og sier at dette er et problem.

– Jeg kan ikke forutsi hva som vil komme ut av den prosessen, men hvorfor i all verden prøver vi ikke? avslutter Marks spørrende.