Utgivelsen av Charles Darwins bok Om artenes opprinnelse (1859) var et paradigmeskifte i synet på menneskets utvikling. Den teorien om menneskelig evolusjon som der ble presentert, var revolusjonerende.

Mennesket var ikke oppstått slik vi kjenner det i dag, men var resultatet av hundre tusener, ja millioner av års utvikling gjennom seleksjon. Hvordan mennesket har sett ut og fungert på tidligere stadier, ble et naturlig interessefelt for paleontologer og arkeologer rundt forrige århundreskifte.

Utgravinger flere steder i verden gjorde at vitenskapsfolk stadig fikk mer kjennskap til hvordan mennesket sannsynligvis hadde utviklet seg. 

Funnet

18. desember 1912 var mange mennesker samlet i Geological Society i London. I et grustak i den lille landsbyen Piltdown i Essex hadde en lokal amatørarkeolog funnet det som ble betegnet som The Missing Link.

Funnet kunne være leddet som viste en evolusjonsmessig tilknytning til en tidligere fase i menneskets historie.

Det som ble vist fram, var deler av en hodeskalle. Hjernen var totredjedeler av dagens hjernestørrelse, mens kjeven lignet aper. Tennene var relativt flate. Kraniet var ikke fullstendig og besto av en kjeve og deler av et kranium.

Ut fra restene tydet det på at menneskets utvikling fra et tidligere apelignende stadium begynte med at hjernen vokste og at man utviklet et mer variert kosthold. Restene ble sett på som det første mennesket i verdenshistorien. Og det var britisk.

Levningene hadde allerede utløste en voldsom mediestorm verden over. ”First evidence of new human type” skrev The London Times, ”Palaeolithic skull is missing link” skrev The Times i New York. Hodeskallen ble betegnet som den største vitenskapelige oppdagelse noensinne.

Finneren Charles Dawson og hans samarbeidspartner ved British Museum, Arthur Woodward, ble berømte. Den nye mennesketypen fikk det vitenskapelige navnet Eoanthropus dawsoni etter Charles Dawson, men ble på folkemunne kalt Piltdown-mennesket etter funnstedet.

Ut fra hvordan restene så ut, antok man at denne mennesketypen hadde vandret på jorden i pleistocen, det vil si mellom 2,5 millioner og 12 000 år siden.

I grustaket ble det også funnet andre fossiler. Dette var horn, bein og tenner fra utdødde pattedyr. Det ble også funnet primitive redskaper i flint. Noen av dyrene var typisk britiske, mens andre ellers kun var funnet rundt Middelhavet.

Levningene var også fra et tidsrom på rundt en halv million år. Funnene i Piltdown var sensasjonelle og besynderlige samtidig.

Ikke alle greide helt å slå seg til ro med Piltdown-mennesket som The Missing Link og vår urmor eller -urfar, og hvor i den historiske utviklingen dette vesenet hørte hjemme.

Utover 1920- og 30-tallet fant forskere rester etter andre forhistoriske mennesker rundt i verden og, Piltdown-mennesket var vanskelig å få til å stemme med disse funnene. 

Fabrikkering

I de vitenskapelige diskusjonene ble Piltdown-mennesket etter hvert marginalisert blant en del forskere, mens andre fortsatte å hevde at dette var det første mennesket.

En ny analysemetode, fluordatering, som ble tatt i bruk på 1940-tallet, viste at levningene bare kunne være i høyden 50 000 år gamle. Da måtte også Piltdown-mennesket være et steg tilbake i evolusjonen, en slags historisk forvillet mutant.

Mulighetene for å tidfeste levninger ble stadig bedre, og da karbondateringsmetoden (C 14-metoden) kom i bruk, ble også levningene enda nærmere aldersbestemt. I 1953 nådde igjen Piltdown-mennesket mediene. Den første engelskmann viste seg å være vitenskapens største bløff.

Hodeskallens to deler besto av en 600 år gammel underkjeve til en ung hunn-orangutang og en menneskeskalle fra middelalderen. Hodeskallenes uvanlige tykkelse og form skyltes sykdom. Tennene var filt flate og levningene behandlet med jernoksid for å se gamle ut. 

Men hvor fikk man tak i slike levninger for hundre år siden? Orangutanger finnes bare i Asia. Og hvem hadde motiv, innsikt og mulighet til en slik bløff?

På gentlemens vis skrev de som avslørte forfalskningen, i Bulletin of British Museum i 1953:  ”..it is now clear that the distinguished paleontologists and archaeologists who took part in the excavations at Piltdown, were victims of a most elaborated and carefully prepared hoax.”

Mistanken ble der ikke kastet på finneren, men dette var naturligvis likevel ikke til å unngå.

Mistenkte

Charles Dawson, sakfører, amatør fossiljeger og finneren av kranierestene hadde fra barnsben av vært veldig interessert i fossiler, som han samlet og leverte til British Museum.

Dette førte til at han ble medlem av Geological Society i en alder av bare 22 år og uten formell bakgrunn i faget. Han fortsatte fossiljakten og kunne etter hvert levere oppsiktsvekkende funn til museet. Flere ukjente plante- og dyrearter ble funnet, og noen av dem ble oppkalt etter finneren.

Dawson ble en naturlig hovedmistenkt i forfalskningen. Men Dawson var amatør og kunne neppe ha gjennomført dette alene. Eller? Dawson døde av sykdom i 1916 før debatten om ektheten tok til.

Geologen, forfatteren eller assistenten?

Arthur Smith Woodward, leder ved geologisk avdeling på British Museum og vokter av Piltdown-menneskets rester i museets eie, arbeidet sammen med Dawson i grustaket. Han fortsatte å lete også etter Dawsons død.

Woodward satte sammen de to delene og laget en modell av skallen og skrev en rekke vitenskapelige tekster basert på funnene i Piltdown utover 20- og 30-tallet. Kunne han ha gjort det? I samarbeid med Dawson? Eller alene? Woodward døde i 1944.

Sir Arthur Conan Doyle, spiritist og forfatter av krimgåter og bosatt bare noen kilometer fra utgravingsstedet, besøkte også Dawson. Skaperen av Sherlock Holmes var i opposisjon til vitenskapen. Var Piltdown-mennesket en godt gjennomført spøk fra hans side?

En artikkel publisert i Science i 1983 gjorde grundig rede for både mulighet og motiv for at Doyle hadde laget forfalskningen og plassert den i grustaket. Gjenstandene ble funnet ganske grunt. Noe som i seg selv er mistenkelig med tanke på hvor lenge de skulle ha vært bevart.

Martin A. C. Hinton, arbeidet som frivillig assistent under Woodward i 1915. Hinton ble senere avdelingsleder på zoologisk avdeling. I 1970 ble det på museets loft funnet en koffert med Hintons initialer.

Kofferten inneholdt beinrester og filte tenner som lignet funnene i grustaket. Hvorfor dette befant seg på loftet i en koffert, kunne ikke Hinton svare på for han hadde vært død i 9 år. Sto han bak?

Gåte

Rekken av mistenkte i denne saken er lang - i tillegg til de fire som er presentert her. Forfalskningen har vært en uløst gåte.

I følge Miles Russel var det ikke bare den første hodeskallen som var forfalsket, men likeså 33 av Dawsons fantastiske funn. Russel var heller ikke i tvil om at den som sto bak, var Dawson selv.

I diskusjonen rundt hvem og hvorfor denne fabrikkeringen skjedde, har det også vært diskutert som mulig motiv  at det var et ønske om at Storbritannia også skulle ha sitt forhistoriske menneske.

Tidligere var både Tyskland og Frankrike satt på kartet med slike viktige evolusjonsmessige oppdagelser.

Et tredje motiv som også har blitt kastet frem, var at levningene var fabrikkert av kreasjonister det vil si de som benekter evolusjonslæren og støtter Bibelens skapelsesberetning. Før eller siden ville forfalskningen bli avslørt og sammen med det; evolusjonsteoretikerne.

Piltdown-mennesket har fått sin plass i den vitenskapelige historien, men ikke som The Missing Link. Forfalskningen fortsetter å fascinere. I 2003, i anledning 50 års markering for avsløringen, laget Natural History Museum i London en utstilling med de forfalskete levningene.

Og fremdeles blir Piltdown-forfalskning brukt som ”bevis” for hvor håpløs evolusjonslæren er, fra kreasjonistenes ståsted.

Kilder:

Russel, M. 2003. Piltdown Man. The Secret Life of Charles Dawson and the World’s Greatest Archaeological Hoax. Stroud: Tempus Publishing.

Wiener, W.S., K.P. Oakley og W. E. Le Gros Clark.1953. The Solution of the Piltdown Problem. Bulletin of British Museum. 2 (3).

Winslow, W H.. og A. Meyer. 1983. The Perpetrator at Piltdown. Science.