I en tid med stor tro på ny teknologi blir veien fra forskning til anvendt teknologi stadig kortere. Kanskje litt for kort? For hva vet vi om de nye teknologienes uønskede effekter?
For å kunne kartlegge usikkerhet og mangel på kunnskap hos ekspertene utviklet Walker og hans kollegaer (2003) et verktøy som kan brukes til å kartlegge og systematisere vitenskapelig usikkerhet knyttet til risikovurderinger.
Målet med denne metoden er blant annet å øke kommunikasjon mellom forskere og de som tar beslutninger, gjøre kvaliteten på bakgrunnsinformasjonen bedre, og i tillegg gi en pekepinn på hvilke forskningsområder som det bør prioriteres.
RNA
RNA eller ribonukleinsyre ligner DNA og består en rekke nukleotider satt sammen i forskjellige kombinasjoner.
RNA oversettes og lages fra DNA ved hjelp av enzymer, og fra RNA kan andre enzymer lage proteiner som organismen trenger.
Det finnes flere typer RNA og de kan også være med på å regulere hvilke gener skal aktiviseres.
Kunnskapen om og evnen til å se de mulige konsekvensene av ny teknologi er i dette perspektivet ganske fundamental.
Naturen og samfunnet er komplekse systemer hvor vitenskapelig usikkerhet og manglene kunnskaper ikke alltid kan reduseres tilstrekkelig.
For å kunne håndtere mulige konsekvenser av ny teknologi trenger vi å ha kunnskaper om hvilke risikoer som følger med.
Eller sagt på en annen måte: Vi må vite hva vi ikke vet.
Hva vet andre forskere?
Det er nettopp dette Frøydis Gillund ved GenØk – Senter for Biosikkerhet forsker på.
Hun prøver å finne ut om hva andre forskere vet om usikkerheten knyttet til ny teknologi og hvordan vi best kan kartlegge slike usikkerheter.
Som et eksempel på ny teknologi har hun brukt DNA-vaksinering i fiskeoppdrett og hun har intervjuet norske fagpersoner som forsker på fiskevaksine eller arbeider innen forvaltning.
- Vitenskapelig usikkerhet blir vanligvis presentert ved å bruke statistiske metoder, hvor usikkerheten blir tallfestet. Problemet er at dette ikke nødvendigvis gir oss et helhetlig bilde av alle de usikre sidene ved en ny teknologi.
I et forsøk på å identifisere kvalitative sider ved usikkerheter, samt mulige konsekvenser ved DNA-vaksiner av oppdrettsfisk brukte Gillund en såkalt W&H usikkerhetsanalyse (se faktaboks).
Denne metoden kan brukes til å kartlegge og systematisere vitenskapelig usikkerhet knyttet til kunnskap som brukes i risikovurderinger.
- Metoden kan blant annet bidra til øke kommunikasjonen omkring forskjellige usikkerhetsmomenter mellom forskere og beslutningstakere.
- På den måten kan kvaliteten av bakgrunnsinformasjonen som ligger til grunn for risikovurderinger bedres, og vi får en pekepinn på hvilke forskningsområder som bør prioriteres, sier Gillund.
DNA-vaksiner
Frøydis Gillund.
DNA-vaksiner er en type vaksine hvor fremmed DNA eller RNA (se faktaboks) blir introdusert til nye celler hos for eksempel fisk.
Vaksinen inneholder et gen som utykkes i fisken og stimulerer fiskens immunforsvar.
Dette er en ny type teknologi og kan gi fisken beskyttelse mot sykdommer hvor tradisjonelle vaksiner foreløpig ikke har gitt effektiv beskyttelse, spesielt virussykdommer.
Selv om det er utført mye forskning på DNA-vaksiner er kunnskapen om potensielle etiske økologiske og økonomiske konsekvenser av DNA-vaksinering mangelfull.
Annonse
- Det er for eksempel gjennomført få studier på hva som skjer med DNA-vaksinen etter at fisken er vaksinert, sier Gillund. Og spør:
- Blir vaksinen brutt ned eller kan den integreres i fiskens arvestoff? Kan utslipp av DNA-vaksinen ha konsekvenser for andre organismer i fiskens sitt økosystem? Finnes det mulige konsekvenser for de som spiser DNA vaksinert fisk?
Ikke tillatt i Norge
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
DNA-vaksinering er foreløpig ikke tillatt i Norge, men norske myndigheter anbefaler at DNA-vaksinert fisk merkes som genmodifisert.
- Grunnen er nettopp at vi ikke vet hvor lenge vaksinen finnes i fisken etter at den er vaksinert, sier Gillund.
Resultatene som kom fram i Gillund sin studie viser at det er mange ukjente og usikre momenter knyttet til DNA-vaksinering av fisk.
For eksempel mangler det kunnskap om hvordan DNA-vaksinen påvirker fiskens immunforsvar. Ekspertene påpekte at fiskens immunforsvar kan få utilsiktete positive og negative responser.
Det er i tillegg lite kunnskap de mulige konsekvensene for økosystem og miljø ved utslipp av DNA-vaksine i det akvatiske miljøet.
- Ekspertene som var med i denne studien var oppmerksomme og åpne for at DNA-vaksine hadde en rekke usikkerheter ved seg, men de vektla også usikkerhetene på forskjellige måter.
- Studien viser også at W&H sin usikkerhetsmetode kan bidra til å fremme et mer helhetlig bilde av faktorer som bør inkluderes i en risikovurdering av DNA vaksiner for oppdrettsfisk, sier Gillund.
