Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høgskolen i Innlandet - les mer.
En person som blir observert under forskningsforsøk, vil oppføre seg annerledes enn ellers, ifølge Hawthorne-effekten. Forsøkene på kritikk ser ikke ut til å ha gjort stort med spredningen av denne myten. Hvorfor? (Illustrasjon: Vyntage Visuals / Shutterstock / NTB scanpix)
Vil ta livet av myter og tvilsomme teorier i forskningen
Selv kritiske forskere kan spre usannheter og myter.
Hvordan kan myter og tvilsomme teorier refereres til igjen og igjen i akademiske tekster, selv om de er grundig avkledd og burde vært tatt livet av for lengst?
– Enkelte myter har overlevd i akademia i tiår etter tiår, noen til og med i over hundre år, sier filosof Kåre Letrud ved Høgskolen i Innlandet.
Sammen med hovedbibliotekar Sigbjørn Hernes har han sett på hvilke mekanismer som gjør mytene så seiglivede.
Nylig publisert de en studie i tidsskriftet PLOS One kalt Affirmative citation bias in scientific myth debunking: A three-in-one case study.
Forsøkspersoner oppfører seg annerledes
En seiglivet myte er den såkalte Hawthorne-effekten.
Begrepet skriver seg tilbake til studier gjort på fabrikkarbeidere på Hawthorne-fabrikken ved Chicago i 1920-årene av psykologen og sosiologen Elton Mayo.
Arbeidernes produktivitet økte angivelig uansett hvilke tiltak forskerne gjorde i arbeidsmiljøet.
Konklusjonen ble at det var forskernes tilstedeværelse som gjorde at arbeiderne jobbet hardere.
Dette ble generalisert til at personer som observeres under forskningsforsøk, vil oppføre seg annerledes enn ellers.
Mytene gjentas og gjentas
Studiene ved Hawthorne har vært kritisert i flere tiår. I 1967 spurte sosialpsykologen Alex Carey hvordan det var mulig for «studier, nær blottet for vitenskapelig verdi, og konklusjoner i så liten grad støttet av bevis, å oppnå en så innflytelsesrik og respektert stilling innen vitenskapelige disipliner».
Kritikere av Hawthorne-effekten har påpekt svakheter ved metode, gjennomføring av studiene, og tolkning av resultatene, og hevder de ikke innfrir kravene vi i dag stiller til forskning.
Noen mener også at Hawthorne-effekten ikke peker på noen klar mekanisme. I stedet brukes den som en generell og langt på vei intetsigende forklaring av hvorfor observasjonene ikke ble som forventet.
Kritikken av Hawthorne-effekten ser ikke ut til å ha gjort stort med spredningen av denne myten. Den er fortsatt svært utbredt i akademiske publikasjoner, særlig i samfunns- og helsevitenskapene.
– Enkelte myter har overlevd i akademia i tiår etter tiår, noen til og med i over hundre år, sier filosof Kåre Letrud ved Høgskolen i Innlandet. (Foto: Erlend Moe)
Leser ikke artiklene godt nok
Letrud og Hernes har sett nærmere på tre forsøk på å kritisere Hawthorne-studiene og undersøkt over 600 artikler som refererer til en eller flere av disse. Funnene er ikke oppmuntrende: De fleste som refererer til de tre kritikerne, bekrefter effekten. Kun et fåtall viderefører kritikken.
Letrud og Hernes har kalt denne skjevheten for affirmative citation bias. I praksis kan det se ut som at de tre kritikerne oppnådde det motsatte av det de forsøkte.
Annonse
– Det kan være flere grunner til at dette skjer. Det at artikler ikke leses eller ikke leses godt nok, ser ut til å være en årsak vi med en viss sikkerhet kan påpeke, sier Letrud.
En annen faktor spiller også inn: Forskere som overbevises av kritikken og anser Hawthorne-effekten som en tvilsom teori, unnlater å nevne den, og viderefører dermed heller ikke kritikken.
– Dermed får brukerne av Hawthorne-effekten dominere i de akademiske publikasjonene.
– Hva skal til for å stoppe mytene?
– En myte-kritiker som gir tekstene sine klart kritiske titler, vil forhåpentligvis redusere risikoen for å bli tatt til inntekt for et annet syn enn det han forfekter. Men hvor godt det vil lykkes er vanskelig å si, sier forskeren ved Høgskolen i Innlandet.
