– Den første av i alt tre hovedårsaker til at vi liker å se skrekkfilmer er svært elementær, sier filmforsker Søren Birkvad ved Høgskolen i Innlandet: Skrekkfilmer adspreder oss. 

Vi liker å se på skrekkfilm simpelthen fordi det er underholdende. Det blir et slags vern mot kjedsomhet.

Personlighetstester kan fortelle at de som kjeder seg lett, ofte skårer høyere enn andre på et trekk som kalles «sensation seeking». Flere studier viser at de som skårer høyt på dette, liker skrekkfilmer bedre.

Noen kaster seg altså utfor fjell med fallskjerm, mens andre drar på tivoli og kjører berg-og-dal-bane. Skrekkfilmentusiaster ser på film.

Forklarer Det onde

En annen grunn til at vi trekkes mot det mørkeste filmmørket, er at skrekkfilmen er en måte å forklare ondskap på.

– Der man tidligere brukte religiøse forklaringer på Det onde, gis i dag en diagnose. Man underkaster de onde handlinger vitenskapelige eller psykoterapeutiske forklaringsmodeller, forteller Birkvad.

Vi kjenner diagnosene fra blant annet rettspsykiatrien, hvor ulike psykoser eller personlighetsforstyrrelser vurderes i et psykologisk og sosialt perspektiv. 

I samfunnet for øvrig snakkes det lite eller ingenting om ondskap lenger. Vi tror rett og slett ikke på det demoniske som en kraft i seg selv, kanskje med unntak av i noen ekstremreligiøse miljøer, påpeker Birkvad.

I populærkulturen, og spesielt i filmens verden, får imidlertid ondskapen som selvstendig fenomen leve gjennom skrekksjangeren.

– Det onde er reservert til populærkulturens sjangre fordi vi ikke lenger tror på de sterkt formanende forklaringsmodeller, som den lokale presten en gang ga oss, sier Birkvad.

Ideer og myter som Frankenstein gir oss for eksempel en forklaring på menneskets teknologiske hovmod, hvor det menneskeskapte monster vender seg mot sin egen skaper.

Dr. Jekyll og Mr. Hyde viser oss menneskets splittelse på godt og vondt, mens mer eller mindre Freud-inspirerte filmer og TV-serier som «Psycho» og «Twin Peaks» kretser rundt våre forestillinger om den farlige seksualiteten.

• Les også: Norske filmer bruker naturen som skrekkelement

Å teste grenser i trygge omgivelser

En tredje og siste grunn Søren Birkvad tar opp, er det han kaller skrekkfilmens antropologiske og terapeutiske nyttefunksjon. Den lærer oss å omgås vår egen angst.

Det skjer delvis gjennom de trygge reglene som tross alt finnes i enhver skikkelig sjangerfilm, også skrekkfilmen, og delvis gjennom de ritualene vi bygger opp omkring seeropplevelsen.

– Vi ser det i måten tenåringsgutter av og til bruker det å se skrekkfilm som ledd i en slags manndomsprøve hvor det handler om å holde ut så mye som mulig, forteller Birkvad.

Skrekkfilmen blir i et slikt perspektiv en måte å teste ut våre personlige og kollektive grenser i trygge omgivelser.

Blir det for skummelt, kan du bare holde deg for ørene, ta hendene foran øynene, avbryte med en tullebemerkning, eller gripe ned i popcorn-begeret etter trøst.  

Psykolog Svein Åge Kjøs Johnsen utfyller:

– I psykologien kaller vi det å aktivere en følelse, emosjonsregulering. Ved å se skrekkfilm kan man oppleve å ha kontroll både over situasjonen, eller seeropplevelsen, og over følelsen av frykt. Å se en skremmende film kan muligens også fungere som en distraksjon fra andre følelser.

Sigmund Freud gir oss tre mulige forklaringer på hvorfor vi opplever ting som oppfører seg unormalt som skremmende:

1. Vi lever nå i en opplyst tid, men tanker som «hva om det likevel finnes spøkelser» skaper spenning. Sånn sett kan det være en slags logisk realitetstesting i det å søke slike opplevelser.
2. Det kan handle om forskjellige typer fortrengte komplekser eller idéer som vi muligens ønsker å bearbeide.
3. Freud hevder at de fleste mennesker aldri har blitt helt fri fra «infantil angst», det vil si redsel for mørket, ensomheten og stillheten. Han gir ingen direkte forklaring på hvorfor vi skulle ønske å oppsøke noe som minner oss om slik infantil angst, men kanskje handler det om en nysgjerrighet.

Røtter i mytiske fortellinger

– Skrekkfilmen er en av tre grunnleggende sjangre innen film. Vi har komedien, melodramaet, og thrilleren, eller skrekkfilmen, forteller filmforsker Birkvad.

Og alle disse appellerer til grunnleggende følelser i oss som humor, empati, uhygge eller spenning. I tillegg har vi pornofilmen, som skal gi seksuell opphisselse.

Skrekkfilmen har sine røtter i mytiske forestillinger og overleveringer, men også i den gotiske skrekklitteraturen på 1800-tallet med sine relativt moderne myter som Mary Shelleys «Frankenstein», Robert Louis Stevensons «Dr. Jekyll og Mr. Hyde», og Bram Stokers vampyr-fortelling «Dracula».

• Les også: Påvirker røyking på film norske ungdommer?

Styrt av ukjente krefter

Psykolog Kjøs Johnsen trekker også fram Sigmund Freuds begrep «das Unheimliche», det uhyggelige, som et vanlig tema for skrekkfilmer.

Begrepet handler om hvordan dagligdagse situasjoner, eller objekter, plutselig virker å være styrt av ukjente krefter. Skremmende.

– I flere filmer av David Lynch, og i serien «Twin Peaks», kan det virke som om dette prinsippet er brukt nesten direkte, forteller Kjøs Johnsen.

Uhyggelige virkemidler

Skrekkfilmen er en av de eldste sjangre innen filmen. Helt tilbake til stumfilmperioden ved forrige århundreskifte, har vi med skrekkblandet fryd forlystet oss med denne typen filmer.

Den tyske stumfilmen «Dr. Caligaris kabinett» fra 1920 regnes som en milepel i filmens historie.

Filmen brukte til da ukjente visuelle virkemidler hvor skygger ble fremhevet for å skape en usikker og forvirret stemning. Mange av skyggene i filmen ble malt direkte på kulissene, noe som bidro til å fremheve den unaturlige og uhyggelige stemningen.

Av andre effekter som ble benyttet for å forsterke det onde, var sterk og grotesk sminke og skjeve kameravinkler.

• Les også: Hvorfor er det så vanskelig å stoppe når jeg ser på Netflix og HBO?

Filmen flytter til Hollywood

I tiden før andre verdenskrig, var det mange kunstnere med blant annet jødisk bakgrunn som flyktet vekk fra Tyskland og nazismen, og over til USA. Også filmfolk. Med dette fortsatte utviklingen av filmen og ikke minst skrekkfilmen i Hollywood.

– Sjangeren utvikler seg nå i retning av det sterkt psykologiserende, inspirert av Sigmund Freuds psykoanalyse, og vi får etter hvert filmer som «Psycho», «Rosemary’s baby”, «Nattsvermeren», «Twin Peaks», «The Ring» og selvrefererende tenårings-grøssere som «Scream», sier Birkvad.

Alle sammen med et fokus på skrekk og seksualitet.