Studier har vist det gang på gang:
Når industrien gjør undersøkelser, eller betaler for dem, har resultatene en tendens til å vise at legemidlene virker.
Samtidig er industrien dypt involvert i de fleste deler av systemet rundt utvikling, godkjenning og bruk av medisiner.
Nå mener en gruppe eksperter fra åtte vestlige land at dette må endres.
De mener at innflytelsen fra industrien og dens økonomiske interesser fordreier prosessen rundt både utvikling og bruk av legemidler. Konsekvensen er skader på pasientene og sløsing av ressurser i helsesystemene, skriver forskerne.
Nå foreslår de flere tiltak for å løsne legemiddelindustriens tette grep om medisinene våre.
Universitetene begynner, industrien avslutter
Enkelt forklart fungerer dagens system for utvikling av legemidler omtrent slik:
Forskere ved verdens universiteter finner stoffer som kanskje kan bli medisiner. De tester dem på celler og dyr. Når universitetsforskerne finner noe som er lovende nok, tar industrien over.
Legemiddelselskaper kjøper patentene til de lovende stoffene, og setter i gang tester på mennesker. Når et stoff har god nok virkning og få nok bivirkninger, lager selskapet et ferdig produkt som kan selges til pasienter og sykehus.
Prosessen fra lovende stoff til ferdig produkt er lang og kostbar, og de fleste medisinene blir forkastet undervegs.
– Det å drive fram en medisin innebærer typisk 10 til 12 år med utvikling, og koster milliarder. Slikt har bare industrien muskler til å gjøre, sa Steinar Thoresen, medisinsk direktør i legemiddelselskapet AbbVie og medlem av Legemiddelindustriens Forsknings- og Utviklingsutvalg, i en sak på forskning.no i 2017.
Publiserer positive resultater
Problemet er imidlertid at kommersielle interesser i dag styrer for mye av utviklinga og bruken av legemidler, skriver Ray Moynihan fra Bond University i Australia, sammen med forskere fra sju andre land, deriblant Norge. Utspillet er publisert i forskningstidsskriftet BMJ.
Undersøkelser har for eksempel vist at legemiddelfirmaene oftere publiserte resultater fra studiene sine, når de viser at medisinene virker. Resultatene som ikke viste noen god effekt, ble derimot liggende i en skuff. Dermed kan et legemiddel framstå som mye mer effektivt enn det i virkeligheten er.
Det er også vist at studier som er sponset av industrien, eller ledet av forskere som har økonomiske bånd til legemiddelfirmaer, oftere får mer positive resultater enn uavhengige studier.
I tillegg er flere av institusjonene som skal regulere bruken av legemidlene også avhengige av penger fra legemiddelindustrien. Dette gjelder for eksempel European Medicines Agency (EMA) og US Food and Drugs Administration (FDA).
Involvert i utdanning og retningslinjer
I mange land er industrien også involvert i utdanning av helsepersonell, og det er gjerne firmaene selv som gir ut informasjon om legemidlenes virkninger og bivirkninger.
I tillegg er forskere med tilknytning til industrien ofte med på å utforme retningslinjer for behandling av ulike sykdommer.
Industrien kan bidra med mye verdifull kunnskap og arrangementer hvor legene kan få faglig påfyll. Men det er også problemer knyttet til den sterke koblingen mellom kommersielle legemiddelfirmaer og utvikling og bruk av legemidler.
Industri, pasienter og helsemyndigheter har ikke alltid sammenfallende interesser.
Ulønnsomme medisiner
Verden har for eksempel desperat behov for nye antibiotika, til bruk mot bakterier som er blitt motstandsdyktig mot de gamle medisinene. Men utviklinga går i sneglefart, fordi det ikke er lønnsomt for industrien.
Firmaene er heller ikke spesielt interessert i å gjøre studier som kan vise at medisiner brukes unødig, eller kan erstattes av annen type behandling.
Det er også mer lønnsomt å forske fram nye legemidler for vestens kroniske sykdommer, enn å finne medisiner som kan kurere sykdommer som mest rammer folk i utviklingsland.
En annen sak er legemiddelprisene.
Der legemiddelindustrien har mye makt, som i USA, koster legemidler opptil ti ganger så mye som i landet vårt. I Norge og andre europeiske land har sterke offentlige helsevesener heldigvis makt nok til å forhandle med legemiddelfirmaene.
Alt i alt har kommersielle aktørene en tendens til å overdrive fordelene og underdrive ulempene med ulike medisiner, argumenterer Moynihan og co.
Nå vil de ha forandringer.
Norge godt eksempel
Forskerne mener myndighetene bør kreve at uavhengige forskere skal skaffe dokumentasjonen vi trenger for å bestemme hvilke medisiner som skal brukes.
De som tar beslutninger, gir råd og lager retningslinjer for behandling bør ikke ha økonomiske bindinger til industrien, skriver Moynihan og fortsetter:
Kommersielle interesser bør ikke spille noen rolle i utdanning av helsepersonell.
Forskerne bak utspillet trekker fram Norge som et godt eksempel. Her har Den norske legeforening bestemt at industrisponsede møter og kurs ikke skal telle som formell utdanning.
Norske myndigheter får også skryt for å finansiere tjenester med uavhengig informasjon om legemidler.
Og i Danmark er det slik at leger som er rådgivere for legemiddelselskaper ikke kan være med på å lage nasjonale retningslinjer for behandling.
Mer offentlig forskning
Moynihan og co utelukker heller ikke at det offentlige kan ta over mer av arbeidet med å utvikle legemidler.
Muligheten er ikke helt uprøvd, skriver de.
Italienske myndigheter har for eksempel skatlagd legemiddelfirma og brukt pengene til å finansiere offentlig forskning. Og de siste 15 årene har Drugs for Neglected Diseases initiative fått til utvikling av medisiner i offentlig regi.
Fellesnevneren i disse prosjektene er at arbeidet er drevet av pasientenes behov.
Det kan tenkes at økte offentlige utgifter til forskning delvis kan kompenseres av reduserte priser på legemidler og mindre unødvendig medisinering, skriver forskerne.
Strengt regulert bransje
Legemiddelindustrien, på sin side, argumenterer med at det offentlige ikke har ressursene som trengs for å utvikle nye medisiner.
De minner også om at det er gjort et stort arbeid for å rydde opp i gamle synder, og at det aller meste av dataene fra industriens studier i dag blir gjort tilgjengelig.
– Det finnes knapt en bransje som er så strengt regulert, og det er gjort en rekke tiltak som skal sikre åpenhet. Resultatene fra hele 93 prosent av alle industrisponsede kliniske studier på nye medisiner blir nå offentliggjort, skrev Katrine Bryne fra Legemiddelindustrien i et debattinnlegg på forskning.no i 2018.
Hun skriver at undersøkelser har vist at legemiddelindustrien faktisk er flinkere til å rapportere om studieresultater enn forskere fra universitetene.
Sakte endring
Moynihan og kollegaene vedgår at det finnes forskjellige syn på situasjonen.
– Det pågår en debatt om hvor grensen går mellom verdifullt samarbeid og forhold som ikke tjener pasienter eller offentligheten, skriver de i BMJ.
Likevel er de ikke i tvil om at en det er nødvendig å gjøre den medisinske forskningen mindre avhengig av kommersielle interesser.
En slik transformasjon vil nok skje sakte, tror de. Men den kan like fullt vise seg å være vanskelig å stoppe.
- Fordi menneskers helse, våre helsesystemer og tilliten til medisinsk forskning vil vinne på det.
Referanse:
Ray Moynihan m. fl., Pathways to independence: towards producing and using trustworthy evidence, BMI, desember 2019.
