Det globale helsebehovet er ikke på langt nær dekket. Millioner av mennesker dør av malaria, tuberkulose og hiv/aids hvert eneste år.

Dette er noen av “de glemte sykdommene” som hovedsakelig rammer folk i utviklingsland. Forskningsinnsatsen på området er liten, og det er et enormt behov for medisiner og metoder for diagnose.

- 90 prosent av verdens helserelaterte forskning og utvikling brukes på helseproblemer som berører knappe 10 prosent av verdens rikeste befolkning, forteller professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk.

Nå vil en gruppe australske forskere problemet til livs. For første gang har man laget en oversikt over hvordan forsknings- og utviklingsmidler (FoU) brukes globalt på sykdommer i utviklingsland.

Formålet er blant annet å opplyse fremtidige investorer om hvor skoen trykker.

Noen sykdommer har høyere prioritet

Det er en forskergruppe fra The George Institute for International Health i Australia som har laget studien på oppdrag fra Bill & Melinda Gates Foundation. Arbeidet skal fortsette fire år til, de første resultatene ble nylig publisert i PLoS Medicine.

Et av FNs tusenårsmål er å stoppe alle dødelige sykdommer i verden. En bedring av sykdomsbildet ville gitt et betydelig løft av folkehelsa i fattige land.

Likevel finnes det lite konsensus og samlet informasjon om hvilke sykdommer som finnes, hvem som finansierer forskningen og hvor det trengs flest legemidler.  

I 2007 ble det investert knappe 2, 5 milliarder dollar til utvikling av nye medisiner i utviklingsland. Over 80 prosent av midlene gikk til de tre store sykdommene HIV/AIDS, Tuberkulose og Malaria. 

De resterende 20 ble fordelt på lidelsene sovesyke, leishmania (infeksjonssykdommer), Chagas sykdom, diarésykdommer, bakteriell lungebetennelse og hjernehinnebetennelse.

Lavest på rangstigen fant man spedalskhet, liggesår, øyesykdommen trachoma, giktfeber, tyfoid og paratyphoid feber som endte opp med kun 0,4 prosent av potten.

Finansieringen var så skral, at for noen sykdommer klarte man ikke å utvikle et eneste produkt i løpet av 2007, heter det i rapporten.

Kynisk bransje

Årsaken til den skjeve fordelingen er kompleks. Det er for eksempel lettere å utvikle nye produkter dersom det allerede finnes tilgjengelig forskning på området. Forskerne påpeker at mange investorer tenker mer på gjennomførbarhet enn hva som trengs mest.

Professor Jan Helge Solbakk, ved Seksjon for medisinsk etikk, Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo og Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen, kjenner ikke til studien fra Australia.

Han kan likevel bekrefte at de største sykdommene står mest i fokus. Han mener at AIDS/HIV er en så alvorlig sykdom med så katastrofale konsekvenser, at man av den grunn ikke kan overse den.

- Men det må dessverre også sies at legemiddelindustrien har sin kyniske side. Selvsagt er det mer økonomisk lønnsomt å investere i kroniske sykdommer. Det er veldig mange som er smittet av AIDS, og klientene må bruke medisiner livet ut. Det er mindre å tjene på sykdommer som kan helbredes raskt og effektivt.

USA best i klassen

Rapporten slår fast at USA var best i finansieringsklassen i løpet av 2007. De amerikanske myndighetene stod for nesten 71 prosent av den totale finansieringen. Dette overrasker ikke Solbakk.

- En av de bra tingene som Bush-administrasjonen gjorde, var nettopp å øke forsknings- og hjelpeinnsatsen betraktelig på forsømte sykdommer i fattige land, særlig i Afrika sør for Sahara.

Han trekker også frem andre amerikanske stiftelser som Bill & Melinda Gates Foundation, som har gjort en betydelig innsats.

Forskerne har også målt at EU kom på en annenplass med 7 prosent investering, Sverige bidro med 1,21 prosent.

Offentlige myndigheter, organisasjoner og veldedige givere stod for nesten 90 prosent av den totale finansieringen. Rapporten påpeker at noen av verdens rikeste land ikke nådde opp blant de 50 mest gavmilde.

Også et overnasjonalt ansvar

Professor Solbakk påpeker likevel at det er større internasjonal fokus på forskning og utvikling av legemidler mot sykdommer som rammer folk i fattige land i dag. Men vi er langt fra mål. 

Han har i flere anledninger gjennom sitt arbeid for både Europarådet og UNESCO, understreket viktigheten av at dette også blir et statlig ansvar.

Legemiddelindustrien og andre private aktører kan ikke løse problemet alene. Det internasjonale samfunnet har dessuten, som en del av menneskerettighetene, en plikt til å sikre gode helsevilkår for alle og en rettferdig fordeling av fruktene av vitenskapelig og teknologisk utvikling.

- Vi trenger et internasjonalt organ som kan styre og overvåke forskningsmidlene, som kan sikre en rettferdig fordeling av disse. De private initiativene kan ikke gjøre dette alene.

- I dag finnes det ingen overordnet forskningspolitikk på globalt nivå. Det hersker et anarki i feltet, de sterkeste aktørene får gjennomslag for sine interesser, mens mange av de med sterkest behov oversees i kampen om midlene.

Betydelig norsk innsats

- Tar norske myndigheter ansvar?

- Norge har tradisjonelt gitt mye penger til u-landshjelp. Men vi trenger en mer offensiv forskningspolitikk på helserelatert forskning i utviklingsland.

 - Det skal likevel sies at Norge var et av de første landene som satset på å utvikle internasjonal helseforskning i eget land. Senter for internasjonal helse ved UiB og Seksjon for internasjonal helse ved UiO er resultater av denne politikken. Her har Norge gjort mye bra.

Referanse:

Moran M, Guzman J, Ropars A-L, McDonald A, Jameson N, et al. (2009) Neglected disease research and developement: How much are we really spending? PLoS Med 6 (2): e1000030.doi:10.1371/journal.pmed.1000030