Mandag gikk startskuddet for årets hummerfiske. Yrkes- og fritidsfiskere er opptatt av dette spennende fisket og det diskuteres ivrig agn, type teiner og hvilke områder som er de beste.

Muligens spør også fiskere og andre seg hvorfor hummerfisket ble regulert. Selv med dagens strenge regelverk er kanskje et ulovlige hummerfiske den største utfordringen.

Nygamle regler for et hjemmekjært dyr

Å sette en størrelsesgrense på fisk og skalldyr er en enkel måte for myndighetene å kontrollere et fiske på. Ideelt sett er hensikten med et minstemål å sørge for etterslekten i havet. Det skal sikre at hummeren er blitt kjønnsmoden, det vil si at den har lagt egg og sluppet larver minst én gang før den blir fanget. Fredningstid er en annen, grei måte å kontrollere fangstmengder på. Derfor kan ikke hummerteiner settes i sjøen før første oktober.

Dagens minstemål ble innført i 2008. Det er satt til 25 centimeter totallengde og gjelder for hele landet. Totallengde måles fra spissen på pannehornet til slutten på haleflapsen, målt langs midtlinjen. Noen husker et minstemål på både 24 og 22 centimeter.

Minstemål betyr at alle som fanger hummer under denne størrelsen, må sette den ut igjen i sjøen med en gang. Det er viktig å sette ut hummeren der den ble fanget, for hummeren er hjemmekjær.

Gjeldende minstemål skjedde etter anbefaling fra en arbeidsgruppe som Fiskeridirektøren nedsatte i 2004. I den samarbeidet havforskere og forvaltere, og i fellesskap presenterte de tre forslag til strategier for å trygge hummerbestanden. Strategiene ble diskutert med fiskere og andre berørte langs kysten.

Resultatet var at de gamle reguleringsmåtene fortsatte i en litt nyere form.

Eksport og fritt fiske

Da hollenderne begynte å kjøpe hummer tok et eksportfiske til. Den første opptegnelsen er fra Flekkefjord i 1660. Senere dominerte engelskmennene handelen. Hummer var sammen med skjell, østers og andre skalldyr var matmote ved borgerskapet i Nord-Europa.

Det lønnsomme fisket sørvest i landet førte tidlig på 1700-tallet til disputter om priser og eiendomsrett til fiskegrunner. Etter flere strider og rettssaker kom en kongelig befaling i 1728, den slo fast at havet var fritt når det gjaldt å fiske hummer.

En overfisket delikatesse?

På denne tiden begynte engelskmennene å konkurrere på det norske hummermarkedet, men blant andre folk fra Stavanger anskaffet seg oppkjøpsfartøy, og i 1730 fikk de forkjøpsrett.

På grunn av stor konkurranse og fiskepress avtok trolig fangstene, og de første forslagene om regulering kom: I 1737 forslo sorenskriver Lem på Lister at salg av hummer under ni–ti tommers totallengde (23–25 centimeter) skulle forbys, samt at hummeren burde fredes i klekketiden som han mente strakk seg fra jonsok til februar. Forslagene om minstemål og fredning var for sin tid uvante og ble henlagt.

Eksporten av hummer skjøt fart etter Napoleonskrigene og nådde, omregnet til vekt, rundt 500 tonn i 1825. Til sammenlikning var rapportert fangst i 2016 på cirka 55 tonn. En nedgang i fangstene i 1830-årene førte til diskusjoner om reguleringer, men hvilke var effektive for å hindre et mulig overfiske? I 1849 vedtok Stortinget en lov om fredningstid for hummer, den varte fra 15. juli til 30 september. Reguleringer sammen med dårlig vær var muligens effektivt, for i 1850 var fanget kvanta kun 149 tonn, men tok seg opp igjen utover i tiåret.

Flere sakkyndige var satt på hummersaken, blant dem Norges første fiskeristipendiat, Axel Boeck. I 1860-årene var hummeren som ble fanget, mindre enn før: muligens vekstoverfiske, ville vi sagt i dag. Boeck henviste til dem som mente at hummerens yngel ble forstyrret av vårsildens innstrømning til kysten eller av tangskjæring. Selv trodde ikke Boeck at verken sild og tang hadde noe med hummer å gjøre. Han mente at fangstsvingninger kunne skylde økt fangstinnsats og utvidete fangstområder. Boeck var prinsipielt skeptisk til at hummerbestanden hadde minsket, og tenkte seg at forklaringen heller var den at hummeren hadde forflyttet seg til et annet oppholdssted. Stortinget vedtok en ny hummerlov i 1879: den åpnet adgang til å forlenge fredningstiden og introduserte minstemål, 21 centimeter totallengde som siden har vært.

Betydelig fangst før svikt

Fra mellomkrigstiden til 1960 utgjorde norsk hummer fra 20 til 50 prosent av den totale fangsten i Europa. Tidenes hummertopp ble nådd i 1932 med et fangstkvantum på 1300 tonn. Deretter vekslet fangstene, men med en nedadgående tendens. I 1960 lå den på cirka 790 tonn.

Variasjonene i denne perioden kan muligens tolkes som naturlige bestandssvingninger. En regulering i 1964 økte minstemålet til 22 cm totallengde, først 28 år senere, i 1992 ble lengden økt til 24 centimeter og året etter til 25 centimeter for Vestlandet og nordover.

Høsting av hummer, rettighet og plikter

Hummerens reproduksjon setter tydelige grenser for beskatningen, og allerede på 1700-tallet merket fiskerne svikt i fangstene, og biologer søkte å forstå variasjoner i naturgrunnlaget. Høy markedsverdi og økt konkurranse førte til at hummerfisket som det første i Norge ble regulert – ut fra hensynet til bestanden. Fra 1800-tallet kan hummerforvaltning, med unntak for oppdrett og hummerparker, leses som en historie om fredningstid og -områder, heving av minstemål og tidvis, forbud mot fangst av rognhummer.

Hummerfisket var en forløper til prinsippet om fritt hav fra rundt 1860: sjøen er alles spiskammers. Denne allemannsretten er et gode, men har den også blitt en individuell rett til å fiske hummer slik det passer den enkelte best og uten hensyn til naturen og reguleringer som skal sikre et fremtidige hummerfiske?

Antallet fritidsfiskere har økt kraftig de to siste tiårene. Yrkesfiskere må innrapporterer fangst. Trolig fanger andre fiskere en betydelig mengde – blir vi fortalt.

En ufullstendig, feilaktig fangststatistikk er nå en sak, mye verre er det at hummerbestanden i Norge er faretruende lav. Hvis du får dårlig med hummer i teinene, så er den trolig ikke et annet sted, den kan være (over)fisket.