Snaut to og et halvt år etter at Kreftforeningen etablerte den foreløpig siste av de nasjonale ekspertgruppene for kreftformer få overlever, har vi klart å samle de fire travle lederne til en rundebordssamtale i Oslo for å få svar på hva de har oppnådd og hvilke mål de har for årene som kommer.

Samarbeider mer på tvers

– Kan dere først si litt om hva det har betydd at Kreftforeningen har samlet landets flinkeste fagfolk i disse ekspertgruppene?

Åslaug Helland forsker på lungekreft:

– Det har betydd mye. Nå samarbeider vi på tvers i hele Norge og er blitt bedre til både å diagnostisere og behandle. Det er kjempegøy.

Hun forteller at de tjuvstartet med en ekspertgruppe på lungekreft allerede i 2013. Da fikk under 25 prosent av pasientene kurativ behandling, og de satte seg et offensivt mål om å øke andelen til 33 prosent.

– Det har vi klart og vel så det: Nå er tallet nesten 40, sier hun.

Rolf Bjerkvig forsker på hjernekreft og forteller at de på hans forskningsfelt har brukt lang tid på å samle forskningsmiljøene under samme paraply.

– Men nå jobber vi endelig effektivt sammen, blant annet med å inkludere flere pasienter i kliniske studier og ved forhåpentlig snart å kunne tilby dem genuint persontilpasset behandling.

Forsker på spiserørskreft, Tom Mala forteller at deres ekspertgruppe samler både klinikere og forskningsmiljøet. 

– Det gir oss en tyngde som styrker muligheten for å få delta i store studier nasjonalt og internasjonalt. Studier som bidrar til å avdekke hvilke pasienter som blir kvitt svulsten i spiserøret etter kreftbehandling, men før de opereres, er spesielt spennende. De kan redusere behovet for belastende kirurgi i framtiden.

Caroline Verbeke er siste kvinne ut. Hun forteller at før de fikk ekspertgruppen, var forskningsmiljøet på bukspyttkjertelkreft veldig lite og ekstremt oppsplittet. 

– Nå jobber vi endelig godt sammen for å få bukt med de store problemene som kjennetegner denne sykdommen: sen oppdagelse, resistens mot cellegift og at svulstene er så ulike.

Endrede holdninger

– «Tidlig oppdagelse» er et mantra for dere alle: Jo før sykdommen diagnostiseres, jo større er sjansen for at den ikke sprer seg og at pasienten overlever. Men slik har vel ikke holdningen vært bestandig?

– Da jeg begynte som kreftlege for drøyt 20 år siden, var det om å gjøre å oppdage lungekreft så sent som mulig. Alle skulle jo dø uansett, så jo lenger pasientene kunne få leve i lykkelig uvitenhet, jo bedre var det, sier Åslaug Helleland.

Caroline Verbeke forteller at det ikke er mange årene siden folk himlet med øynene når hun fortalte at jeg forsker på bukspyttkjertelkreft. «Hvorfor vil du jobbe med en sykdom som ikke kan behandles og der du aldri får penger til forskning?» var gjennomgangsmelodien.

– Ja, før het det seg jo at dersom du overlever bukspyttkjertelkreft, så har du fått feil diagnose! Slik er det heldigvis ikke i dag, sier Tom Mala.

– Men fortsatt opplever dessverre mange pasienter at de bare gis opp når diagnosen er stilt, sier Verbeke.

Rolf Bjerkvig istemmer at det dessverre er akkurat sånn med hjernekreft også.

– Heldigvis er den holdningen i ferd med å forsvinne, snart er den helt borte, sier Verbeke.

Opplevelsen av å gjøre en forskjell

– Likevel: Mens tre av fire overlever kreft, dobbelt så mange som for 50 år siden, er status en annen hos dere. Så hva er svaret på spørsmålet Caroline Verbeke sikkert ikke er alene om å bli stilt: Hvorfor vil dere jobbe med akkurat denne kreftformen?

– For meg er motivasjonen å gjøre en forskjell for pasientene, sier Åslaug Helland.

– Ja, og å forstå. Hvordan og hvorfor oppstår disse svulstene og hva kan vi gjøre med den kunnskapen? Man kan velge å se inn i én celle eller ut i universet: Begge deler er like komplisert og fascinerende, sier Rolf Bjerkvig.

Tom Mala forteller at han kanskje særlig drives av å optimalisere den kirurgiske teknikken for å redusere belastningen på pasientene. 

– Vi har allerede gått fra åpen kirurgi til kikkhullskirurgi og nå til robotkirurgi. Det skjer så mye spennende nå, også i forståelsen av hvordan svulstene reagerer på behandling før og etter operasjonen, sier han.

For Caroline Verbeke var det tilfeldig at det ble denne bukspyttkjertelkreft:

– Da jeg fikk jobb som patolog i England, spurte de om jeg også kunne undersøke svulster fra pasienter med kreft i bukspyttkjertelen. Da jeg svarte ja, sa de: «supert, for vi andre hater det.» Men det har vært og er, veldig spennende.

– På lungekreftfeltet har det jo heldigvis skjedd masse positivt. Fortsatt er det kreftformen som tar flest liv i Norge, men i løpet av de siste ti årene er median overlevelse nesten fordoblet. Det er en annen verden! sier Åslaug Helland.

Rolf Bjerkvig spør om det skyldes at de er blitt flinkere til å sortere, bestemme hvem som bør få hvilken behandling?

– Ja, og det er de som får målrettet behandling og som har nytte av immunterapi, som klarer seg, svarer Helland.

– Dit håper vi å komme på hjernekreft også. Vi har ennå ikke klart å finne ut hvem som vil ha effekt av hva. Og så er det uhyre komplisert å få legemidler inn i hjernen, som er omsluttet av den såkalte blod-hjerne-barrieren. Veien over «the valley of death», fra viten til faktisk behandling, er ekstremt kronglete, sier Bjerkvig.

Ønsker å forstå mer

– Kast deres høykvalifiserte blikk inn i krystallkulen og fortell oss hva vi har i vente på deres forskningsfelt?

Rolf Bjerkvig forteller at de på sikt skal klare å forstå hvorfor noen svulster er «varme» og responderer på immunterapi mens andre er «kalde» og ikke gjør det. Hjernesvulster og bukspyttkjertelkreft er dessverre eksempler på det siste. Målet må være å gjøre de «kalde» svulstene «varme».

– Vi har alltid ignorert de enorme ulikhetene innenfor hver enkelt svulst fordi det gjør alt så ekstremt komplisert. Men vi må ta det med i regnskapet for å forstå hvorfor så mye behandling ikke fungerer og hva som må gjøres for å endre det, sier Caroline Verbeke.

Hun tror at de etter hvert vil gå vekk fra å forsøke å drepe alle kreftceller. I stedet vil de forsøke å holde de behandlingsresistente kreftcellene i sjakk. 

– Da får pasientene med bukspyttkjertelkreft en stabil sykdom som de ikke blir kvitt, men som de kan leve lenge med, sier hun.

– Det er kjempespennende tanker! Vi går ofte fort fra et kurativt til et lindrende løp. Jeg tror den enten-eller-tankegangen vil endres, at vi i nær framtid vil gi mer aktiv behandling til flere, sier Tom Mala.

Åslaug Helland forklarer at hos dem er problemet at til tross for all framgangen, så er det en tredjedel som fortsatt dør tidlig. Mange av dem i løpet av bare seks uker. 

– Vi må forstå mer av hvorfor, slik at vi kan gjøre noe for dem også. Det vil nok ta mer enn to år, men å etablere et screeningprogram for dem som har røyket mye, vil være en god start, sier hun.

Ønsker å synliggjøre krefttypene

– Hva ønsker dere å bli husket for?

– Å ha satt et avtrykk, noe andre kan bygge videre på. Jeg har faktisk, ved et rent lykketreff, funnet et nytt såkalt peptid, en kjede av aminosyrer. Den er nå i klinisk utprøving i hele Europa og har vanvittig god effekt på mange forskjellige svulster. Men sannsynligvis ikke på hjernesvulster, dessverre, forteller Rolf Bjerkvig.

Tom Mala håper å ha bidratt til å bygge et miljø som deltar i den ypperste forskningen internasjonalt.

– Ja, det viktigste er å ha bygget et sterkt lag som samarbeider godt og sammen gjør framskritt til nytte for pasientene, sier Åslaug Halland.

For Caroline Verbeke er det et mål å få flere interessert i å jobbe med bukspyttkjertelkreft. Hun forteller at den nesten er usynlig i medisinstudiet.

– Mange av oss som driver med forskning og behandling, er ikke helt unge lenger. Det er en hodepine, sier hun.

– Men overordnet er kreft kreft. Viten vi frembringer i én av disse gruppene våre, kan muligens overføres til de andre. Denne samtalen har gitt meg lyst til å arrangere en konferanse der vi utveksler kunnskap og erfaringer og ser hva vi kan bruke av hverandres funn og teknologier. Kunne det være interessant? spør hjernekreftforsker Bjerkvig.

– Ja! utbryter de øvrige tre.

Artikkelen er produsert og finansiert av Kreftforeningen

Kreftforeningen er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Kreftforeningen

• 

  Forskere vil bruke KI i kampen mot kreft og andre sykdommer

• 

  Gjennombrudd i kampen mot analkreft

• 

  Hvorfor er så mange leger og forskere på kreft også dyktige musikere?

• 

  Stian har livstruende lungekreft: – Jeg er beviset på at forskning nytter

• 

  Kreft i spiserøret: Skarp brødskorpe reddet Øystein

• 

  Kreftlege Olav Dajani nøyer seg ikke med å bare behandle svulster. Han tar også hensyn til hvordan pasienter faktisk har det

Les flere saker fra Kreftforeningen her

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER