Et gammelt uttrykk i Ghana sier noe slikt som at «du har det bedre som død i bunnen av elven, enn som levende uten egne barn.»

Når det i tillegg tradisjonelt blir sett på som at man er forhekset fordi man ikke har barn, sier det noe om selvbildet til barnløse kvinner.

Tung byrde

Det er en tung byrde å bære for kvinnene det gjelder, sier Sarah Dsane, som gjør en etnografisk studie av omsorgssituasjonen for eldre enslige kvinner i Ghana i moderne tid.

Modernitet og utvikling slår nemlig ikke inn på alle variabler samtidig, og det rammer de svakeste.

Mest av alt fordi de gamle familiemønstrene er i oppløsning, og den omsorg som tradisjonelt har foregått innen familien ikke lenger eksisterer når den unge generasjon tar utdannelse, flytter til byen eller utenlands.

Ghana har ikke noe apparat til å ta seg av de eldre når familien ikke lenger er der. Tusenvis av enker og enslige sitter igjen under kummerlige forhold, og kan i verste fall dø av mangel på tilsyn og pleie.

Eldre mister omsorg

Hannah pynter seg, tar på briller og retter opp ryggen når hun blir fotografert. Hun forteller at ingen har vært og tømt potten hennes denne dagen, og at hun selv er for dårlig til bens til å komme seg til bydistriktets felles latrine, som er langt unna.

Adoptivsønnen på 16 år, som hittil har hjulpet henne med alt, har vendt henne ryggen fordi han nettopp har fått vite at hun ikke er hans biologiske mor.

Han er bitter fordi han ikke har fått vite det før, og føler seg utstøtt av omgivelsene fordi han ikke hører til noe sted. Nå står hun uten hjelp hjemme.

Forsker og “sosialarbeider”

Sarah har flere ganger måttet hjelpe Hannah til lege når hun har kommet for å gjøre sine intervjuer i forbindelse med forskningen. Og hun hjelper Hannahs adoptivsønn med skolegang, slik at han skal komme seg ut av fattigdommen.

- Jeg er visst forskeren som ble sosialarbeider i tillegg, smiler hun, litt oppgitt over situasjonen.

Sarah undersøker hvordan den medisinske, finansielle, emosjonelle og sosiale omsorg for barnløse og enker arter seg i dagens Ghana. Så langt er funnene nedslående.

Kvinner som har arbeidet i hjemmet hele livet har bare et minimum av pensjon å leve for, og er avhengig av økonomisk støtte fra sine barn.

De som ikke har barn, er verst stilt, men også de med barn får problemer dersom ikke den yngre generasjon har penger å avse.

Brorparten av befolkningen i Ghana er svært fattige mennesker, og det moderne livet er kostbart for alle, sier Sarah.

Usikker fremtid

Midt i feiringen av 50 års frihet fra kolonimakten Storbritannia står Ghana overfor enorme utfordringer, hvor virkningene av en økende privatisering, kapitalisme og globalisering skaper store skiller i befolkningen.

Urbaniseringen øker, tradisjonelle familiemønstre forvitrer, og de svake blir enda svakere.

I det lille fiskersamfunnet i utkanten av hovedstaden Accra bor mennesker tett i tett i bittesmå hus, hvor både matlaging, arbeid og lek foregår ute i gatene.

Ingen har innlagt vann eller toalett, og dagliglivet er preget av stor fattigdom.

Internasjonale trålere

Hittil har de klart seg ved å selge fangsten som fiskerne bringer inn til stranden fra sine små båter hver dag, men snart kan denne inntektskilden være borte.

Store internasjonale trålere saumfarer kysten og vipper de små virksomhetene av pinnen ved å tilby de samme produktene til priser fiskerfamiliene ikke kan konkurrere med.

Varene fra de store selskapene blir også solgt lokalt. Nå vet befolkningen snart ikke helt hva de skal kunne leve av i fremtiden.

- Samtidig som globaliseringen gjør at mange får en sjanse til å ta utdanning, flytte bort og øke velferden for seg selv og sine familier, er det en stor gruppe av de aller fattigste og svakeste som ikke kommer noen vei.

- De sterke, som har klart å komme seg ut av slum og fattigdom, ønsker seg selvsagt ikke tilbake til dette samfunnet. Dermed blir disse miljøene tømt for ressurspersoner, og det er ingen igjen til å ta seg av de svake.

- Enkene og de barnløse, enslige kvinnene i mine undersøkelser, er de som gjerne først får merke virkningene av oppløsningen av familieomsorgen, sier Sarah.

Både samfunnsstrukturen og økt individualisme kan være årsakene, mener Sarah.

Lite hjelp å få

- I enkelte tilfeller bryr rett og slett ikke den yngre generasjon seg om mødrene og bestemødrene lenger, og de eldste blir neglisjerte.

- Hvis det går rykter om at en kvinne er en heks, er sjansen stor for at barna vender henne ryggen.

- I andre tilfeller vet vi at mange virkelig ønsker å ta seg av de eldste i familien, men at økonomi, stress og jobbkrav forhindrer dem fra å kunne klare det.

Sarah vil likevel ikke bare romantisere fortiden.

- Det var svært tette samfunn, mange konflikter i og mellom familier, misunnelse og sladder om heksekraft. Men de eldste ble alltid respektert.

- Det vanket sanksjoner mot dem som ikke hjalp de eldre. Slik er det ikke lenger, og samtidig er det ingen andre institusjoner som fyller denne rollen nå.

Økt lidelse blant alvorlig syke

- Den syke skal aldri være alene!

Daniel Atodey løfter pekefingeren for å understreke moralen i hvordan man skal ta vare på syke familiemedlemmer.

Han forteller om nær fortid, da hushold med flere generasjoner og opptil 50 familiemedlemmer med den største selvfølge pleiet sine alvorlig syke hjemme.

Ved hjelp av urtemedisin, offer, tradisjonell healing, mat og omsorg fikk de syke all den hjelp som kunne gis i trygge og nære omgivelser.

Å komme på sykehus innebar at familiemedlemmer stilte opp og alltid satt ved sykesengen og gav mat, omsorg og massasje til sine kjære. Det var en soleklar forpliktelse.

De ressurssterke drar

Nå er det ikke slik lenger. Også hos Ga-stammen er familiemønstre i oppløsning. De ressurssterke forlater slummen for å tjene penger, og de svakeste er igjen, uten tilstrekkelig nettverk til å klare seg når sykdom rammer.

- Sykehusene er overfylte, og sykepleierne springer fra pasient til pasient. Det offentlige helsevesen har én lege per 18 000 innbygger, og det sier seg selv at det blir en umulig situasjon å hanskes med, forteller Deborah Atobrah.

Hun er sosiolog og doktorgradsstudent, og gjør feltarbeid hos Ga-stammen i Accras nære sentrum, Gamashie ved Jamestown. Hun undersøker forholdene rundt de aller sykeste i samfunnet, og forsker på utviklingen i et historisk perspektiv.

Hun kartlegger omsorgssituasjonen blant 20 pasienter med sykdommer som kreft, alvorlig diabetes, hjerte- og karlidelser og slagpasienter.

- Deprimerende

Atobrah kan slå fast at noe riktig ille er i ferd med å utvikle seg for befolkningen, selv i et land med økonomisk vekst og utvikling.

- Det er deprimerende, sier hun alvorlig, i det vi beveger oss rundt i de forslummede områdene.

- Før betydde ikke penger så mye for overlevelse. Nå må alle generasjoner ut og arbeide for å klare seg, og det er ingen her til å ivareta viktige omsorgsfunksjoner.

- Nå hender det at folk som ligger på sykehus dør av mangel på noe så elementært som omsorg, mat og drikke, og ikke av sykdommen de ble innlagt for.

- Grunnen er at familiemedlemmene ikke kan være til stede og gi dem det de trenger når de er innlagt. Sykepleierne gir dem medisiner, men det er ikke ressurser til å dekke andre behov hos pasienten, sier Atobrah.