Å holde kroppen i form er nemlig vår forbannede plikt. Et slags moralsk imperativ. Det er derfor vi trener. Fordi vi bør. Ikke hovedsakelig fordi vi vil bli slanke og smekre. Dette er en av konklusjonene sosiolog Kari Steen-Johnsen trekker i sitt doktorgradsarbeid om treningspraksiser blant dagens voksne befolkning i Norge.

- Jeg forundrer meg litt over at denne pliktforestillingen er så fasttømret. Informantene mine syntes nesten det var ubehagelig når jeg satte spørsmålstegn ved det selvpålagte kravet om å trene. Og slanking og kroppsbearbeiding som motiv for å trene var de lite villige til å snakke om. Temaet var rett og slett tabubelagt. Det overrasket meg.

Kari Steen-Johnsen har dybdeintervjuet kvinner og noen menn mellom 30 og 65 år som trener aerobic på henholdsvis et treningssenter i den landsomfattende treningskjeden Elixia, og ved en frivillig turnforening i samme lokalområde i Oslo. I tillegg har hun intervjuet enkelte medlemmer på S.A.T.S.

Hensikten er å finne ut hvorfor folk trener som de gjør, der de gjør, og hvordan de opplever treningen. Steen- Johnsen er dessuten opptatt av hvilket budskap treningsstedene formidler til sine kunder. Analyser av treningskjedenes informasjonsmateriell og kommunikasjonen mellom instruktøren og dem som trener, er derfor også en del av prosjektet.

70 prosent kvinner

De siste ti årene har private treningssentre slått seg fram og endret strukturen i det organiserte treningstilbudet i Norge. Mens de tradisjonelle idrettslagene sliter med å rekruttere voksne medlemmer, trener «alle» aerobic, vekter eller spinning. S.A.T.S skriver på sine nettsider at de for tiden har 130 000 medlemmer i Norge, hvorav 70 prosent er kvinner og gjennomsnittsalderen er rundt 32 år.

Samtidig som reklamene fokuserer på sunnhet, helse og moro, er det helt klart at en del av poenget med treningssentrene er å få en vakrere kropp. Dette kommer blant annet fram i måten instruktørene snakker på i timene: «Kom igjen nå, jenter. Ta i! Husk at bikinisesongen nærmer seg.»

- Det norske treningssenter-konseptet er preget av noen grunnleggende tvetydigheter, og dette er en av dem, påpeker Steen-Johnsen. Treningssentrene forsøker å være et folkelig lavterskeltilbud for oss alle, samtidig som de lover oss endringer i retning av idealkroppen.

- Kan det være at denne tvetydigheten gjelder for de som trener også? At de oppgir sunnhet og helse som grunnen til at de trener, mens lengselen etter idealkroppen er det egentlige motivet?

- Jeg må nesten tro informantene mine når de sier at det viktigste for dem er å holde seg i form. Flere sier at de trener for å takle jobben sin bedre, både fysisk og mentalt, mens noen trener for å klare å holde tritt med barna sine. Det er den velfungerende kroppen som er hovedmålet, men de ønsker seg jo også en finere kropp, selv om det er vanskelig for dem å snakke om dette.

- Er det forskjeller mellom dem som trener på treningssentrene og dem som trener i regi av turnforeningen?

- Nei, det var vanskelig å finne de store forskjellene. De som trener hos turnforeningen, ser nok på seg selv som annerledes enn de som trener på treningssentrene. De oppfatter sentrene som glatte, hippe og kroppsfokuserte. Men fordommene deres er nok ikke helt i tråd med virkeligheten. Mange vil nok bli overrasket over at treningssentrene er såpass folkelige og avslappede som de er.

Treningssentrene ikke økonomisk lønnsomme

Flere av Steen-Johnsens informanter forteller at de setter pris på fleksibiliteten og den effektive treningen som treningssentrene kan tilby. De fleste har familie og kjenner tidsklemma. De setter pris på å kunne skvise inn en times trening når det passer dem. I Steen-Johnsens intervjuer med ledere ved S.A.T.S og Elixia kommer det imidlertid fram at nettopp fleksibiliteten og mangel på fellesskap kan bli treningskjedenes svøpe.

Sentrene sliter økonomisk, og det hjelper lite å ha såkalte støttemedlemmer. Dette er medlemmer som ikke trener, men som har bundet seg til ett års medlemskap med fast avgift en gang i måneden. Når bindingstiden er over, forsvinner de.

- Kjedene trenger medlemmer som kommer igjen og igjen og trener jevnlig. Med dagens opplegg kan du like gjerne trene i morgen eller neste uke, som i dag. Så det kan lett skli ut, særlig når ingen treningskamerater venter på deg, sier Steen- Johnsen.

Får mange til å trene

Den massive fremveksten av private treningssentre blir gjerne møtt med skepsis, særlig fra dem som holder en knapp på god, gammeldags konkurranseidrett. Steen-Johnsen er ikke helt med på skepsisen.

- Jeg mener Norges idrettsforbund ikke har lyktes i å ta ansvar for vanlige folks mosjon. Treningssentrene derimot, har fått mange til å trene som ellers ikke ville gjort det. Derfor mener jeg treningssenteropplegget er bra, selv om de tjener penger på det. Men man bør kanskje være litt skeptisk til kroppsidealene som formidles der. Ut fra intervjuene mine ser det ut til at de som kommer til sentrene med et uproblematisk forhold til sin egen kropp, fortsetter med det. De som sliter litt på forhånd, får imidlertid problemet sitt forsterket.

Steen-Johnsen mener også det er viktig å være oppmerksom på at svært få, i alle fall av hennes informanter, synes det er gøy å trene. De aller fleste synes det er et ork å komme seg på trening, og at det er kjedelig i løpet av timen. «Men det er deilig etterpå?»

- Dette synes jeg er trist og urovekkende, og jeg lurer på hvorfor folk så lett aksepterer denne innebygde plikten til å trimme. Hvorfor trener så mange når de faktisk ikke har lyst? Kan det være noe i den norske kulturen? Eller noe som springer ut av statens helseinformasjon? Jeg mener at man uansett ikke kan forstå forholdet til trening uten å ta samtidskonteksten og folks hverdagsliv i betraktning. Dette er noe av det jeg vil ta opp i det videre tolkningsarbeidet.