Antibakterielle tannbørster. Treningstøy som motvirker svettelukt. Skismøring. Bilpleievoks. Sminke. Antiduggmiddel for briller.

Nanoteknologien får stadig flere bruksområder og byr på nye muligheter – men den forutsetter også bevisste valg:

Flere offentlige instanser med regjeringen i spissen vil i tiden fremover fokusere mer på både farene og mulighetene som ligger i nanoteknologi.

Etikken og samfunnsperspektivet

Harald Throne-Holst, Forskningsleder i Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har gjort flere undersøkelser om forbrukere og nanoteknologi.

Han mener det er prisverdig at det det offentlige tar nye grep for å integrere etikk- og samfunnsperspektivet inn i nanoforskningen.

– Om det kan få oss til å dvele mer ved ord som «kan» og «bør», vil vi også tenke klarere rundt hvilken teknologi som er viktig å utvikle og hva som har for høye omkostninger.

– Er det for eksempel riktig å bruke nanosølv i treningsklær og dermed risikere utslipp i miljøet, når vi kan redusere svettelukt med langt enklere og mindre skadelige virkemidler? spør Throne-Holst.

Kan løse miljøkriser

Slett ikke alle produkter basert på nanoteknologi er bekymringsfulle. Det knyttes store forhåpninger til hvordan nanoteknologien kan løse noen av klodens store klima- og miljøproblemer.

Utfordringer som rensing av luft og vann samt energieffektivisering er noen av områdene hvor forskere og politikere tror nanoteknologi vil bidra til radikale resultater.

For å utnytte mulighetene, er det viktig å gjøre gode valg.

Vet for lite om miljøeffektene

Seniorforsker Erik Joner i Bioforsk er blant dem som kjenner nanoteknologiens potensial på godt og vondt.

Parallelt med studier av hvordan forurenset vann kan behandles med nanojern, har han studert de negative effektene av nanotitan fra solkrem for miljøet.

– Fra et miljøperspektiv er det viktig å finne ut mer om hvordan nanopartiklene oppfører seg når de har kommet ut i omgivelsene våre, sier Joner.

Han mener det trengs mer forskning på hvordan partiklene plukkes opp av ulike organismer og beveger seg rundt i de økologiske kretssystemene. Noen av partiklene er giftige men ikke så bestandige. Andre er mer bestandige men ikke så giftige.

Må vite hvor partiklene finnes

Forsker Andy Booth ved Sintef leder nettverket SafeNano Norway som arbeider med å få på plass gode HMS-systemer rundt håndtering av nanomaterialer i industrien og forskningsmiljøene.

– Vi må utarbeide gode nok oversikter til at forbrukere og produsenter vet hva de velger, sier Booth.

– Forbrukerne forventer at vi bare kan gjøre noen tester for så å finne ut hva som er farlig. Så enkelt er det ikke. Nanopartikler er som kjemi – de endrer egenskaper avhengig av hva de blandes med, sier Booth.

Hvem som behøver å vurdere en eventuell nanorisiko mener han kommer an på eksponeringen.

– Om nanopartiklene befinner seg i harde materialer som for eksempel plast, vil eksponeringen være lav. Karbonnanorør i løs, tørr pudderform, er derimot ikke noe man bør puste inn, sier Booth som beskriver de potensielle skadene som lignende de man ser ved asbesteksponering.

Trenger kunnskap om helse- og miljø

Selv om det antas at enkelte nanopartikler kan skade lunger og annet kroppsvev finnes det få studier av hva som skjer når produkter fra nanoteknologi havner i kroppen eller naturen. Det finnes heller ikke noe dekkende registreringssystem for nanomaterialer.

Norske myndigheter har sett behovet for mer kunnskap om bruken av nanostoffer. Fra i år er derfor alle virksomheter som har deklareringspliktige kjemikalier i Produktregisteret, pålagt å også oppgi innhold av stoffer i nanoform.

– Det arbeides med å utvikle metoder for risikovurdering på helse og miljø, forteller Sjur Andersen, sjefingeniør i Klima og forurensningsdirektoratet (Klif).

– Problemet har så langt vært at regelverket ikke er tilpasset nanomaterialer. Siden mange nanomaterialer produseres i et beskjedent omfang, blir de ikke registreringspliktige og dermed ofte heller ikke testet, sier Andersen.

Han mener behovet for utvikling av bedre registrering, testmetoder og overvåkning er stort.

Bedre balanse i synet på nano

Roger Strand, professor ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, mener vi står ved et veiskille når det gjelder de etiske utfordringene.

– For ti år siden skapte nanoteknologien gjerne enten heftig begeistring eller alvorlig bekymring. I dag kan det virke som om flere har funnet en posisjon midt i mellom, sa Strand på Nanokonferansen i mars.

– Det politiske rammeverket, i form av nasjonal FoU-strategi og programsatsing i Forskningsrådet, er på plass. Om man nå vil tenke bredt og proaktivt er opp til aktørene, var Strands budskap.