Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Forsker Thomas Laudal mener at også forbrukerne må vise ansvar overfor en bransje som utnytter utviklingsland for å sikre seg billigbukser på salg.
I fjor kjøpte vi klær for 30 milliarder kroner.
– Brems kjøpelysten, og krev mer av de store kleskjedene, oppfordrer Thomas Laudal ved Universitetet i Stavanger, som har gått klesindustrien etter i sømmene.
– Når det gjelder mat, er vi langt mer kresne, sier Laudal.
I doktorgradsarbeidet har Laudal forsket på klesbedrifters samfunnsansvar og i hvilken grad fine ord på papiret faktisk blir fulgt opp.
– Det er en trend at store klesbedrifter investerer mye i å fortelle hvor flinke de er, men egentlig er de ikke særlig flinke, seier han.
Hele bransjen sliter
Statsviteren har nemlig funnet at hele bransjen har store vansker med å vise samfunnsansvar, noe den også er dømt til å måtte slite med.
– Fordi hele klesindustrien er avhengig av hva som til enhver tid er moteriktig, og fordi klær fremdeles må sys for hånd og i ulike størrelser, har hele bransjen en lengre vei å gå enn andre bransjer, sier han.
Helautomatisk produksjon blir for dyrt for en bransje som i hard konkurranse kjemper om å henge med i motebildet.
– Løsningen blir å flytte produksjonen til utviklingsland. Billig produksjon gir billige klær, sier Laudal.
– I tillegg har prisen på klær ikke steget siden 1984. Det betyr at klærne vi kjøper i dag, er seksti prosent billigere enn de var for 27 år siden.
Klær fra Asia
I fjor ble det importert klær til landet for 15 milliarder kroner.
Klærne kommer stort sett fra India eller Kina, men importen fra fattigere land som Malaysia, Vietnam, Sri Lanka og Bangladesh er økende.
Kilde: Hovedorganisasjonen for handel og tjenester i Norge (HSH)
Mexx og Esprit er verst
Verstingene på UiS-forskerens liste er merkenavn som Mexx og Esprit. Også Varner Group, som eier både Dressmann og Cubus, kommer dårlig ut når vilje til å ta samfunnsansvar blir målt.
– Mexx hadde ingen bokførte aktiviteter som gikk til samfunnsansvarlige formål i 2009, selv om direktøren fikk om lag 45 millioner kroner i godtgjørelse, sier Laudal, som altså har måttet grave seg dypt ned i selskapenes egne årsrapporter for å finne svar på hvor ansvarlige de faktisk er.
Ingen av de åtte store internasjonale klesgigantene Laudal har lagt under lupa, har villet stille opp til lengre intervju med forskeren.
– Esprit er like dårlige. Der får sjefen nærmere 70 millioner kroner årlig i godtgjørelse, mens ingenting er satt av til samfunnsansvarlige formål.
Veldedighet ikke nok
Annonse
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
For selv om noen av de store merkevarehusene har satt av penger til veldedige formål, setter UiS-forskeren et klart skille mellom hva som er ekte samfunnsansvar, og hva som ikke er det.
– Skal en bedrift vise samfunnsansvar, er det ikke nok å gi til veldedige formål eller å være med i foreninger for etisk handel. Ekte samfunnsansvar er å ta ansvaret inn som en del av kjerneaktiviteten, sier Laudal.
– Bedriftene kan bli mer miljøvennlige i produksjonen eller sikre sosiale behov og menneskerettigheter til arbeiderne som står for produksjonen. De må være oppriktig opptatt av hvordan produksjonen deres får direkte konsekvenser for en tredjepart, sier han.
Kjøp mindre og dyrere
– Flinkest i klassen er Hennes & Mauritz og Zara, fordi de prøver, sier Laudal.
De to merkenavnene får blant annet ros for satsing på å redusere miljøutslipp og for å ha langsiktige avtaler med leverandører.
Butikkjeder som verken er verst eller best, er Lindex, Next, Kappahl og Etam.
– Det er et paradoks at det mest samfunnsansvarlige er å kjøpe klær hos luksusbutikker som Louis Vuitton eller Gucci, fordi de bruker lokale skreddere som de steller godt med, sier Laudal.
– Det beste folk flest kan gjøre, er å kjøpe mindre og kreve mer av produsentene. Krev valgfrihet også i kleshyllene! I matbutikker kan vi jo velge å vise samfunnsansvar, sier Laudal.
