Sjukdommen rammer kun laksefisk. BKD er ikke farlig for mennesker. Sjukdommen er meldepliktig.

BKD ble første gang påvist i Skottland på vill laks fra elvene Spey og Dee på 1930-tallet. I Norge ble BKD første gang påvist av Veterinærinstituttet i 1980 på avkom fra vill stamlaks som trolig var smittekilden. Infeksjonen kan overføres fra en generasjon til neste gjennom infisert rogn.

Under naturlige forhold hos oss regnes ikke BKD som noen vesentlig trussel mot laksefiskbestandene, da en kun har sett enkeltfisk med BKD i noen få vassdrag.

I de tette bestandene som holdes i kultiveringsanlegg eller oppdrett, kan derimot BKD ramme hardt med stor dødelighet. Da det ikke finnes effektive medikamenter eller vaksiner er bekjempelsestiltaket først og fremst å unngå infeksjon, og slakte eller destruere infiserte bestander.

I kultiveringsarbeidet legges stor vekt på å unngå BKD i klekkeriene, slik at en ved utsett ikke forverrer den naturlige sjukdomssituasjonen. I oppdrett blir BKD i stamfiskbestander ikke tolerert og utsett av smolt med mulig smitte blir enten forbudt eller strengt regulert.

 Kjente, mottakelige arter:

Laks og brunørret/sjøørret (Salmo spp), Stillehavslaks, regnbueørret (Oncorhynchus spp), Røye (Salvelinus spp) og Harr (Thymallus thymallus).

 Geografisk utbredelse:

Global, der det forekommer laksefisk naturlig eller etter utsett, med mulig unntak av Australia. I Norge har BKD aldri vært påvist på innlandsørret, eller anadrome arter i den del av Sør-Norge som har vassdrag som renner ut i Oslofjorden. De fleste BKD utbrudd har forekommet på Vestlandet der flere vassdrag må regnes som endemisk “smittet”.

 Sjukdomsbeskrivelse:

Sesongmessig forekomst: BKD er en kronisk sjukdom og livslang bærertilstand mht infeksjonen forekommer. Kliniske sykdomsutbrudd har ofte kommet i april-mai i klekkerier som driver kultiveringsvirksomhet på laks og sjørøye. I oppdrett har en oftest hatt påvisninger av BKD etter unormal dødelighet på smolt en tid etter sjøutsett.

Ved kjønnsmodning kan bærertilstand endres til aktiv infeksjon med mye bakterier, uten at en ved obduksjon ser de typiske patologiske forandringer som tar noe tid å utvikle.

Ferskvann: Ødeleggelse av nyrene kan gi osmoregulatoriske (saltbalansen) problem slik at fisken får utstående øyne og væske i bukhulen. Typiske obduksjonsfunn er anemi (bleke organer) og lyse hvite knuter i en svullen nyre.

I nyren kan størrelsen av knutene kan bli ganske store og konfluerende, mens det ved spredning av infeksjonen til andre organer sees mange, små, hvite knuter (<2 mm) som er lettest synlig i mørke organ som milt.

Små fisk som blir funnet døde, kan bli karakterisert som uegnet for undersøkelse, fordi en uttalt renibacteriose på disse kan minne om forråtnelse. Tidlig i forløpet kan det forekomme små hudblødninger som utvikles til små, kraterformede hudsår. Kjønnsmoden regnbueørret kan ha en forbigående tilstand med bare hudsår – kalt “spawning rash” pga R. salmoninarum infeksjon.

Sjøvann: På slaktefisk finner en såkalte svimere med hvite knuter i nyre, ev flere organer, sparsom væske i bukhule, av og til utstående øyne pga plasskrevende betennelsesvev i øyehule.

Ved lav temperatur kan en ha kroniske forløp med bukhulebetennelse der det kan se ut som bukhuleorganene er pakket inn i “bomull” (fibrin).

 Sår og knuter i organer med bløt tekstur (nekroser) vil oftest inneholde mye bakterier, mens harde knuter (granulomer) har svært variabelt bakterieinnhold.

 Histopatologisk er forandringene ved BKD langt på vei som ved tuberkulose ved at en ser granulomatøse betennelsesforandringer og nekroser i varierende grad.

På yngel/unger kan en se tilfeller med lite vertsreaksjoner, men store nekroser fulle av bakterier som imidlertid kan være svært vanskelige å se ved standard HE-farging.

 Indikasjon og utvelgelse av syk fisk for prøveuttak:

Syk eller nylig død fisk med forandringer forenlige med det beskrevet over. Histopatologi eller direkte mikroskopi av Gramfarget materiale fra lesjoner kan benyttes for utvelgelse av materiale for laboratorietesting mht R. salmoninarum.

Ved mulig første gangs påvisning må en sikre materiale for å verifisere diagnosen bl.a ved å dyrke bakterien. Enklest gjøres dette ved å fryse ned vev fra lesjoner i nyre og evt andre organer.

Andre aktuelle prøver enn hel fisk:

Cytologi: nyrevevsavtrykk eller utstryk fra lesjonsmateriale for IFAT, evt Gram, PAS

Organprøver: Formalinfiksert, ferskt eller frosset vev fra lesjoner i nyre eller andre organer. Stamfisk-kontroll: Nyrevev eller melke/rognvæske, ferskt kjølt eller frosset for kontroll mht agensforekomst vha ELISA

Diagnostikk

Før de typiske vertsreaksjoner i form av hvite knuter er tydelige kan diagnosen by på utfordringer. De syke fiskene vil være anemiske og vev er delvis fordøyd av renibakteriene.

Dette kan til forveksling likne kadaverose, og ved direkte mikroskopi er det vanskelig å se de ubevegelige bakteriene – Gram-farging. Dyrker en fra nyrene på blodagar, vil en ikke få oppvekst da renibakteriene krever spesialmedium for å vokse.

Ved histologi er diagnosen enkel når den karakteristiske betennelsesreaksjonen er tilstede, og en benytter da immunhistokjemi for å påvise bakterien i lesjonene.

Da BKD er en meldepliktig sjukdom der tiltak kan gi store økonomiske konsekvenser så skal en verifisere diagnosen ved at en har sjukdomsfunn forenlig med BKD samt påvisning av infeksjon med R. salmoninarum vha minst to laboratorietester basert på ulike biologiske prinsipper.

Selv om bakterien kan ta flere uker å dyrke fram, er dette ikke vanskelig fra syk fisk og bør alltid gjøres ved nye utbrudd.

En systematisk innsamling av slike isolater kan på sikt gi kunnskap om spredningsmønstre vha molekylære markører, og danne grunnlag for å utvikle vaksiner som dekker de eventuelle varianter av bakterien som opptrer.

PCR har gitt gode resultater for indirekte påvisning av R. salmoninarum og kan brukes i kombinasjon med andre metoder.

Mer om PCR hos Norges Forskningsråd

Behandling

Bakterien er følsom for erythromycin og i USA har en benyttet preparater med denne antibiotiaka-typen beregnet for høns som fôringsbehandling av små yngel.

Slik behandling er neppe aktuelt for annet enn ved kultiveringsarbeide med utrydningstruede stammer der en ikke kan erstatte infisert avlsmateriale med BKD fri fisk. Samtidig har en injisert erythromycin på stamfiskene.

Injeksjonsbehandling av stamfisk har til tider også vært prøvd innen kommersielt oppdrett, men kan ikke anbefales annet enn om alle kilder til BKD fri stamfisk skulle være borte.

Bekjempelse

• Stamfisk – nulltoleranse, den vertikale smitteoverføringen gjør at det å holde stamfisk-populasjonene fri for BKD er det viktigste, forebyggende bekjempelsestiltak.
• Smolt før utsett i settefiskanlegg – grupper med sjukdom må ikke settes ut. Ved begrenset utbrudd og god intern smittehygiene kan sjukdomsfrie grupper vurderes satt ut på få, isolerte lokaliteter
• Smolt rett etter utsett – lokalitet båndlegges, men fisken blir ikke forlangt utslaktet, slik at tidspunkt for utslakting blir en vurdering av ulempene ved båndlegging, fare for sykdomstap etc. Da BKD var mer utbredt på 80-tallet ble slaktefisk-oppdretter i enkelte tilfeller oppmerksom på sjukdommen kort tid etter sjøsetting. De fjernet så fisken umiddelbart og unngikk da videre BKD-problemer.
• Slaktefisk – her skal et “alt ut – alt inn” prinsipp følges. Om en oppdager BKD på slaktefisk som har stått i sjø over lengre tid, er det mindre håp om å unngå smittespredning innen anlegget. Båndlegging av anlegget mht ut- og innførsel av levende fisk og hygieniske tiltak ved utslakting og brakklegging etterpå er viktigste tiltak.

Ved ethvert BKD utbrudd i Norge er det uhyre viktig å spore smitten. Det snikende forløpet gjør at selv ganske beskjedne sjukdomsutbrudd kan være tegn på at noe har gått galt f.eks i et avlssystem.

Infiseres alle stamfiskpopulasjoner har en fått et nær uhåndterlig BKD problem, da ingen så langt har greid å “rense” en populasjon for denne smitten. Da vil BKD utbruddene komme til å bli langt vanligere enn i dag.

Effektive vaksiner er så langt ikke tilfredsstillende dokumentert og er helt uaktuelt så lenge en har lite BKD problemer. Vaksine kan gjøre sjukdomsforløpet enda mer snikende og skjule en langsom smitteutbredelse som eller ville blitt stoppet.

Nasjonalt overvåkingsprogram (NOK)

I 2005 ble det startet opp et nasjonalt overvåkningsprogram (NOK) for BKD.

Mer informasjon om NOK-BKD finnes i de årlige NOK- rapportene.

Mer informasjon om årlige utbrudd finnes i de årlige

fiskehelserapportene.

Sjukdommen er meldepliktig (liste 3) i følge Fiskehelseforskriften.