Infeksiøs lakseanemi (ILA) er en av de mest tapsbringende sykdommene i norsk oppdrettsnæring.

Viruset har plaget norsk oppdrettsnæring i over 20 år. Det er ikke uvanlig at smitten kan drepe mellom 50 og 80 prosent av laksen i et anlegg.

Viruset ligner mye på influensaviruset som angriper mennesker.

Sykdommen har vist seg å være vanskelig å utrydde. I de senere år har det vært økning i antall utbrudd, naturlig nok til stor bekymring for de som lever av lakseoppdrett. Nå har de derimot grunn til optimisme.

Leter etter hovedmistenkte

Et miljø ved Norges veterinærhøgskole (NVH) arbeider intenst med å finne de genene hos laksen som gir størst motstandsdyktighet mot virusinfeksjoner.

De har funnet rundt 100 gener som de mener har med immunresistensen å gjøre.

Nå jobber de med å finne de 3–4 «hovedmistenkte» kandidatene, de som betyr mest i forhold til motstandsdyktighet.

Sammen med kolleger i Europa studerer de samspillet mellom laksens og virusets gener ved infeksjon.

Finansieringen av prosjektet er delt mellom Forskningsrådets program for funksjonell genomforskning (FUGE) og EU.

Hvem slåss best?

Forskere i Norge gjør forsøk hvor de smitter laks med ILA-viruset. I Skottland smitter forskere laksen med infeksiøs pankreas nekrose virus (IPN), et annet virus som er en stor trussel for oppdrettsnæringen.

Franske forskere har gjort studier med ILA-viruset på regnbueørret. Alle har samme mål, nemlig å finne hvilke gener som sloss best mot virus hos laksen.

Høyheim, forsker ved NVH, leder dette arbeidet. Han har tidligere ledet prosjektet med å lage laksens genkart, som er grunnlaget for å kunne se på sammenhengen mellom gener og virus.

– Vi kjenner laksens gener ganske godt. Hvis vi finner at det er noen gener som går igjen i alle de tre prosjektene, håper vi å ha funnet de mest fundamentale.

Høyheim mener det er grunn til optimisme med hensyn til å avle fram en frisk fisk som ikke får influensa.

– Når vi har identifisert de genene som gir mest motstandsdyktighet mot infeksjon, kan vi selektere dem i avl. Vi kan dermed avle fram en laks som er motstandsdyktig mot viruset.

Høyheim vet ikke hvor lang tid det vil ta før de har klart å finne disse genene.

– Det kan ta 5 år, det kan ta 10 år. Men kanskje bare 2–3 år.

Frisk, men likevel smittebærer?

Men når man finner «supergenene», er det likevel mye arbeid som gjenstår før norske avlsfirmaer kan sette i gang avl på disse.

– Vi vet jo ikke om fisken kvitter seg med ILA-viruset, eller om den fortsatt er smittebærer. Hvis den tolerer viruset men bærer det med seg kan den jo smitte andre, for eksempel villaksen. Dette må selvsagt undersøkes svært nøye før man begynner avlsarbeidet.

Viktig for mennesker?

Forskningen som nå pågår på laks kan også være nyttig for oss mennesker som kjemper mot stadig nye influensavirus.

Det viser seg nemlig at viruset bruker samme reseptor, det vil si at de går inn i cellene på samme måte som det humane influensaviruset.

– Selv om mennesket og laksens immunapparat er svært forskjellig, kan det likevel være at vi kan finne noen basismekanismer som også kan være nyttige for å studere samspillet mellom våre gener og humane influensavirus. Men her jeg er redd for å ta munnen for full, sier en forsiktig forsker.

Mer informasjon:

Forskningsrådets program:  Funksjonell genomforskning (FUGE)