Det vesle planktondyret raudåte er lite av vekst, men ute i havet er de mange. Så mange, at totalmengden av bare denne ene arten kan komme helt opp i 90 prosent av alt biologisk materiale i enkelte områder.

Skulle bestanden bli kraftig redusert, kan konsekvensene bli katastrofale for flere av de store fiskeslagene.

Nå bekymrer oljeselskapene og myndighetene seg for dyrets ve og vel. Årsaken er først og fremst at vi mangler kunnskap om hva som skjer med dette dyret når det utsettes for lave konsentrasjoner av forurensning over lang tid.

Strek med antenner

- Der er den!

Vi stirrer, men ser bare lett grumset vann. Til slutt får vi øye på en liten rødlig strek med to bevegelige antenner, i vill flukt på vei ut av forsker Dag Altins lommelyktstråle. “Streken” måler ikke mer enn tre-fire millimeter fra “snute” til haletipp.

- Blir den ikke større?

- Ikke noe særlig, dette er et voksent individ, forteller Altin.

Sammen med kollega og prosjektleder Anders J. Olsen har han fanget raudåten inn fra dypet av Trondheimsfjorden. Vel inne i laboratoriet ble de sortert fra andre små planktoniske dyr ved hjelp av en liten øse, og flyttet en for en over i meterhøye vannstamper, hvor de fôres med mikroalger som driver gjennom vannet.

Her lever de sitt stille liv, spiser og parer seg og legger egg. Og eggene klekkes og vokser etter hvert opp til nye voksne individer.

Hoppekreps

Raudåte, eller Calanus finmarchicus som den heter på latin, er et dyreplankton, en hoppekreps, og er ett av de viktigste leddene i næringskjeden mellom mikroalger og fisk i store deler av Nordsjøen og Norskehavet.

Størrelsen, det vil si at den er så liten, og at det er så mye av den, sammen med at raudåta kan lagre store mengde av fett, gjør at den er antatt å utgjøre en vesentlig del av menyen til larver og yngel av viktige fiskeslag som torsk, sei og silde.

En nedgang i bestanden av raudåte vil derfor kunne få store konsekvenser for fiskeriene og for økosystemet som helhet.

En raudåte tåler ikke tøff håndtering. Altin må være ytterst forsiktig når han flytter på dem - om bare en av de tynne antennene får seg en knekk, kan det bli infeksjon og dyret svekkes og dør.

Dyret må også ha svært rent vann for å trives. Den minste kjemikalieforurensing i vannet kan føre til at dyret dør. Og raudåte i fangenskap får også lett infeksjoner som igjen kan føre til at dyret svekkes og dør.

Dyrene går derfor i vann pumpet fra 90 meters dyp i Trondheimsfjorden, som deretter er filtrert og behandlet slik at kvaliteten beholdes.

Produsert vann

Denne sårbarheten er noe oljeselskapene etter hvert er blitt svært oppmerksom på. Spesielt spør man seg om dyreplanktonet kan ta skade av vann som skilles fra råoljen og som inneholder rester av olje og kjemikalier som benyttes ved oljeproduksjonen - det man kaller “produsert vann”.

Oljeselskapene slipper ut store mengder produsert vann i havet. På årsbasis kan det dreie seg om ca. 150 mill tonn bare på norsk sokkel. Utslipp av produsert vann ventes også å øke noe i årene som kommer: Brønnene eldes, og dette fører til at stadig mer vann kommer opp med oljen.

- Myndighetene har satt grenser for hvor høye konsentrasjonene av olje i produsertvann får være. Grensene er satt slik at vannet ikke skal være akutt giftig for maritimt liv.

- Dessuten fortynnes produsertvannet raskt etter utslipp. Men vi frykter at også lave konsentrasjoner kan ha skadevirkninger på lang sikt, og det er dette vi vil forsøke å finne ut av, sier Olsen.

Svekket immunforsvar

Høye konsentrasjoner av kjemikalier virker gjerne direkte på cellemembraner og nervesystem, og død eller skader inntrer raskt. Langtidsskader av lave konsentrasjoner er mer varierte og vanskelige å oppdage, slik røykeskader er hos mennesker.

Dyrene kan få svekket immunforsvar eller utvikle sykdommer. De kan også få redusert evne til å ta til seg føde, og dermed få for lite næring for vanlige aktiviteter, eller de får for små lager av fett. Med små fettlager får de problemer med å overlever vinteren.

Det kan også tenkes at det forurensede vannet forstyrrer luktesansen slik at dyrene ikke finner hverandre eller at paringsadferden endres.

- Det kan også rett og slett tenkes at hanndyrene blir borte eller redusert i antall. Det er først sent i ungdomsstadiene at kjønnet endelig bestemmes. Vi vet at dersom miljøet blir riktig ugunstig, kan hannkjønnet forsvinne helt, forklarer Olsen.

Av andre uheldige effekter kan det tenkes at dyrene får problemer med skallskifte. Skallskifte styres av hormoner. Raudåta skifter skall elleve ganger frem til den er voksen, og det er kjent at enkelte stoffer som er til stede i produsert vann ligner på hormoner og også kan virke som hormoner. Dette er påvist blant annet i torsk.

Uansett vil slike langtidseffekter kunne føre til reduserte bestander av raudåte, som igjen kan føre til reduserte fiskefangster.

Oljeselskapene betaler

Institutt for biologi ved NTNU har fått prosjektet som allerede har vart i to år, og samarbeider nå med Høyskolen i Bodø og Sintef. Oppdragsgiver er Forskningsrådet, med de største oljeselskapene i Nordsjøen som viktigste finansører.

Olsen og Altin har lykkes med å holde kulturer av C. finmarchicus i live i laboratoriet over flere generasjoner, og har nå oversikt over hvilke krav dyrene stiller til omgivelsene for å trives gjennom hele livssyklusen.

- Dette er det få andre som har greid før. Neste skritt blir å teste ut i praksis hvilken trussel oljeselskapenes utslipp utgjør. Dette gjøres ved å utsette laboratoriekulturene for de samme oljene og kjemikaliene som de kan bli utsatt for ute i sjøen, i de samme mengdene vi finner ute.

- Dette krever spesielt utstyr, som nå er under utvikling. Den fasen av prosjektet vi nå er inne i har en varighet på tre år, og er planlagt avsluttet sommeren 2008, sier Olsen.

Føre var

- Hva tror du er årsaken til at oljeselskapene tar tak i dette nå?

- Dette er uttrykk for en føre var-holdning. Oljeselskapene vet at dersom konsekvensene skulle bli alvorlige, for eksempel ved at fiskebestandene rammes, kan de bli gjort ansvarlige for dette.

- De ønsker derfor å få oversikt over situasjonen, slik at de kan sette inn tiltak om nødvendig. Er trusselen reell og de ikke har gjort noe med det, kan prislappen bli høy. Det er også viktig å få frem at de store selskapene som Statoil og Norsk Hydro har en programfestet miljøpolitikk, hvor man har forpliktet seg til å ta miljøhensyn.

- De har allerede over en årrekke finansiert forskning på dette feltet, og har investert betydelig summer i rensetiltak og “grønn” teknologi, sier Olsen.