Laks og ørret blir plutselig borte fra noen norske vassdrag. Folks inngrep i naturen gjør at fisken ikke klarer å svømme til gyteområdene. Og det blir verre for hver lille pytt og bekk som forstyrres av traktorveier eller kjøpesentre.
MaxBjørnson LotternesTidligere nettredaktør i NIVA
Norsk institutt for vannforskning(NIVA)
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
En traktorvei er anlagt på tvers av Byabekken, en sidebekk til Stjørdalselva i Nord Trøndelag. De store sjøørretene som en gang svømte opp til gyteområdene ovenfor veien kan ikke gjøre det lenger. Bekken har i dag mistet nesten all sin sjøørretproduksjon, fordi det ikke finnes gode gyteområder nedenfor traktorveien. (Foto: Morten Andre Bergan/NIVA)
Hindre og barrierer
Hindre og barrierer oppstår når det gjøres inngrep i vassdrag.
Et vandringshinder kan noen fiskeindivider passere, mens andre ikke kommer seg forbi.
En vandringsbarriere gir bråstopp for fisken - ingen fisk kommer forbi.
Ingen vet hvor mange slike hindre og barrierer som finnes i Norge, men man vet at de hindrer laks og ørret i å reprodusere seg.
Startskuddet går i et hekkeløp. Etter noen meter smeller det, og på bakken ligger svimeslåtte løpere. Der den første hekken skulle stå er det i stedet reist en uoverkommelig betongmur.
Omtrent slik kan det være for ørret og laks, som skal gyte i et typisk norsk småvassdrag.
Fiskens hekkeløp
Tusenvis av år med evolusjonær tilpasning har gjort laks og ørret avhengig av vandringer, det være seg fra hav til elv og innsjø, eller innad i elver og innsjøer.
Fisken legger ut på næringsvandringer for å bli store og fete, de vandrer for å overleve den bitende norske vinteren eller de svømmer oppstrøms i vassdrag for å gyte og sikre bestanden for framtidige generasjoner.
På mange av disse livsnødvendige vandringene oppover bekker og elver blir det dessverre bråstopp.
Kun et fåtall norske småvassdrag er nemlig slik de opprinnelig var fra naturens side, der de uhindret slynget seg nedover skog og dal på vei mot våre innsjøer, fjorder og hav.
Vi har gjort inngrep for å dekke våre behov for vannkraft, drikkevann, tømmerfløting eller fiskeoppdrett. Vi har bygd veier, jernbanelinjer, boliger og kjøpesentre over mange av dem, eller lagt dem i rør for å øke landbruksarealet.
Konsekvensen er at fiskens naturlige vandringsveier har blitt kraftig forstyrret, og flere steder i Norge opplever man at fisken plutselig blir borte på mystisk vis.
Stoppes av støpt betong
Kulvertkrysningene i sjøørretbekker under ny dobbeltsporet jernbane mellom Bårkåker og Tønsberg stoppet sjøørretvandringene, noe som ble bekreftet av de oppfølgende undersøkelsene etter anleggsperioden var over. (Foto: NIVA)
Forsker Morten Bergan ved Norsk institutt for vannforskning (Niva) har tredd på seg vadestøvler og vært høyt og lavt i mange av Norges vassdrag. Han er alltid på utkikk etter hvordan menneskelige inngrep i naturen gjør livet vanskelig for villfisk.
Bergan registrerer stadig nye og gamle inngrep, som hindrer eller stopper fiskevandringer. I fjor fant han blant annet flere vandringsbarrierer for sjøørret og laks på Hitra, som har ført til at hele bestander av sjøvandrende laksefisk er borte, kanskje for godt.
- I disse vassdragene ønsker fiskerinæringen å hindre laks og sjøørret i å vandre opp vassdragene, og dermed holde dem unna vannet man bruker til å produsere oppdrettsfisk.
- Vi fant betongdemninger som heller ikke lot vann passere, slik at også vassdragsstrekninger nedstrøms inngrepet var fisketomme. Ovenfor inngrepene åpenbarte det seg mange elver, bekker og innsjøer som egentlig skulle hatt titusenvis av sjøørret og laks, men som nå har mistet sine bestander, sier Niva-forskeren.
Som hekkeløperne foran det alt for høye hinderet nådde fisken i vassdragene på Hitra aldri fram til målstreken. Dette eksempelet er på langt nær unikt.
- Vinteren 2012 undersøkte jeg et hundretalls veikrysninger på europa-, riks- og fylkesveier langs kysten vår, på strekninger fra Egersund til Stryn. Selv om mange veikrysninger fikk tommelen opp, så var det en stor andel nedgravde rør under veiene som ikke tok hensyn til fiskevandringer.
- Spesielt skuffende var det å registrere at også helt nye veikrysninger ikke tok hensyn til at fisken skulle ha mulighet til å svømme gjennom dem, sier Bergan.
Annonse
Skjør natur
Forskerne skiller mellom vandringsbarrierer, som gir full stopp for fisken, og vandringshindre. Hindrene kan sammenlignes med hekkene i hekkeløpet, hvor den som vil forbi må streve for å passere.
Noen fisker snubler og kommer aldri i mål, mens andre kommer seg over, under eller rundt hindrene.
I mange vassdrag er urørte små fosser og stigninger eksempler på naturlige hindre, som gjør at fisken bare kan passere når det for eksempel er stor vannføring. Det er ikke store inngrep i naturen som skal til før slike hindre blir barrierer.
I denne grøfta i Leirvågsbekken på Hitra kan ingen fisk passere. Kommunikasjonssvikt mellom fylkesmannen, kommunen og entreprenørene til at de viktigste gyteområdene står i fare for ikke å nås av den oppvandrende sjøørreten fra havet. (Foto: NIVA)
- Noe så uskyldig som en traktorvei over en bekk kan være nok til at fisken ikke får passert. Eller en lite gjennomtenkt krysning under et jernbanespor, eller en ny enebolig, sier Bergan.
Jordbruket er også en storforbruker av norske småvassdrag, og store bekkearealer er lagt i rør under bakken til fordel for åker, eller elveløp er kanalisert for å få vannet hurtigst mulig bort fra jordene og ut i sjøen.
Kunnskapsmangel
Noen vandringsbarrierer er konstruert med med vilje, mens andre ofte oppstår tilfeldig.
- I mange tilfeller er det mangel på kunnskap som er hovedårsaken til at inngrepene i naturen blir ødeleggende for fisk. En liten bekk har vært i veien for et nytt bygg eller en toglinje, så har man gitt tillatelse til å grave uten å forstå at bekken har vært et viktig produksjonsområde eller vandringsvei for fisk, mener Bergan.
Han trekker fram utbyggingen av dobbeltsporet jernbane mellom Barkåker og Tønsberg i 2009 som et godt eksempel på svikt i kunnskapen rundt viktige sjøørretbekker.
Ingen tenkte særlig på at fisken hadde behov for å passere, for å nå de viktigste gyteområdene i bekkene ovenfor den nye togtraseen.
Annonse
- Viktige gyteområder ble for all framtid tapt for sjøørreten i de berørte bekkene, og det er uheldig, fordi det ikke ville vært dyrere eller mer arbeidskrevende å lage krysninger som fisken kunne ha svømt forbi, sier Bergan.
I tilfeller hvor inngrep er gjort med vilje for å stenge fisk ute fra et vassdrag er det ofte gitt tillatelse fra myndighetene. Særlig vanlig er dette i forbindelse med settefiskproduksjon, hvor det før var pålagt å holde potensielt sykdomsbringende villfisk borte fra oppdrettsfisk.
- I dag finnes teknologi som desinfiserer inntaksvannet til settefiskanleggene. Vandringsbarrierer er dermed ikke avgjørende for å sikre driften lenger, og etter mitt syn bør barrierene som finnes fjernes, og det bør ikke bygges nye, sier Bergan.
Nye krav til myndighetene
Menneskeskapte inngrep som ødelegger den naturlige økologiske kontinuiteten for fisk omfattes av EUs rammedirektiv for vann, ofte bare kalt vanndirektivet.
Direktivet ble gjort gjeldende i Norge i 2008, og hovedformålet er at det skal sikre beskyttelse og bærekraftig bruk av vannmiljøet i hele Europa.
Bergan mener direktivet må få konsekvenser for eksisterende unaturlige hindre og barrierer.
- For å oppnå miljømål etter vanndirektivet må mange av vandringshindrene utbedres, og barrierene i mange norske vassdrag fjernes. Alternativet er å styrke forholdene for fisk nedstrøms inngrepet, eller i andre nærliggende vassdrag, for å bøte på skaden, men dette er i mange tilfeller ikke nok.
- Dersom et inngrep i et vassdrag er sterkt vandringshindrende, eller har skapt en vandringsbarriere, slik at vassdragets fiskebestand er veldig redusert sammenlignet med naturtilstanden, så skal det i følge vanndirektivet iverksettes tiltak som gjenoppretter kontinuiteten for fisk, slår han fast.
Det finnes ikke et sett vassdragsvettregler, men Bergan mener han har første regel klar.
- En god første regel vil være at det kobles inn fagfolk på vannøkologi når det skal gjøres inngrep, uansett hvor liten pytt eller bekk det måtte være snakk om. Dette må gjøres så tidlig i prosessen som mulig, og fagfolkenes råd må tas til følge.
Ikke nok med mer kunnskap
Annonse
“Tas til følge” er en nøkkel, for det holder ikke å ha kunnskap hvis den ikke brukes før man tar spader og gravemaskiner fatt. Bergan trekker fram Leirvågbekken på Hitra.
- Den var en flott, liten sjøørretbekk, der mange store sjøørreter gikk opp for å gyte på høsten.
NIVA ble engasjert for å beskrive bekkens helsetilstand i 2010, før nye planlagte inngrep skulle settes i gang. Råd om hvordan dette kunne gjøres mest mulig skånsomt for fisken ble ikke tatt til følge i gravearbeidet.
- Jeg ble overrasket da jeg undersøkte bekken på nytt etter tiltaket sommeren 2012, bare for å finne en grøft med flere nyanlagte vandringshindre og potensielle vandringsbarrierer.
Kommunikasjonssvikt mellom fylkesmannen, kommunen og entreprenørene førte til at de viktigste gyteområdene også i denne bekken nå står i fare for ikke å nås av den oppvandrende sjøørreten fra havet.
- Den lille sjøørretbestanden som i dag er igjen i vassdraget kan nå risikere å dø ut som følge av dette, sier Bergan.
Før kunnskapen er på bordet og brukes aktivt i arbeidet med vassdrag, fortsetter laks og sjøørret å møte murvegger, Norge rundt.
