Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Stor fiskespisende ørret ble undersøkt i studien. (Foto: Eirik Fjeld, Niva)
Fakta om miljøgifter
Miljøgifter er kjemikalier som er lite nedbrytbare, kan hope seg opp i levende organismer (bioakkumulere) og er giftige.
Når vi bruker begrepet giftig her, omfatter dette også langtidsvirkninger som kreft, reproduksjonsskader og arvestoffskader.
Også stoffer som er svært lite nedbrytbare og som svært lett hoper seg opp i levende organismer regnes som miljøgifter, selv om de ikke har kjente giftvirkninger.
(Kilde: Miljøstatus.no)
Fakta om siloksaner
Forbindelsene D4, D5 og D6 tilhører en stor familie kjemikalier som kalles siloksaner. Navnet har de fått fordi de er bygget opp med et skjelett bestående vekselvis av silisium og oksygen.
Stoffene brukes i store mengder, både industrielt og i forbrukerprodukter. D5 tilhører en liten gruppe av ringformede siloksaner som etter hvert har fått særlig stor oppmerksomhet på grunn av sine mulige miljøskadelige effekter.
I listen over ingredienser som er trykket på emballasjen til kosmetikk og andre forbrukerprodukter nevnes ofte de ringformede siloksanene som cyclometicone.
I det som nærmest var en rutinekontroll, oppdaget forskere for første gang i 2010 at miljøgiften siloksan D5 opphopes i ørret og andre fiskearter i Mjøsa.
Stoffet er i dag ikke regulert som en miljøgift siden man ikke har trodd at det hopet seg opp i næringskjeden. Funnet var derfor kontroversielt og vakte debatt i fagmiljøet.
En fersk undersøkelse bekrefter imidlertid funnene fra 2010. Den nye studien inkluderer naboinnsjøen Randsfjorden, og viser at også siloksan-varianten D6 hoper seg opp i fisken.
Engangstilfelle?
Forskere ved Norsk institutt for vannforskning (Niva) og Stockholms universitet målte i 2010 overraskende høye nivåer av miljøgiften siloksan, type D5, i fiskeartene ørret, lågåsild og krøkle i Mjøsa, samt i dyreplankton og den lille istidskrepsen Mysis.
I tillegg til de høye nivåene, fant forskerne ut at D5 hopet seg opp i Mjøsas næringsnett, et funn som stred med studier av siloksaner fra andre områder.
På vegne av Miljødirektoratet gjorde Niva i 2012 en oppfølgende undersøkelse, utvidet til innsjøene Mjøsa, Randsfjorden og Femunden. Hensikten var å undersøke om de uventede resultatene var repeterbare, eller om de var et engangstilfelle.
Høye nivåer og opphopning i næringsnettet
De ferske resultatene fra oppfølgingsstudiet i 2012 bekrefter de høye nivåene av D5 i Mjøsa, og at den hoper seg opp i næringskjeden. Studien viser at også siloksantypen D6 gjør det samme, men nivåene er jevnt over lavere.
– Siloksantypene D5 og D6 hoper seg dessuten opp også i Randsfjorden, mens siloksantypen D4 ikke ser ut til å hopes opp, sier prosjektleder Katrine Borgå i Niva.
I Mjøsa tilfører istidsrelikten rekebarn (Mysis relicta) et ekstra ledd i næringsnettet, som ikke finnes i Randsfjorden. Dette påvirker miljøgiftnivået i fisken på toppen av næringsnettet. (Foto: Eirik Fjeld, Niva)
Den nye rapporten viser at innholdet av siloksantypene D5 og D6 er høyere i fiskespisende ørret enn i planktonspisende fisk. Det er også funnet siloksan i dyreplankton, men her er nivåene lavere. Dette viser at siloksanene hoper seg opp i næringskjeden.
Gjelder innsjøer i folketette områder
Studien viser at nivåene av siloksaner i Mjøsa og Randsfjorden er svært mye høyere enn nivåene i Femunden.
Innsjøen Femunden ligger i et naturområde uten store befolkningskonsentrasjoner i nærheten, mens de to andre innsjøene ligger i mer folketette områder med tilhørende renseanlegg for håndtering av vann og avløp.
Resultatene tyder på at det er såkalte lokale kilder som er hovedårsaken til de høye siloksan-nivåene. Forskerne har analysert siloksaner i renset avløpsvann fra renseanleggene, samt i bunnfall rundt renseanleggene.
– De nye resultatene viser at siloksaner ikke bare er til stede i Mjøsa, men generelt i innsjøer i folketette områder, sier Borgå.
Forskerne fant siloksantypene D4, D5 og D6 i renset avløpsvann fra renseanleggene, til tross for at anleggene fjerner så mye som 90 prosent av det som kommer inn.
– Befolkningens bruk av siloksanholdige produkter til for eksempel hårbalsam eller bilpolering kan være en viktig kilde til siloksanutslippene, som til slutt hoper seg opp i fisk i innsjøene, sier Borgå.
Stor og liten krøkle fanget med garn i Mjøsa. Disse har svært ulik diett, som kan spores både i diettmarkørene og miljøgiftnivåene i undersøkelsen. (Foto: Eirik Fjeld, Niva)
Undersøkelsen viser også at fisk i Mjøsa inneholder høyere konsentrasjoner av siloksaner enn av andre miljøgifter, som PCB og bromerte flammehemmere. Bromerte flammehemmere var tidligere et problem i Mjøsa, men nivåene har gått betraktelig tilbake etter at kilden ble funnet og utslippet stoppet.
Brukes i en mengde forbruksartikler
Katrine Borgå. (Foto: Niva)
Miljødirektoratet har nå inkludert siloksaner i to nye overvåkingsprogram som skal undersøke hvordan disse stoffene oppfører seg i næringskjeder i Oslofjorden og i næringskjeder på land.
Siloksaner er en stor gruppe stoffer som er mye brukt innen personlige pleieprodukter, men også i rengjøringsmidler, bil- og båtprodukter, maling, impregneringsmidler, fugemidler og mikroelektronikk.
Ringformede siloksaner spres både med vann og luft. I vann binder de seg lett til partikler og sedimenter. Siden de fordamper lett, kan de ha potensial for å transporteres forholdsvis langt med luftstrømmene.
