Nylig har Audun H. Rikardsen undersøkt røye i to vann, Storvatn i Hammerfest og Rungavatn i Nordreisa.

Prosjektet undersøkte viktige biologiske mekanismer som styrer røyenes valg av stasjonær eller anadrom livshistorie.

I tillegg ble veksten og spisemønsteret hos sjørøye i sjøfasen sammenlignet med tilsvarende stasjonær røye i ferskvann.

De biologiske mekanismene som ble undersøkt, var kjønn, kjønnsmodning, vekst, energetisk status (fettrreserver) og oppvekstområde (habitat) i ungfiskstadiet samt forskjeller mellom vekst og næringsinntak hos stasjonær røye i innsjøene og sjørøye i sjøfasen.

Siden artene av anadrome laksefisker i høy grad har felles livshistorie, kan resultatene fra røyeprosjektet i stor grad også overføres til andre beslektede arter. Rikardsens doktorgradsvarbeid om dette temaet ga en rekke interessante funn.

Forekomst, vekst, kjønn og modning

I Norge finnes sjørøye stort sett bare i de tre nordligste fylkene. Sørgrensen regnes for å være klimatisk betinget.

Hos laksefisk generelt synes anadromi å være mer utbredt i kalde områder enn i tempererte områder.

Andelen anadrome individer i en bestand synes også å stige med økende breddegrad, noe som skyldes bedre næringstilgang i sjøen i forhold til i ferskvann i disse områdene.

Hva avgjør vandringen?

I motsetning til atlanterhavslaks varer sjøoppholdet til sjørøya bare noen få uker i en periode om sommeren.

Røyas vekst, kjønn, modning og energistatus i ungfiskstadiet er avgjørende for om den skal vandre til sjøen (dvs. være anadrom) eller leve hele livet i ferskvann (dvs. være stasjonær).

Fisk med rask vekst og høyt proteinnhold i ungfiskstadiet, vandrer tidligst til sjøen. Fisk med middels vekst vandret ett eller to år senere, mens fisk med lav vekst og høyere fettinnhold oftest ble kjønnsmoden tidligere og ble stasjonær i ferskvann.

Røyas tilholdssted i ferskvann er også avgjørende for dens senere livshistorievalg, i tillegg til kjønn. Hunnfisk har større fordel av å vandre til sjøen i form av større eggproduksjon i forhold til hannenes behov for produksjon av melke.

Vandrer til næringsrike omgivelser

Røyer som vandrer ut i sjøen, er relativt magre under oppvandring. det dreier seg om en næringsvandring som normalt skjer til et område med rikere tilgang på energirik føde.

Tilveksten under sjøfiskfasen, og den medfølgende vektøkningen, er i vesentlig grad en kompensasjon for en kraftig vektreduksjon under ferskvannsoppholdet om vinteren.

Dette er trolig også årsaken til at vektøkningen er størst de 2-3 første ukene av oppholdet i sjøen.

Vektøkningen samsvarte med at røye i første del av sjøfasen hadde høyt fødeinntak, vesentlig på grunn av god tilgang av krepsdyrene rauåte og krill. Ved tilbakevandring til ferskvann etter om lag en og en halv måneds opphold i sjøen, var veksten imidlertid sterkt redusert.

Totalvekten til sjørøyene var klart høyere enn totalvekten til ferskvannsrøyer av samme alder.

Merkingen påvirker

Ulike innretninger som ble valgt til merking av røyene, ble også undersøkt med hensyn på i hvilken grad de innvirket på fiskenes vekst og overlevelse.

Forsøkene viste at type merke som benyttes, kan påvirke og være helt avgjørende for hvilke resultater som oppnås i et prosjekt der man undersøkedr vekst og overlevelse til fisk.

Forvaltning

Rikardsens avhandling har gitt ny økologisk kunnskap om forståelsen av hvorfor det er stor variasjon med hensyn til graden av sjøvandring hos anadrom røye spesielt og anadrome laksefisker generelt.

Slik sett har dette forskningsprosjektet gitt et bedre grunnlag for en riktigere forvaltning av laksefisker langs norskekysten.

Ved kultivering av slike bestander hvor ungfiskveksten påvirkes, vil dette potensielt kunne ha stor innvirkning på livshistorievalget til den enkelte fisk, og derfor også andelen av en bestand som velger å vandre til sjøen.