– Det er jo egentlig utrolig hver gang, sier Oddgeir Alvheim, nybakt navnefar til sin tredje fiskeart.

Den siste i rekken tilhører den beryktede fugufamilien og har fått det klingende navnet Chelonodontops alvheimi.

Tok vare på den til slutt

Første gang Alvheim så den «nye» fisken var på tokt med den forrige «Dr. Fridtjof Nansen» utenfor kysten av Myanmar i 2013.

– Da var det bare meg om bord som jobbet med artsgjenkjenning. Jeg tok et bilde av den, men vi tok ikke vare på den fordi vi trodde det var en som gikk igjen i fangsten, sier den nylig pensjonerte teknikeren.

To år senere var Alvheim tilbake på tokt i det samme området.

– Vi fikk den to–tre ganger, og da vi forstod at det var en ny art tok vi vare på den, sier den erfarne teknikeren og smiler.

Alvheimi fremfor oddgeiri

Med på toktet i 2015 var også Peter N. Psomadakis fra FNs ernærings- og landbruksorganisasjon.

Når det gjelder navngiving til nye arter, det som på fagspråket kalles for taksonomi, er det forskeren som beskriver arten for første gang som bestemmer navnet. Og denne fisken var det Psomadakis som beskrev i en artikkel som kom ut tidligere i år.

– Han ville ha Oddgeir som navn på fisken, men da sa jeg at «nå har jeg et par navn fra før, så kanskje den skal hete alvheimi den også», sier Alvheim.

Fra før er han navnefar til tre fiskearter og en snegleart, alle med artsnavnet alvheimi. Det latinske navnet til en organisme består alltid av to deler. Det første ordet er slektsnavnet og viser hvilken slekt organismen tilhører, mens det siste presiserer hvilken art det er. Den nyoppdagede fugufisken tilhører dermed arten alvheimi i slekten Chelonodontops.

– Når forskere navngir nye arter kommer de med veldig nøye beskrivelser og et sett med krav, kalt nøkler, som må oppfylles for at et dyr kan klassifiseres under den arten, sier Alvheim.

Til sjøs i mer enn 15 år

At fire arter i havet er oppkalt etter Alvheim, er kanskje ikke så veldig rart. 74-åringen har nemlig tilbrakt mange år av livet sitt på sjøen.

– Hvis du legger sammen alle toktene, har jeg vel vært på sjøen totalt i 15–16 år. Én måned her og to måneder der, så blir det en del, sier teknikeren, som var på sitt siste tokt så sent som i år.

Toktkarrieren begynte først i Barentshavet da han jobbet på det som den gang het Sildeavdelingen på Havforskningsinstituttet. Tilfeldigheter og god kjemi med en toktleder gjorde at han endte opp i Nansen-programmet i 1986.

– Siden det har jeg ikke vært på tokt i kalde strøk, sier Alvheim, som har vært på alle Nansen-fartøyene.

Hang over rekka

Det var nok likevel de færreste som trodde at Alvheim skulle ende opp med en karriere til sjøs da han vokste opp i Øygarden i havgapet utenfor Bergen.

– Min far var lærer, men han likte å fiske litt også. Så jeg var jo med han av og til, men jeg ble så i havet sjøsyk. Jeg hang over rekka, ikke på det ytterste skjæret, men på det innerste, sier Alvheim.

– Så da jeg var 12–14 år gammel visste jeg at jeg aldri kom til å jobbe på sjøen, men så feil kunne jeg ta.