Det er konklusjonen i en ny undersøkelse gjort av Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Norsk institutt for luftforskning (NILU).

I 2001 meldte forskere fra NIVA om rekordhøye nivåer av den bromerte flammehemmeren PBDE i fisk fra Mjøsa. Det var første gang denne typen miljøgift ble undersøkt i norsk ferskvann.

I en oppfølgende undersøkelse to år senere ble funnene bekreftet: Storørret fra Mjøsa hadde konsentrasjoner av PBDE som lå helt i toppsjiktet internasjonalt.

Etter dette igangsatte Miljøforvaltningen raskt et overvåkningsprogram for å identifisere kildene til forurensingen. Mistanken rettet seg tidlig mot en tekstilbedrift ved Lillehammer som brukte PBDE i sine produkter.

Mistanken ble bekreftet etter undersøkelser av sedimenter i Mjøsa og avløpsvann fra bedriften. Bruken av PBDE var da allerede blitt stanset.

Utslipp siden midt på 1990-tallet

Forskerne forsøkte også å kartlegge når utslippene til Mjøsa hadde begynt. Svaret ble funnet i nedfryst fisk og sedimentprøver. Starten på utslippene sammenfalt med den perioden bedriften tok flammehemmeren i bruk midt på 1990-tallet.

Forsker Eirik Fjeld ved NIVA forklarer:

– Til alt hell hadde vi nedfryste prøver av lågåsild som var fanget i Mjøsa allerede på begynnelsen av 1990-tallet. En framsynt forsker hadde arkivert materiale av denne lille sildeliknende laksefisken for å ha mulighet til å kartlegge dens forurensingshistorie.

Det ble også tatt prøver av sedimentene i Mjøsa. Miljøgifter som PBDE er ekstremt lite vannløselige. De binder seg til organiske partikler i vannmassene og synker til bunns med dem.

I de dype områdene avsettes sedimentene jevnt over tid. Ved å ta ut kjerneprøver av sedimenter kunne de ulike sjiktene aldersbestemmes, og konsentrasjonene av miljøgifter i de enkelte sjiktene måles.

Konsentrasjonene har falt raskt

Etter at bruken av PBDE ble stanset i 2003 har det hersket stor usikkerhet om hvor lenge fisken i Mjøsa ville ha forhøyede konsentrasjoner av miljøgiften. De mer pessimistiske antagelsene har antydet at problemene ville kunne vare i nær 30 år.

Det viser seg imidlertid at konsentrasjonene av bromerte flammehemmere i lågåsilda begynte å avta allerede i 2007.

Målinger som er gjort i 2010 viser at nivåene nå er lavere enn på begynnelsen av 1990-tallet, det vil si før de store utslippene ved Lillehammer startet.

– Hos både lågåsild og ørret er nivåene nå to til tre prosent av de høyeste nivåene som ble registrert på begynnelsen av 2000-tallet. Dette er en uventet positiv overraskelse, sier Fjeld.

Kan Mjøsa friskmeldes?

Selv om de store utslippene av flammehemmere og andre kjente miljøgifter nå er historie, tilføres Mjøsa fortsatt en rekke skadelige stoffer, både fra luftbåren forurensning og fra lokale kilder.

– Nye, potensielt miljøfarlige produkter og forbindelser dukker stadig opp. Tilfellet med flammehemmere i Mjøsa viser hvor viktig det er med en kontinuerlig overvåkning av våre vannressurser, sier Fjeld.

De klassiske miljøgiftene er heller ikke blitt borte. For eksempel er kvikksølvkonsentrasjonene i storørret fortsatt for høy. Etter en jevn nedgang siden 1980-tallet gikk konsentrasjonene plutselig opp igjen i 2006. Årsaken er ukjent.

Når ørret vokser seg over 2 kg er det sannsynlig at kvikksølvnivået overskrider mattilsynets og EUs grense for kostholdsråd. Rovfisk som gjedde, abbor og lake kan også ha for høyt kvikksølvnivå. I tillegg kan storvokst ørret kan ha betenkelig høye nivåer av PCB og dioksiner.

Internasjonalt forbud

Etter forurensingen i Mjøsa har norsk miljøforvaltning vært en aktiv pådriver for et internasjonalt forbud mot bruken av PBDE.

Etter forslag fra Norge, er de to vanligste hovedgruppene av PBDE nå inkludert i Stockholmkonvensjonen, en global avtale for å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter. EU har også innført forbud mot bruk av de samme forbindelsene.

Referanse:

Miljøgifter i fisk og zooplankton i Mjøsa, 2010, Statlig program for forurensningsovervåking, Rapportnr. 1087/2011.