Denne artikkelen er produsert og finansiert av Vitenskapskomiteen for mat og miljø - les mer.
Leppefisk, som denne ved et anlegg sør for Bergen, spiser lus på oppdrettsfisk og blir derfor brukt som rensefisk i oppdrett. Fisket av leppefisk langs kysten dekker ikke behovet. Nå blir stadig mer rensefisk importert fra andre land. (Foto: Heiko Junge / Scanpix)
Importert rensefisk kan spre smitte
Genetiske endringer i lokale fiskebestander, spredning av smittestoffer og innførsel av fremmede organismer. Det kan bli resultater av å importere rensefisk for å bli kvitt lakselus i norske oppdrettsanlegg.
Det konkluderer Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM), etter å ha vurdert negative følger for norsk biologisk mangfold av å innføre rensefisk fra andre land.
Lakselus er et stort problem for norsk oppdrettsnæring. Utsetting av rensefisk er ett av flere tiltak for å holde tetthet av lus nede. Leppefisk spiser lus på oppdrettsfisk og blir derfor brukt som rensefisk i oppdrettanlegg.
I Norge brukes først og fremst rognkjeks, bergnebb, berggylt og grønngylt som rensefisk.
Alle finnes naturlig i Norge, men fordi etterspørselen etter rensefisk er større enn hva vi greier å dekke ved fangst eller oppdrett, importerer vi rensefisk i stadig større omfang.
Per i dag importeres all rensefisk fra Sverige, men det er også aktuelt å importere fra Danmark og Skottland.
Risiko for norsk biologisk mangfold
Det er ikke fritt fram å importere og sette ut rensefisk.
Det er Miljødirektoratet som behandler søknader og som eventuelt tillater innførsel og utsetting. Det er også de som har bedt om en vitenskapelig vurdering av hvilken risiko slik import kan innebære for norsk biologisk mangfold.
VKM har identifisert potensielle farer ved import av de fire artene av rensefisk.
Noen av rensefiskene som settes ut, vil rømme fra oppdrettsanleggene. Da kan de også kunne pare seg med lokale fisker, etablere seg og spre eventuelle smittestoffer.
Langsiktige konsekvenser
– Det er moderat risiko for at import av rensefisk kan føre til genetiske endringer i lokale bestander. Risikoen er høyest for grønngylt og bergnebb, sier Eli Knipsel Rueness. Hun er faglig ansvarlig for rapporten fra VKM.
– Genetiske endringer kan overføres fra generasjon til generasjon. Derfor kan dagens import få langsiktige konsekvenser, legger hun til.
Det er høyest risiko for at importert grønngylt kan etablere seg i norske farvann utover områder hvor de finnes i dag. Rognkjeks, bergnebb og berggylt finnes allerede naturlig i de områdene hvor det er aktuelt med utsetting.
Mangler kunnskap om smittestoff
Det er store kunnskapshull når det gjelder smittestoffer hos rensefisk. VKM har konkludert med at en gjelleparasitt og en virussykdom som kalles Viral hemoragisk septikemi, utgjør størst risiko.
Det er moderat risiko for at fremmede organismer kan innføres sammen med rensefisken og utsette norsk biologisk mangfold for risiko.
Referanse:
Assessment of the risk to Norwegian biodiversity from import of wrasses and other cleaner fish for use in aquaculture VMK Report 2019: 15
Virussykdom hos fisk
Viral hemoragisk septikemi (VHS) er en virussykdom som først og fremst rammer regnbueørret, men den er også sett hos en rekke andre fiskearter. Den er påvist hos om lag 80 ulike fiskearter både i oppdrett og villfisk, og viruset er globalt utbredt. VHS-viruset gir ikke sjukdom på mennesker. Hemoragisk septikemi betyr at viruset gir uttalte blødninger og spredning i organismen via blodet. Akutt sjukdom arter seg ved høy dødelighet, blødninger i hud, muskulatur og indre organer, anemi, utstående øyne og utspilt buk. Ved inspeksjon av merder ser man at angrepet fisk utfører ukontrollerte spiralbevegelser, ofte ved vannoverflata. Disse kalles svimere.
Kilde: Mattilsynet og Veterinærinstituttet
