Tangkutling heter en liten skapning som holder til langs Norskekysten. Den lever i stim på en halv til noen meters dyp og er trolig Norges vanligste gruntvannsfisk. Den spiser små krepsdyr og er en viktig del av økosystemet langs kysten - blant annet er den viktig føde for ung kysttorsk.

Tangkutlingen blir bare fire til fem centimeter lang, men er en vakker krabat: Både hannen og hunnen har sterke, fine farger - noe som ikke er så vanlig i dyreriket. Han har strålende blå striper på finnene, mens hun har en like strålende oransje buk.

Forsker Elisabet Forsgren har i årevis plasket i vannskorpa og studert små kutlinger. Hennes instituttkollega, professor Trond Amundsen, holder seg vanligvis i høyere sfærer: Han har fuglenes paringsatferd som spesiale. Ved å legge sin forskererfaring sammen har de to nå avslørt litt av hvert om tangkutlingens kjønns- og familieliv.

Og der kan det gå friskt for seg når sesongen er på hell.

Omsnudde kjønnsroller

Tangkutlingen lever bare ett år. Men i paringssesongen, fra mai til juli, kan den gyte fem til seks ganger. I begynnelsen går alt etter vanlig mønster i dyreriket: Hannen brisker og brysker seg, kurtiserer og gjør seg lekker, slåss med rivalene og gjør i det hele tatt det meste for å få paret seg. Hunnen på sin side er blygt avventende, men kan nok la seg overtrale av en ekstra fin hann…

Men halvveis uti sesongen snur det hele trill rundt. Da er det plutselig hunnen som er den aggressive. Da er det hun som gjør seg lekker og kurtiserer - mens hannen inntar en passiv holdning.

Det finnes dyrearter hvor kjønnsrollene konstant er snudd på hodet. Det er langt sjeldnere at en slik kollbøtte skjer midt i reproduksjonsperioden. Faktisk er det første gang slik atferd er påvist hos et virveldyr. Og hvorfor i all verden skjer det hos tangkutlingen?

- Vi vet ikke sikkert, svarer Forsgren og Amundsen. - Men vi tror det må skyldes at hannene etter hvert forsvinner. Kanskje de rett og slett dør av alt strevet. Ikke bare skal de kjempe om damenes gunst gang på gang; de skal også ta seg av flere kull med egg. Hos tangkutlingen er det hannene som gjør den jobben.

Det er fullt mulig at all slåssingen, kurtisen og reirpassingen tar knekken på dem. Vi har i hvert fall oppdaget at sent i sesongen er det svært få hanner å se. De som finnes, er omgitt av store stimer hunner - som altså ter seg som de verste machomenn for å få produsert enda et kull. Vi tror det er i ren desperasjon at hunnene blir som de blir.

Oransje hunner får danse først

At både hanner og hunner har rik fargeprakt, er heller ikke helt alminnelig. I dyreriket er det vanligst at herren er den fjonge og fargerike, mens damen går mer i ett med tapetet. Dette er helt logisk der kjønnsrollene er slik at hannen profiterer på å være vakker.

Riktignok finnes det enkelte arter hvor hunnen er den fine og hannen den stusslige. Der er gjerne kjønnsrollene snudd på hodet: Hunnene kurtiserer og konkurrerer seg imellom, hannene avventer, velger og vraker.

Men at begge er flotte, og på helt ulike måter, hører altså til sjeldenhetene. Og forskere har tidligere gått ut fra at hunnlig prakt i slike tilfelle bare har vært en slags bi-effekt av hannlig evolusjon, og egentlig uten betydning.

Før forskerparet Forsgren/Amundsen tok for seg tangkutlingen, var det ingen som har forsket skikkelig på arter der hunnen er flott på sin egen måte og kjønnsrollene ikke er permanent “omvendte”.

- Ideen om bi-effekt av hannlig evolusjon er uaktuell i slike tilfeller, poengterer de.

De to biologene trodde først at kjønnsrollene var helt tradisjonelle hos tangkutlingen, og skjønte ikke hvorfor hunnen skulle ha så fin, oransje buk. De så fort at noen hunner hadde mer oransje buk enn andre, og ville undersøke om det var slik at hannene foretrakk fargerike damer.

Og slik var det. Hannene gikk rett på de mest oransje hunnene. Hele 80 prosent av kurtisen var rettet mot de mest fargesterke. Det samme skjedde da forskerne valgte ut et par halvbleike hunner og farget buken på den ene med sterkt gul tusj mens den andre fikk en omgang fargeløs tusj. Den gultusjede hunnen ble øyeblikkelig budt opp til dans, mens den bleike ble sittende veggpryd.

- Hunnenes fargeprakt må ha utviklet seg til deres egen nytte. Kanskje for å tiltrekke hanner, sier de to forskerne.

Nye perspektiver

Også doktorgradsstudentene Åsa Borg og Jens Bjelvenmark har deltatt i forskningen på den lille tangkutlingen. Resultatene har fått stor oppmerksomhet og medieomtale internasjonalt. Nå går forskerne videre med nye studier av tangkutlingens pussige kjønnsliv.

- Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål rundt hunnene. Vi vil finne ut om det er sammenheng mellom farge og kvalitet. Det ser ut som om de mest oransje hunnene er litt kjappere til å legge eggene sine. Men vi vet ikke om de også får bedre avkom, forklarer forskerne.

De vil også se mer på de dynamiske kjønnsrollene hos den vesle skapningen, og prøve å forstå mekanismene bak den plutselige kollbøtta. Hvorfor snur de akkurat når de snur? Skjer det noe hormonelt? Og hvor blir hannene av? Dør de, og i så fall hvorfor?

- Tangkutlingen har vist seg å være mye mer komplisert og interessant enn vi hadde anelse om. Det som gjelder for den, kan gjelde for andre arter også. Det åpner for nye og spennende perspektiver på kjønnsrollene i dyreriket, sier Elisabet Forsgren og Trond Amundsen.