Vitenskapsmenn – ikke filosofer

De førsokratiske filosofene var mer vitenskapsmenn enn filosofer. Og en av dem var inne på noe som kan minne om evolusjonslæren.

Publisert
To av de joniske filosofene, Anaximander (t.v.) og Thales. (Foto: (Illustrasjoner: Wikimedia Commons))
To av de joniske filosofene, Anaximander (t.v.) og Thales. (Foto: (Illustrasjoner: Wikimedia Commons))

– Aristoteles beskriver de joniske filosofene som materialister. Jeg avviser dette, og argumenterer for at disse tidlige filosofene først og fremst var opptatt av krefter, prosess og endring, sier filosof Atle Sperre Hermansen

Han er stipendiat ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie, og klassiske språk ved Universitetet i Oslo.

Problemet, mener Sperre Hermansen, er at vi ikke har fått noen konsensus av hva slags virkelighetssyn de egentlig hadde,

– Men det kan virke som om de så alt som en del av en transformasjonssyklus. Materie og stillstand opptok dem rett og slett ikke.

De førsokratiske filosofene kan bedre beskrives som vitenskapsmenn enn filosofer, mener Hermansen – opptatt som de var av astronomi, matematikk og kosmologi.

– Med sin oppmerksomhet om endring var Anaximander til og med inne på noe som kan minne om evolusjonslæren. Han mente at mennesket hadde utviklet seg fra fisk! Og det for mange tusen år siden!

Ikke skille mellom egenskap og ting

Med materialister menes enkelt sagt filosofer som tar utgangspunkt i at verden er bygd sammen av partikler, og at det er et skille mellom ting og tingenes egenskaper. Ifølge Hermansen opererte ikke de tidlige jonerne med et slikt skille.

– Verdensbildet Aristoteles tillegger de førsokratiske filosofene er for sofistikert for de første filosofene. Dette er en oppfatning mange deler med meg, og i løpet av 1900-tallet har det i økende grad blitt satt spørsmål ved Aristoteles’ tolkning av de joniske filosofene, sier han.

Sperre Hermansen har satt seg i de såkalte joniske filosofenes sted. I sin doktorgradsavhandling har han forsøkt å rekonstruere verdensbildet, eller ontologien, til filosofene som holdt til i Jonia – et område i dagens Tyrkia – rundt 500 år f.Kr. Blant de mest kjente filosofene er Thales, Anaximander, Anaximenes og Heraklit.

Endringsprosesser viktigst

Ifølge Hermansen var de joniske filosofene særlig opptatt av hvordan et fenomen overvinner et annet, og at de i stor grad studerte endringer som for eksempel forandring fra våt til tørr, kald til varm.

– Første gang jeg klarte å overbevise veilederen min om at de joniske filosofene ikke hadde materie som et utgangspunkt i sin virkelighetsoppfatning, var da jeg la frem at de flyktige elementene som vann, luft og ild var selve grunnprinsippet i deres ideologi.

– Men de mente neppe at et bord var laget av for eksempel ild. Jeg bruker dette som argumentasjon for at det var det var krefter og endringsprosesser som var det sentrale i deres virkelighetsoppfatning, sier han.

– Det fantes ting den gang også. Hvordan forklarte filosofene materie?

– Man må skille mellom filosofiens og dagliglivets samtaler. Dette er en måte å systematisere sanseinntrykk på. De anså endring som selve grunnbetingelse for virkeligheten, og de skilte ikke ut materie som en egen kategori.

– Også steiner ble sett på som et stadium i endringsprosesser som skjer hele tiden, sier han.

Bygger på Aristoteles’ tekster

Atle Sperre Hermansen. (Foto: Annica Thomsson)
Atle Sperre Hermansen. (Foto: Annica Thomsson)

Å gjenskape de førsokratiske jonerne sitt virkelighetsbilde har ikke vært noen enkel oppgave. Det finnes svært få skriftlige kilder etter de joniske filosofene.

Hermansen har derfor i sitt arbeid måttet basere seg på senere fortolkninger av filosofenes virkelighetssyn. Særlig har han bygd sitt arbeid på Aristoteles’ tekster om de førsokratiske jonerne.

En annen utfordring har vært å fri seg fra begreper som tilhører en materialistisk ontologi.

– Selv de som mener at de førsokratiske jonerne ikke var materialister har ikke klart å løsrive seg fra et materialistisk begrepssett, når filosofenes virkelighetssyn skal beskrives.

– Den materialistiske ontologien er grunnleggende for vårt verdensbilde, vi er innsauset i den. Da blir det også vanskelig å beskrive verden helt løsrevet fra den, sier han.

Rekronstruere lære om hva som er

Nettopp det er det Hermansen likevel har forsøkt å gjøre.

– Målet med avhandlingen har vært å rekonstruere en ontologi som ikke er nedskrevet, å skissere opp sentrale trekk i det som må kunne tenkes å ha preget deres verdenssyn – uten å bruke begreper som har sitt opphav i en materialistisk ontologi, slik som materie og substans, sier han.