Film i grenseland

Filmene 300, Black Hawk Down og Aliens handler om henholdsvis antikken, samtiden og fremtiden. Men de forteller samme historie. Den om oss, de andre og grensen mellom.

Publisert
Fra filmen 300. (Foto: Warner Bros. Entertainment Inc.)
Fra filmen 300. (Foto: Warner Bros. Entertainment Inc.)

Filmene står sentralt i stipendiaten Holger Pötzschs forskning.

Pötzsch er tilknyttet forskningsgruppen ”Border Poetics” ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Tromsø og studerer de virkemidlene amerikanske krigs- og actionfilmer tar i bruk for å markere uoverkommelige grenser mellom helter og skurker, mellom oss og de farlige, truende andre.

– Vi snakker om tekniske virkemidler brukt i film som tvinger publikum til å oppfatte situasjonen på en bestemt måte og fra en bestemt synsvinkel, sier Pötzsch.

– Jeg kaller det alien aesthetics.

Vestlig blikk

For eksempel: I flere scener i Black Hawk Down zoomer kameraet inn på hovedpersonens ansikt. Deretter får vi se verden gjennom hovedpersonens øyne. På fagspråket heter virkemiddelet eyeline match og er svært effektivt.

– Publikum blir på denne måten posisjonert av filmen. Men i vanlig amerikansk krigsfilm er det kun perspektivet til én side av konflikten som blir presentert gjennom eyeline match, forteller Pötzsch.

Med andre ord: Publikum gis bare muligheten til å se verden gjennom de fortrinnsvis vestlige eller amerikanske heltenes øyne. Sakte kino og trist musikk i strategiske øyeblikk leder publikums medfølelse i samme retning. Bare den ene siden i konflikten blir individualisert og gjenkjennelig.

Den andre, den onde angriperen, forblir for det meste usynlig og fremstilles som en irrasjonell, dødelig trussel som ikke kan snakkes til eller forhandles med. Ikke-voldelige løsninger på konflikten blir dermed utelukket.

Uoverstigelige grenser

Gjennom disse – og flere – virkemidler fortelles den samme historien om og om igjen. Den fortelles i 300, i Black Hawk Down og i Aliens.

– Det er historien om oss selv og de andre. Vi må sette opp grenser, barrierer, for å beskyttes mot de andre. I disse filmenes univers kan grensene bare krysses gjennom vold og med den totale utslettelsen av enten oss eller de andre som nødvendig konsekvens, forklarer Pötzsch.

Fra filmen 300. (Foto: Warner Bros. Entertainment Inc.)
Fra filmen 300. (Foto: Warner Bros. Entertainment Inc.)

I filmene krysses grensene og blodet flyter. Motivasjonen ligger alltid i en ond gjerning som er begått av de andre og som krever handling fra oss.

En viktig konsekvens av alien aesthetics er at de andre – deres individualitet, lidelser og rasjonalitet – blir usynliggjort. De andre fremstilles som umenneskelige og kan derfor drepes uten at det plager vår samvittighet.

Men enkelte filmer ødelegger denne idyllen.

Når de andre blir mennesker

1 time og 25 minutter ut i Terrence Malicks The Thin Red Line: Andre verdenskrig. Amerikanske soldater kjemper mot japanerne i Stillehavet. Amerikanerne har nettopp vunnet et blodig slag om en nøkkelposisjon på øya Guadalcanal. En av de amerikanske soldatene stjeler gulltenner fra falne fiender.

Så langt, alt vel, men i det soldaten holder på med tanntrekkingen begynner en av de overlevende japanerne å snakke til ham, kjefte på ham. Amerikaneren forsøker å ignorere japaneren, men klarer det ikke.

Samme natt, tilbake i leiren, må den amerikanske soldaten kaste gulltennene han har tatt for å kunne blidgjøre sin egen samvittighet. Hvor kom denne samvittigheten fra?

– Grensene mellom oss og de andre kan oppheves på to måter. En person kan krysse grensen og ha tilgang til begge sider, slik som en spion, en flyktning eller en ambassadør. En annen måte å oppheve grensen på er opprettelsen av et nøytralt sted, forklarer Pötzsch.

– Det nøytrale stedet er en sone av seier og nederlag etter at slaget er over, en felles grunn. Her blir vi nødt til å møte den andre og å oppfatte hverandre som mennesker.

Og det er nettopp dette som skjer i The Thin Red Line. Etter slaget blir nøkkelposisjonen til et nøytralt sted. Den amerikanske soldaten tvinges til å forholde seg til sin japanske kollega som et menneske.

– Dermed forsvinner barrieren som har blitt reist for å holde den andre unna. Men en slik barriere er en forutsetning for at man skal få folk til å skyte hverandre. The Thin Red Line viser hvordan den andre kan menneskeliggjøres og at det vi gjør mot antatte fiender er noe vi egentlig gjør mot oss selv, påpeker Pötzsch.

Akkurat som i Guantanamo

Holger Pötzschs forskningsprosjekt kartlegger virkemidler som benyttes i film. Men er det kun her de hører hjemme?

– I kjølvannet av 9/11 oppdaget jeg at medieverden benytter mange av de samme virkemidlene som klassiske Hollywood-filmer i sin presentasjon av venn, fiende og mulige grunner for inngripen.

– Enkelte menneskegrupper blir slik definert ut av kategorien menneske. Ifølge den italienske filosofen Agamben er dette essensen i suveren maktutøvelse, sier Pötzsch.

– Bare slik kan siviliserte samfunn skape områder der grunnleggende menneskerettigheter ikke lenger gjelder, som for eksempel Guantanamo og krigsområder generelt.

Å vise at grenser innen fiksjonen også har betydning for grensedragninger i virkeligheten (og omvendt) er en viktig del av Pötzschs forskningsprosjekt og en av ”Border Poetics” sentrale problemstillinger.