Biologisk mangfold oppfattes ofte som et mangfold av arter. Men mangfold innen den enkelte art kan være like viktig for hvordan et økosystem motstår ytre press, går det fram av forskning publisert i siste utgave av tidsskriftet Nature.

Professor David Schindler ved University of Washington i Seattle, USA, har sammen med kollegaer forsket på variasjoner i bestandene av stillehavslaksen sockeye i Bristol Bay i Alaska.

Sockeye salmon (Oncorhyncus nerka) kalles også rødlaks. Den er en av flere stillehavs-slektninger av vår hjemlige atlantiske laks. Den aller nærmeste slektningen i Norge er regnbueørret, som er innført fra Stillehavet.

Sockeye er kjent for de enorme gytevandringene opp i elvene i Alaska der de er en viktig del av økosystemet - blant annet som mat for brunbjørn.

Verdifullt fiske

Bestandene av sockeye er også utgangspunktet for et av USAs mest verdifulle fiskerier. Det er beregnet at det er fisket sockeye til en verdi av fem milliarder US dollar siden 1950 i denne delen av Alaska.

Fisken er sterkt spesialisert til sitt lokale miljø.

Hvert av de store vassdragene har mange ulike forekomster eller populasjoner som holder til i sideelever og innsjøer. Variasjonen innen arten er dermed svært stor.

Et slikt mangfold representerer en spredning av risiko. Miljøet laksen lever i kan variere fra år til år. Noen år kan være kalde, med mye nedbør, andre kan være varme og tørre.

Hver populasjon opplever sine egne opp- og nedturer avhengig av forhold i omgivelsene og ren flaks. Men når mangfoldet er stort nok, vil konjunkturene jevne seg ut.

Som en samling aksjer

Forskerne sammenligner denne spredningen av risiko med det en forvalter av en aksjeportefølje gjør når han eller hun sprer eierandelene på ulike aksjer.

Når de som styrer det norske oljefondet velger å kjøpe små andeler i svært mange ulike selskaper - spredt over ulike bransjer, land og regioner - er hensikten nettopp å sikre oljeformuen mot risikoen forbundet med å satse alt på ett kort.

I forskningen som nå legges fram på sockeye i Alaska vises det at stort genetisk mangfold innenfor en art fungerer på tilsvarende måte.

Årlige svingninger dempes, og antallet laks som kommer tilbake fra havet for å gyte på fødestedet svinger mye mindre enn det ville gjort med et mindre biologisk mangfold.

Færre kriseår

Antall bunn-år med få gytere reduseres kraftig, noe som for fiskeriene betyr at det blir langt færre kriseår der det er nødvendig med full stopp i fiskeriene av hensyn til bestandene.

- Dersom det dreide seg om én likeartet bestand, snarere enn flere hundre markerte bestander, ville fiskeriene vært stengt ti ganger så ofte, konkluderer forskerne.

Dette ville betydd store belastninger på de fiskeriavhengige lokalsamfunnene, som ofte ikke har hatt alternativ sysselsetting.

For bamsen og andre mobile kjøttetere som lever av laksen betyr det at manglende tilgang på laks i én elv kan oppveies ved en tur til naboelva. Også for resten av økosystemet betyr det mer jevn tilgang på næring.

Økt robusthet i forhold til naturlige variasjoner kan også gi økosystemer som bedre motstår menneskeskapte påvirkninger.

Individuell tilpasning

Ved siden av lokale tilpasninger på gruppenivå peker forskerne på at laksen er i stand til å gjøre individuelle tilpasninger i livsmønsteret sitt. Noen lakser står ett år i elva, andre i to år, før de vandrer ut i havet.

Der kan de bli i mellom ett til tre år før de kommer tilbake for å gyte. Det betyr at sterke og svake årsklasser kan blandes, noe som bidrar ytterligere til å redusere risikoen for at det skal forekomme år der det kommer svært få laks opp elvene.

De amerikanske forskerne kritiserer fiskeriforvaltning som fokuserer kun på samlet bestandsstørrelse og ser bort fra mangfoldet innenfor hver art.

- Forsvinner raskt

Schindler og hans kolleger viser til beregninger som sier at populasjoner går tapt mye hyppigere enn arter – noen mener at populasjoner forsvinner tusen ganger så hurtig som arter.

Dette rammer også sockeye og de andre artene av stillehavslaks. En studie fra USA hevder at nesten én av tre av totalt 1400 populasjoner av stillehavslaks har blitt borte siden europeerne kom første gang.

I beste hensikt har mennesker blant annet satt ut smolt eller småfisk fra andre populasjoner enn den som hører hjemme i elva. Slik utsett av smolt bidrar til å gjøre bestanden mer ensartet og forflate det naturlige mangfoldet.

Forfatterne bak studien i Nature viser til erfaringer fra lakseelver i delstatene California og Washington som tidligere hadde et stort mangfold.

I disse delstatene har overfiske, ødeleggelser av habitater i vassdragene og overdreven tiltro til utsett av smolt fra klekkerier redusert antallet populasjoner og ført til hyppige boom- og kriseår og stadige stengninger av fisket.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Økende kunnskap

Faggruppeleder Terje Svåsand ved Havforskningsinstituttet sier at kunnskapen om biologisk mangfold innenfor artene øker, og at denne forskningen er viktig.

- Dette er et sentralt tema også i Norge. For atlantisk torsk har vi for eksempel en stor nordøstatlantisk bestand i Barentshavet, og en rekke populasjoner av kysttorsk langs kysten, sier Svåsand til forskning.no.

Det arbeides nå med å kartlegge og publisere forskning om det genetiske mangfoldet innenfor atlantisk torsk. I dag forvaltes kysttorsken under ett fra Stad og nordover, uten hensyn til variasjoner fra fjord til fjord.

I tillegg kommer bestander i Nordsjøen og Skagerrak, som forvaltes for seg.

- I forhold til klimaendringer og varmere hav kan man tenke seg at ulike populasjoner har ulike miljøpreferanser og kan reagere ulikt på klimaendring. Det er derfor viktig å ta vare på det genetiske mangfoldet, understreker Svåsand.

Han sier at dette er et felt som i stigende grad tas på alvor, og at kunnskapen forskerne etter hvert vil kunne legge fram også vil påvirke måten bestandene forvaltes på.

Rømt oppdrettslaks

Innenfor norsk forvaltning av laks er prinsippet om å forvalte hver elv for seg godt rotfestet. I den nye lakseloven fra 1992 ble det også fastslått av det bare skulle brukes lokale bestander når ny småfisk eller smolt ble satt ut.

Rømt oppdrettslaks vil imidlertid være en trussel mot biologisk mangfold i de norske lakselvene. Oppdrettslaks er avlet fram med utgangspunkt i noen få ville populasjoner. Om denne blander seg med lokal laks vil det bety en ensretting eller homogenisering av bestanden.

- Vi opplever nå en truende homogenisering fra oppdrettslaks. Rømming representerer en storskala “utsetting” av laks som dessuten er dårligere tilpasset miljøet enn vill laks, sier forskningssjef Kjetil Hindar ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Referanse:

Daniel E. Schindler, Ray Hilborn, Brandon Chasco, Christopher P. Boatright, Thomas P. Quinn, Lauren A. Rogers og Michael S. Webster: “Population diversity and the portfolio effect in an exploited species”, Nature vol. 465, 3. juni 2010.