Da europeerne kom til østkysten av Nord-Amerika kunne de fortelle om et eventyrlig fiske. Noen hevdet at det var så mye torsk at man kunne gå tørrskodd over torskeryggene, andre at det var nok å senke kurver ned i havet og øse dem opp igjen fulle av torsk.

Etter nesten 500 år med intensivt fiske toppet det hele seg med omfattende trålfiske i perioden etter annen verdenskrig. Deretter kollapset bestandene, både på Grand Banks utenfor Newfoundland og i de mer kystnære områdene.

På tross av at fisket har vært helt stengt eller svært begrenset siden tidlig på 1990-tallet, har bestandene av torsk på østkysten av USA og Canada ikke tatt seg opp igjen. Enkelte forskere mener at én årsak kan være at genene i torskebestandene har endret seg etter år med overfiske.

Fisket ut

Professor Jeffrey Hutchings ved Dalhousie University i Halifax, Canada, slår fast at høyt fiskepress over tid har betydd at torsk som modnes seint har fått mindre mulighet til å reprodusere seg. Han mener at dette kan ha endret arvematerialet.

Det kan bidra til å forklare hvorfor bestandene ikke har tatt seg opp igjen, selv om overfisket er borte.

- Fisken blir nå kjønnsmoden tidligere og ved mindre størrelse, sier Hutchings, som deltok på arrangementet Darwin Day i regi av Center for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo nylig.

I motsetning til de eldre supergyterne vil yngre torsk ha færre egg, mindre kvalitet på eggene, og gyte over en kortere periode. Alt dette gir bestanden redusert mulighet til å komme tilbake.

De torskene som var genetisk disponert for å bli seint kjønnsmodne hadde i åra med høyt fiske mindre sjanse for å rekke å formere seg før de ble fisket opp, og en teori tilsier at arvematerialet er endret ved at disse torskene ikke har fått ført genene videre.

Supergyterne ville nå vært gull verdt for å få bestanden opp igjen.

Forblir små

Hutchings viser til blant annet til torskebestanden i den sørlige delen av St. Lawrence-bukta i Canada.

Målinger viser at individuell torsk har lav vekst, på tross av at næringstilgang og andre faktorer skulle være positive.

- Individuell kondisjon er god, men størrelse i forhold til alder er liten, sier han til forskning.no.

Dette mener han er et tegn på at det kan ha skjedd genetiske endringer i bestanden.

Hutchings peker samtidig på at bildet er sammensatt. Andre faktorer, som at sel tar mye torsk, spiller også en rolle for at bestanden holdes nede.

Viktig for matforsyning

Også i Norge har det vært forsket på en mulig sammenheng mellom høyt fiskepress og genetiske endringer.

Hutchings har siden 2006 vært leder for en vitenskapelig rådgivende komité som gir råd om truede arter til Canadas miljøvernminister.

Han viser til at spørsmålet om hvordan fiskebestander som har kollapset utvikler seg videre er viktig, ikke bare for Canada. Fisk er viktig for verdens matforsyning.

- Ett av fem mennesker i verden har fisk som viktigste proteinkilde, påpeker han.

- Trål er verst

Hutchings har også sett på effekten av ulike fiskeredskaper, og mener at aldersprofilen på hvilke fisker som tas av hvilket redskap tilsier at trål er mest uheldig når det gjelder å bygge opp en bestand.

Det er ikke omstridt at forholdet mellom rovdyr og bytte spiller en rolle i evolusjonen. I dette tilfellet vil mennesket være rovdyret og torsken byttet. Spørsmålet er hvor fort og i hvilken retning mennesket påvirker fiskebestandene.

- Det neste skrittet, fra et genetisk synspunkt, vil være å identifisere genene som kan være under seleksjon, sier Hutchings.

Norske forskere lykkes i fjor med å kartlegge torskegenomet, noe som kan være et første skritt mot å finne genene som styrer vekst og kjønnsmodning.

Vanskelig å fastslå

Det er imidlertid ikke alle marinbiologer som er overbevist om at mennesket har satt et genetisk spor på de store fiskebestandene.

Harald Gjøsæter, som er leder for faggruppe bunnfisk ved Havforskningsinstituttet i Bergen, viser til modeller som sier at genetiske endringer vil ta svært lang tid.

Han sier at det ikke er omstridt at høyt fiskepress fører til at de største individene har mindre sjanse til å formere seg, men om dette fører til endringer i arvematerialet er et komplisert spørsmål.

Det er svært vanskelig å vite hva som er resultatet av gener og hva som er resultatet av individuelle tilpasninger til fiske og andre endringer i økosystemet.

- Det at en bestand ikke vokser til et tidligere nivå, selv om en stopper fisket i en periode, kan også skyldes at økosystemet i mellomtida har endret seg. Det kan være andre elementer i økosystemet som har fylt tomrommet, sier Gjøsæter til forskning.no.

Han tror ikke på noe nært forestående gjennombrudd i genforskning som kan avklare spørsmålet en gang for alle.

- Vi må nok leve med denne usikkerheten lenge, tror han.

Høy bestand i Barents

Gjøsæters inntrykk er at det er usikkerhet blant internasjonale forskere om hvorfor torskebestandene ved Newfoundland ikke har kommet tilbake.

På de store fiskebankene, Grand Banks, utenfor Newfoundland, har det vært hevdet at hele balansen i økosystemet er endret slik at nisjene som torsken fylte i næringskjeden nå er tatt av andre arter.

- Når det gjelder vår egen bestand av torsk i Barentshavet, har den vært utsatt for like høyt fiskepress, sier Gjøsæter på satellittelefon fra nordøst av Vardø, der han leder et pågående tokt etter torsk og hyse.

På tross av høyt fiskepress i perioder er torsken i Barentshavet i god kondisjon. Gytebestanden i 2009 ble anslått til over én million tonn, det høyeste siden 1940-tallet. Halvannen uke inn i årets første torsketokt vil Gjøsæter ikke si noe om foreløpige resultater, men det er optimisme rundt bestandsutviklingen.

Ikke stolt

Selv om forvaltningen av torsken i Barentshavet har vært bra i de seinere år, og at dette opplagt er den viktigste grunnen til at bestanden er i god forfatning, mener Gjøsæter ikke at nordmenn dermed kan slå seg på brystet og heve seg over andre fiskerinasjoner.

Vi kan rett og slett ha hatt flaks med god rekruttering, heldig temperaturutvikling i havet og andre omstendigheter som ikke er knyttet til kvoter og regulering.

- Man bør være forsiktig med å slå seg på brystet. I hvert fall skal vi forskere være svært forsiktige med det. Spørsmålet er om det er nok å ha en god forvaltning, eller om man også må ha litt flaks, sier Gjøsæter.