At arter forsvinner og dør ut som en følge av menneskelig aktivitet overrasker ikke noen lenger. Våre handlinger påvirker ikke bare hvem som dør, men også hvem som overlever.

Presset fra moderne trålfiske er så stort at forskere nå mener vi driver frem evolusjonære endringer i de bestandene vi skatter av.

Sagt med andre ord: Vi fisker så hardt at fiskens arvemateriale endrer seg.

På 1960-tallet var vi nær ved å utrydde silden. På 1980-tallet kollapset den canadiske torskebestanden. I dag er kysttorsken nord for Møre kategorisert som sterkt truet.

Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk er 75 prosent av verdens fiskebestander fullt ut beskattet, overbeskattet eller kollapset.

– I landbruket tar de vare på genene til de beste dyra. I fiskeri er det omvendt, sier forsker og leder for prosjektet Evolusjonær fiskeriøkologi (EvoFish) ved Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen, Mikko Heino.

Et farvel til skreien?

Evolusjon er en langsom prosess. Avanserte livsformer forandrer seg ikke så raskt at man kan observere vesentlige endringer innen et tidsrom av en menneskealder. Slik har i alle fall den rådende oppfatning vært.

Nå demrer det for forskere at det er nettopp dette som skjer, rett utenfor vår egen kystlinje. På 1930-tallet ble nemlig skreien kjønnsmoden i en alder av vel ni år. I dag modnes fisken etter kun seks til syv år. Den blir også vesentlig mindre i størrelse.

– Vi snakker om en vekstreduksjon på opp til 50 prosent, sier Mikko Heino.

Han er overbevist om at disse endringene skyldes evolusjon – fremprovosert av tiår med industrielt fiske.

– Naturlig seleksjon har gjort at fisken vokser seg stor og kjønnsmodnes sent. Men moderne tråler som støvsuger havbunnen er uhyre effektive predatorer. Vi er i ferd med å reversere tusener av år med naturlig utvikling, sier Heino.

– Størrelse er en fordel for fisken vis-à-vis naturlige predatorer. Men vekst er en langsiktig investering som innebærer å utsette gyting. Hvis du ser at denne investeringen ikke lønner seg, velger du en annen strategi. Hvis du vet at dette er din siste dag, da lever du deretter: Da gyter du tidligere.

Når fisken bruker energi på modning i stedet for vekst, blir det uunngåelige resultatet individer av mindre størrelse. Dette har følger for både fisken selv og de som livnærer seg av den.

Kommersielt sett er skreien den mest verdifulle arten i norske farvann. Nå kan den potensielt være i ferd med å endre seg til noe som ligner mer på nordsjøtorsk, som mangler evnen til å vokse seg stor.

– Verstefallscenariet er at vi mister skreien som vi kjenner den, sier Heino.

Utrygge farvann

Skreien er et ekstremt eksempel. Man mener imidlertid å ha påvist tilsvarende evolusjonære endringer hos både rødspette og pukkellaks.

Siden høsten 2007 har EvoFish-gruppen forsket på effektene av fiskeri – og funnet enda nye grunner til å være føre-var i forvaltningen.

Lenge trodde man at havet var et utømmelig matfat. Havet var regelrett så svært at man umulig kunne fiske opp all fisken. Så kom sildekrasjet i 1960-årene.

Fiskerne fikk seg en reality check av dimensjoner. Bak denne øyenåpneren sto nye og mer effektive redskaper. Siden den gang har fiskernes verktøy bare blitt mer kompromissløse.

Verstingen er trålen, som samler opp alt som kommer gjennom åpningen. Mens trålfiske er regulert med minstestørrelser på lovlig fangst, finnes det ingen øvre grense.

Fisk to, drep tre

Når man tiår på tiår fjerner de største individene fra en gruppe, er det kanskje ikke oppsiktsvekkende at gruppen tilpasser seg realitetene.

Men – som forskerne er raske med å påpeke – dette er bare halve sannheten. Selektivt fiske på store størrelser bidrar nemlig også til en betydelig høyere naturlig dødelighet.

– I sjøen lever du med en konstant fare for å bli spist av dem som er større enn deg, sier Christian Jørgensen, en annen forsker i EvoFish-gruppen.

– Å være liten, å vokse raskt og å reprodusere hardt er alle faktorer som hver for seg bidrar til økt dødelighet. Fiske fremprovoserer risikotrekk i hver og en av disse faktorene. Du fisker kanskje to, men du dreper tre, sier Jørgensen.

Han viser til torskebestanden utenfor Canada som kollapset på slutten av 1980-tallet. Her var dødeligheten beregnet til 20 prosent årlig rundt 1980. De siste målingene, foretatt flere år etter at bestanden ble fredet, viser en tredobling av den naturlige dødeligheten.

– Mange faktorer kan spille inn, men det virker usannsynlig at denne økningen ikke har sammenheng med fisket.

Lofotfiske på hell

Gamle fangst-statistikker forteller at man for hundre år siden tok skrei så langt sør som Lindesnes. Da hadde skreien svømt 2100 kilometer fra Barentshavet. Etter å ha gytt, svømte fisken tilbake. En gytevandring tur-retur var like lang som en tiendedel av Jordens omkrets.

Å svømme slike distanser krever betydelige energireserver. Stor fisk klarer turen, små fisk har ikke en sjanse i havet. Stadig mindre individer vandrer stadig kortere distanser.

På begynnelsen av 1990-tallet hendte det fortsatt at man kunne ta skrei utenfor Sotra, men dette er uhørt i dag. Selv utenfor Møre og Lofoten – de historisk sett viktigste fangsstedene – har skreiens besøk blitt færre.

– I fremtiden kan selv Lofoten-bestanden bli desimert. Kanskje velger skreien å gyte langs Finnmarkskysten i stedet, sier Christian Jørgensen.

En slik endring i gytestedspreferansene vil ha ytterligere ringvirkninger på bestanden. Det er store forskjeller i klima mellom Lofoten og Finnmark, og dette vil påvirke populasjonsdynamikken med tydeligere gode og dårlige år.

– Sånn sett kan endringene vi nå ser ha betydning for både distrikts- og utenrikspolitikk. Kanskje må norske fiskere finne nye fiskeplasser lengre nord, kanskje må vi finne en ny delingsmodell med Russland når bestanden trekker stadig mer inn i russisk farvann, sier Jørgensen.

– Fisk mindre!

På 1930-tallet fisket vi 500 000 tonn skrei. Etter krigen, da flere års opphør i fisket hadde gitt en kraftig bestandsøkning, bikket vi en million tonn. I dag ligger vi på rundt 600 000 tonn.

Det totale uttaket er med andre ord ikke dramatisk endret på snart 80 år, men uttakets prosentandel av bestanden har skutt i været: I løpet av samme tidsrom er nemlig den skattbare skreibestanden halvert.

Likevel: Ifølge dagens mål er skreien fortsatt bærekraftig og kan teoretisk sett tåle enda større uttak. Men disse målene tar ikke evolusjonære hensyn. Det mener forskerne kan være et problem.

– Evolusjon er ikke fornuft. På kort sikt har vi kanskje en mulighet til å forutsi hvilke endringer som vil inntreffe, men på lang sikt har vi ikke en sjanse.

– Hvis vi er påpasselige med å ta vare på de store fiskene med gode gener, kan vi kanskje forsinke de evolusjonære endringene til vi skjønner mer av hva som foregår, sier Jørgensen.

En ting er imidlertid forskerne sikre på: Mens hardt fiskepress kan fremprovosere endringer på bare tiår, vil det ta langt lengre tid å snu utviklingen. Mikko Heino estimerer at det vil kreve minst 50 års fiskeforbud å reversere effekten av ti års fiske.

Han etterlyser nå alternative forvaltningsstrategier, kombinert med tekniske løsninger som forhindrer trålene i å ta de største individene. Mens teknologien finnes, er den politske viljen fraværende.

Det skyldes til dels at langt fra alle mener det bevist at de endringene man nå observerer faktisk er evolusjonære. Kritikerne krever genetiske bevis.

– Gi oss fem år så har vi dette beviset også, sier Mikko Heino.

– Dessverre er usikkerhet en bekvem unnskyldning for forvaltningsmyndigheter som har en ganske vanskelig jobb i utgangspunktet.