Fossilet Odontogriphus omalus har vært kjent lenge, men man har ikke visst nøyaktig hvordan det så ut, og langt mindre hvor det hørte hjemme i det evolusjonære stamtre.

Nå vet vi ikke bare hvordan den så ut, men også at det dreier seg om den eldste kjente slektningen til dagens bløtdyr, dyregruppen som inneholder alt fra blåskjell og blekkspruter til brunsnegler.

- Vi hadde bare svært dårlig bevarte individer tidligere, forklarer professor Christoffer Schander ved Universitetet i Bergen.

Han er medforfatter på studien til Jean-Bernard Caron der det slås fast at fossilet, altså Odontogriphus omalus, var et bløtdyr, som beitet på havbunnen ved hjelp av en skrapetunge, slik dagens snegler gjør.

De har også funnet andre kjennetegn ved Odontogriphus:

• Det var relativt stort, opp til 12,5 cm langt
• Det hadde ikke noen form for ytre skall

I tillegg har de funnet at den hadde mange trekk som bløtdyr i dag har:

• Det spiste ved hjelp av en spesialisert skrapetunge
• Det beveget seg ved hjelp av en krypefot
• Den hadde utviklet spesielle spyttkjertler
• Den hadde gjeller langs siden, som hos leddsnegler i dag

Den kambriske eksplosjon

Dette har forskerne slått fast etter å ha studert hele 189 fossile individer. De har gått gjennom alle tidligere registrerte funn, og i tillegg støvsugd Burgess Shale-området i Canadas Rocky Mountains. Dette området er det beste kjente funnstedet for fossiler fra den kambriske tidsalderen.

Kambrium er navnet på den geologiske tidsalderen som strekker seg fra 542 til 488 millioner år siden. På denne tiden var det antakelig ikke noe liv på landjorden, kun i det grunne havet rundt landmassene hadde liv eksistert lenge allerede.

Der skulle det også virkelig begynne å myldre: I begynnelsen av Kambrium, fra ca. 542 til ca. 530 millioner år tilbake, dukket rundt 50 dyrerekker, eller grupper av levende organismer, plutselig opp.

Dette er kjent som Den kambriske eksplosjon.

En av tingene som er spesielt med funnet til Caron, Schander og kollegene deres, er imidlertid at individene de beskriver, alle ser ut til å være fra perioden før Den kambriske eksplosjonen.

- Disse er fra 550 millioner år tilbake, men vi kjenner til eldre slektninger, som kan være så mye som 600 millioner år gamle. Dette er det eldste bløtdyret vi kjenner til, eller mer presist: Det er det eldste fossilet vi med sikkerhet kan si er et bløtdyr, forklarer Schander.

Hvem slekter på hvem

Så langt har nemlig paleontologer diskutert om hvordan de første bløtdyrene så ut. Enkelte har hevdet at de sannsynligvis var svært små, og drev fritt mens de supet i seg planteplankton fra vannmassene.

Andre igjen har hevdet at de antakelig var større bunndyr som beitet på stromatolitter, matter av blågrønnalger som var utbredt i urhavet, spesielt før Den kambriske eksplosjon.

De eldste fossile restene av organisk liv fra jorden er nettopp slike algematter, som ser ut til å være hele 3,5 milliarder år gamle.

Nå ser det også ut til det er de som har holdt med bunndyrene som sitter med de sterkeste argumentene.

Funnene til Caron, Schander og kollegene deres kan også bidra til å gi mer informasjon rundt andre morforlogiske spørsmål.

- Mange av disse individene har vært så detaljrike og godt preserverte at vi kan kjenne igjen fysiologiske trekk som vi ser både hos andre fossiler, men også i levende arter i dag,

Slikt gjør det lettere å avgjøre hvilke arter som slekter på hvem, og hvilke egenskaper som har dukket opp først.

- Vi får nullstilt den morfologiske klokken, forklarer Schander.

Helt på fossilgrensen

Fossilisering antas å være en svært sjelden prosess i naturen. Grunnen er at de aller fleste organismer dekomponeres nokså raskt etter at de dør. For at nylig døde dyr eller planter skal bli fossiler, må de derfor oftest bli dekket av sedimenter relativt raskt. Dette betyr samtidig at det er grenser for hvor gamle fossiler vi kan regne med å finne.

I den prekambriske perioden antar man nemlig at havbunnen var mye hardere enn under den kambriske perioden. Det var med andre ord lite sedimenter som kunne dekke de døde dyrene.

Samtidig går forskere ut fra at få av bløtdyrene som levde på den tiden hadde skall, fordi det var få eller ingen predatorer som skapte behov for slik beskyttelse. Skall bidrar til å styrke sjansene for fossildannelser - fordi det bruker lengre tid enn det bløte vevet på å gå i oppløsning etter at organismen er død.

Dette gjør ikke bare funnet av 189 individer av Odontogriphus ekstra oppsiktsvekkende. Det kan også tyde at forskere nå nærmer seg paleontologiens grense. For særlig eldre dyrefossiler enn dette kan det være rent praktisk umulig å finne - i alle fall i et så stort antall, og så godt preserverte.

Samtidig er de eldste fossile funnene i verden nesten 3 milliarder år eldre enn dette. Det dreier seg om fossiler av stromatolitter, algemattene Odontogriphus levde av. Vi bør derfor ikke avslutte jakten på verdens eldste dyrefossil riktig ennå.