Det sentral-amerikanske landet er delt i to deler. I stillehavsdelen av Nicaragua finnes det én stor etnisk gruppe – mestizoene

Den delen av Nicaragua som grenser mot Atlanterhavet, har seks etniske grupper som alle har urfolksstatus. Atlanterhavsregionen fikk eget selvstyre i 1985.

– Det som er paradoksalt er at Nicaragua ikke har ratifisert ILO-konvensjon nr. 169. Men vår autonomilovgivning overgår alt innholdet i denne konvensjonen, forteller Sandra Cardina Rojas.

- Urfolkene i atlanterhavsregionen kan for eksempel lage sine egne lover basert på tradisjonell kunnskap, sier hun.

Selvstyresystemet

Cardina Rojas skriver mastergradsoppgave ved Universitetet i Tromsø om selvstyresystemet blant urfolkene i Nicaragua.

Nasjonalt er spansk det offisielle språket, men i den autonome atlantiske regionen er alle språkene ansett som offisielle. Meskito, som er språket som tilhører den største urbefolkningen, er vanligst.

– Delingen av landet har en historisk forklaring. Stillehavsdelen av Nicaragua var kolonisert av spanjolene som drev iherdig assimileringspolitikk overfor den opprinnelige befolkningen.

- Den atlantiske delen av landet var et engelsk protektorat som ikke var assimilert. Landet ser derfor fortsatt på seg selv som to forskjellige nasjoner.

Arven etter britene

Kontakten med det britiske systemet skapte sosiale forskjeller på atlanterhavskysten. Engelskmenn foretrakk å samarbeide med kreolene, som snakket engelsk og var lysere i huden.

– Dette har skapt en intern uenighet, fordi mange av de andre gruppene som representerte større befolkningsgrunnlag, følte seg marginalisert, sier Rojas.

Etter at selvstyret var et faktum, ble rollene byttet om da meskitoene, som den største folkegruppa, fikk mer å si enn kreolene.

Dermed utøver de som tidligere var marginalisert nå makt over de som tidligere var i maktposisjoner.

Sandra Cardina Rojas er selv kreol.

– Det er ikke mange kreoler igjen, kanskje 1 200 i min kommune. De fleste kreolene holder sine kulturelle tradisjoner til en privat sfære, mens det for meskitoene er lettere å opprettholde sine tradisjoner fordi de er mer offentlige.

Costiños

Selv om det er forskjeller og tidvis uenigheter mellom de forskjellige etniske gruppene og minoritetene i landsdelen, føler alle gruppene en stor regional tilhørighet.

– Innbyggere her kaller seg for costiños og har større tilhørighet regionalt enn nasjonalt.

- De har også en felles agenda overfor nasjonalstaten, som tidligere brukte uhildet av de rike ressursene som finnes i regionen. Costiñosene kjemper nå for å få tilbakeført noe av disse inntektene til regionen.

Vi trodde vi var alene

– Det er store likheter mellom samenes sosialpolitiske kamp på 70-tallet og vår kamp. Begge handler om eiendomsrettigheter, språkrettigheter og selvstyre. Dette var overraskende fordi vi trodde vi var alene om det.

Rojas ser også mange likheter mellom Sametinget og det nicaraguanske urfolksparlamentet.

– Men mens Sametinget kun har en rådgivende funksjon, har vi fullstendig selvstyre, med makt til å skape egne regler og et eget juridisk system.

- Det er et paradoks at vi har makt, men ikke økonomi til å utøve denne makten, mens Sametinget har egne økonomiske ressurser, men ingen reell makt.

– Vi opplever nå at juridiske avgjørelser basert på tradisjonell skikk og bruk tidvis kolliderer med den vestlige måten å se på rettsvesen på knyttet til blant annet menneskerettslovgivning.

- For tiden forsøker myndighetene i regionen å skape et system som ivaretar både urfolkssystemet, det nasjonale systemet og internasjonale lover, sier hun.