Slike argumenter har det vært mange av i den siste tids såkalte negerdebatter. Ordet neger ble fjernet fra Astrid Lindgren-bøker på den ene siden. På den andre siden sa politimesteren i Tromsø, Truls Fyhn, at han ikke ville nekte sine politifolk å bruke det.

Så hvorfor er ord som neger og fjellfinn så betente hvis man ikke mener noe ondt med dem? Magasinet Labyrint stilte dette spørsmålet til språkforsker og professor Tove Bull.

- Ordene i seg selv refererer i utgangspunktet til noe vi observerer i den ytre verden. De startet som rene beskrivelser av blant annet fysiske egenskaper, som for eksempel mørk hud.

- Neger har utgangspunkt i det latinske ordet for svart og er i så måte en nøytral beskrivelse, sier Bull.

Ladet med assosiasjoner

Men det er nok ikke bare det objektive som gjelder i et språk. Ordet er i utgangspunktet nøytralt, det er bruken av ordet over tid som kan lade det med negative eller positive assosiasjoner.

- Det er ikke selve ordet, men oppfatningen av ordet som er negativt. Mørkhudede mennesker assosierer det med slaveri, utnyttelse og skjevt og asymmetrisk maktforhold der de ble betraktet som mindreverdige.

- Og da hjelper det ikke at jeg mener at neger er et nøytralt ord. Det er en enkel filosofi i dette: de som blir betegnet med et ord, er de som eier ordet. Og de får bestemme om det er et negativt ord eller ikke.

- Det er derfor jeg også mener at det var korttenkt av Språkrådet å forsvare bruken av dette ordet. De har forresten forandret oppfatning om dette etter hvert.

Tar makta tilbake

Tove Bull vokste opp i etterkrigens Alta og husker hvor flittig ordet fjellfinn var brukt. Det er det faktisk enda.

– Samer vil ikke bli kalt for fjellfinner. Jeg mener at det er vanlig folkeskikk å respektere det. Vi forbyr ikke ord i Norge, heldigvis. Du kan egentlig si neger eller finn så mye du vil, men da bør du også vite at det forteller noe ganske ufordelaktig om deg selv.

Enkelte grupper har tatt de negativt ladete ord tilbake og ved selv å bruke dem om seg selv omdefinert dem. Ord som skeiv og homse er eksempler på dette.

- Kven var tidligere også brukt som et skjellord. Det er fortsatt mange eldre i Finnmark som vil bli kalt for finskættet heller enn kvensk, mens mange ser på seg selv som kvener i ordets mest positive betydning.

- Det er slik man kan si: ” Jeg aksepterer ikke at dette er et uttrykk for maktesløshet. Jeg aksepterer ikke din definisjonsmakt.”

Etniske bastarder

Tove Bull har selv forsket på etnolekter i norsk. Dette er variasjoner av et språk som vokser frem i møtet med andre språk. Mens dialekter baseres på geografiske forskjeller og sosiolekter på sosiale, baseres etnolekter på etniske forskjeller.

- Det er viktig å si at der er flytende overganger mellom disse. Det er mange etnolektiske trekk i de nordnorske dialektene. I utgangspunktet er vi alle etniske bastarder. Hvis det fantes et bastardmanntall hadde jeg selv meldt meg inn, forteller Bull.

I det norske språket finner man derfor ofte trekk av kvensk og samisk i lydverk, ordbruk og grammatikk. Dette er særlig en tendens i de områdene der de sistnevnte språkene er fortrengt.

De etnolektene som er preget av samisk har blant annet trykk på første stavelse i ord. Eksempelet er ordene BETale og FORtelle. Dette skiller seg markant fra det som regnes som normalt i norsk.

- Denne måten å snakke på har blitt stigmatisert og i stor grad latterliggjort av storsamfunnet. Mange velger bevisst å snakke slik likevel.

- Alle språklige valg er identitetsvalg. Det ligger et oppgjør med undertrykkelse i dette valget: ”Du latterliggjør og undertrykker meg, men jeg velger å snakke slik. Dette er meg.”