Connie Carøe Christiansen er kultursosiolog og adjunkt ved Institutt for Samfunn og globalisering, internasjonale utviklingsstudier, Roskilde universitetssenter. Hun forsker blant annet på islamsk mote.
Artikkelen er skrevet i samarbeid med KVINFO. Den har tidligere stått på trykk i webmagasinet Forum for køn og kultur.
− Jeg syns ikke stilen i Tyrkia er oppdatert, den er mer for eldre damer. De går mye i manto (lang kåpe, red. anm.) og så bare et tørkle som de fester under haken. Jeg liker bedre den arabiske stilen, forteller Esme.
Hun ekspederer i en butikk på Nørrebro i Købenahvn som selger abayaer (lange, løse kjoler) og hijaber (tørkler) til muslimske kvinner.
Nørrebro har i de sist 10-15 årene vært bydelen hvor muslimske kvinner (og andre) har kunnet finne det største utvalget av klær som er langt og dekker beina løst, slik at kroppens former ikke er tydelige.
På Nørrebro bor det mange palestinere, og klærne som selges som muslimske er importert fra land i Midtøsten - særlig land palestinere har kontakt med, det vil si Jordan, Libanon og Syria.
Men butikkeierne gjør også innkjøp i London og Abu Dhabi, og i det siste er det også flere og flere nettsteder som forhandler klær på internett.
Noen butikker handler utelukkende med klær som er lange, løse og dekkende, men de fleste butikkene er hybride; de selger også mainstream-mote, der klærne avslører mer hud og sitter tettere på kroppen.
Arabisk muslim
Butikken 22-årige Esme arbeider i er liten og sirlig innrettet med lange, løse kjoler på stengene. De fleste er diskret dekorert og de fleste har mørke farger.
Her er det dessuten små kasser og hyller med et stort utvalg av ensfargede tørkler i lette stoffer. I utstillingsvinduet er blikkfanget et stort gammelrosa tørkle med paljetter som dekker hode og skuldre på den ene utstillingsdukken.
En annen og mindre dukke bærer en brodert drakt som består av en knelang kjole med tilhørende bukser.
Esme er selv kledd i en svart abaya, en lyslilla hijab med paljetter som glimter diskret, og under hijaben har hun en svarte qamta (kalott) som dermed matcher abayaen.
For meg, som nå i mange måneder har sett på muslimske kvinners klær, er det en stil som snarere signaliserer arabisk muslim enn tyrkisk. Jeg har også akkurat hørt Esme snakke arabisk med kundene, og jeg tror derfor at det er en ung jente med arabiske aner jeg snakker til.
− Det er det også mange arabere som sier til meg, forteller hun, kanskje med en viss stolthet.
Men det viser seg at Esmes familie er fra Tyrkia, nærmere bestemt det østtyrkiske Urfa, og familien er kurdisk.
− Tyrkisken jeg snakker er gebrokken, sier hun.
Kreativ lek
I Europa er det i dag, som andre steder i verden, en stigende diversitet av stilarter og tendenser i de klærne som appellerer til troende og motebevisste muslimske kvinner.
Akkurat nå er det for eksempel en trend å binde tørkleet slik at det sitter høyt oppe på bakhodet, ved å legge et ekstra tørkle under. Kantene festes også på hodet.
Annonse
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Alternativt binder noen det bak nakken, kombinert med en høyhalset bluse. Andre velger å ha en kalott (qamta) på under. I det hele tatt er kreativiteten stor når tørklet skal varieres og bindes på en mer kledelig måte.
Selv om man kan identifisere «arabisk stil» eller «tyrkisk stil», er den tiden antagelig forbi da man kunne bestemme en muslimsk kvinnes nasjonale opprinnelse ved å se hva hun hadde på seg.
Sahira, som er vokst i opp Danmark med henholdsvis et svensk og en egyptisk forelder, forteller:
− Min påkledning har aldri vært statisk, jeg liker å blande sjangere. Selv før jeg giftet meg med en mann med pakistanske røtter, gikk jeg i pakistanske klær, så det er ikke noe han har dyttet på meg. Jeg har likt dette med lag på lag, det synes jeg er flott, forklarer Sahira.
Alternativ estetikk
Muslimske kvinner «blander seg» i stigende grad i motebildet og insisterer på å være eksponent for en alternativ estetikk. Men hvor alternativ er den egentlig? Og hvor religiøs er man når man velger å gå i islamske moteklær?
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
For klærne forteller hvem man er, og for en muslimsk kvinne betyr det at hun gjennom klesstilen både kan signalisere at hun er muslim og hvilken form for muslim hun er.
For noen muslimske kvinner er det tabu å snakke om sin egen klesstil som mote, og de betrakter egen påkledning som en form for anti-mote, selv om de tydelig følger motestrømninger.
Likevel mener ikke disse kvinnene at det er riktig å legge seg etter hvordan andre kler seg. I stedet skal man fokusere på hva Gud forventer.
Men selv de som er mest restriktive overfor eget klesvalg, ser ikke helt bort fra estetiske vurderinger.
Og uansett om vi snakker om muslimer i muslimske majoritetssamfunn eller muslimer i europeiske samfunn, så er det stor uenighet blant muslimer om hva som bør være prinsippene for en muslimsk kvinnes påkledning:
For eksempel hvor dekkende klærne skal være. Her er det uenighet om hår, den nederste delen av ansiktet, armer, hender, hals og den nederste delen av beina.
Annonse
(Illustrasjonsbilde: Wikimedia Commons)
Det gjelder også spørsmålet om hvor mye dekorasjon og farge det skal være på klærne, og om snittet kan avsløre kroppens former.
For noen kvinner er det viktig å signalisere «muslimsk kvinne», mens det for andre er viktigere å bevare en tvetydighet i klesstilen. De sistnevnte forsøker å utnytte og spille på den tvilen som kan knytte seg til en muslimsk kvinnes klær.
Stil, men ikke mote
Selv om noen kvinner er tilbakeholdne med å kalle stilen sin for mote, ligger det for flesteparten av kvinnene estetiske overveielser bak stilen, uansett hvor troende de er:
Klærne er valgt fordi de synes de er pene, og de liker dem. Noen foretrekker klær som er enkle og ikke for pyntet; andre elsker paljetter og gjennomsiktige, lette stoffer som enkelt kombineres med ugjennomsiktige materialer.
Sammen med det estetiske valget er det to andre ting å ta hensyn til: Er klærne i overensstemmelse med kvinnens krav til tildekning, og vekker de oppsikt eller provoserer?
Utfordrer forestillinger
Overordnet kan man dele inn islamsk mote i to forskjellige stiltyper: Den første typen er ekstrovert og tiltrekker kvinner som gjerne vil spille på den muslimske identiteten.
Som når Hala, som studerer medisin, forteller at hun er fornøyd når en pasient spør henne om tørklet er muslimsk eller bare mote.
De ekstroverte typene har høy utdannelse og gode jobber. De liker ikke de muslimske klærne som selges på for eksempel Nørrebro og foretrekker kanskje å kombinere hijab med klær fra mainstream-moten − eller å ha en helt egen stil, for eksempel fra kjøp i utlandet og gjenbruksklær.
Hala er klesinteressert og bruker mye tid og krefter på stilen, og hun forteller:
− Akkurat som den lange klesdrakten synes jeg det gir større avstand at man viser at man tilhører en bestemt kultur. Man forbinder det med arabisk kultur, og så tenker man på andre ting som også er forbundet med arabisk kultur som kvinneundertrykkende.
Annonse
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Tvetydighet
En annen kvinne, Sabiha, forteller:
− Jeg unngår å bruke svart, for jeg synes det er mange negative ting forbundet med den fargen, særlig blant dansker. Jeg vil heller at de er åpne for å møte meg, i stedet for å tenke «hun er en typisk islamist».
De ekstroverte kvinnene kan være fascinert av for eksempel sigøyner-looken eller av en høyhalset viktoriansk stil.
Men de legger vekt på å skape tvetydighet slik at de ikke støter sine medmennesker fra seg, men samtidig utfordrer de forestillinger om og ikke minst fordommer mot muslimske kvinner.
Med andre ord utnytter de at det lett sniker seg inn usikkerhet og tvetydighet i det påkledningen deres kommuniserer.
Et alternativ til mainstream-mote
Den andre stiltypen er introvert og her ønsker kvinnene et alternativ til mainstream-moten. De vil altså ikke å inngå i en syntese med andre moter, selv om det likevel til tider skjer.
Esme, som droppet et studentkurs for å tjene sine egne penger, forteller at islamske klær ikke er en uniform:
− Det er ni krav, jeg vet ikke om jeg kan huske dem utenat og i rekkefølge, men det skal være tildekkende, det skal være løst og det skal ikke være iøynefallende. Man skal ikke etterligne de som går halvnakent kledd, det skal være distinkt islamsk.
- For eksempel, hva er poenget med å gå med abaya hvis den er i gull, og tørkleet også er i gull, og det dessuten er en stor blomst? Da er det for å etterligne! Det er greit nok å gå kledd slik innenfor ens egne vegger, men ikke utenfor.
- Det skal være beskjedent og ikke være merkevarer − det er ikke hyggelig for folk hvis du går forbi de som er fattige, men det kommer an på intensjonen.
- Nå går jeg selv i merkevare-skatersko, men det er fordi jeg synes at de er kule. Så det er intensjonen som er det viktigste, forklarer hun.
Annonse
Moralkode
For Esme er det mulig å bestemme forholdsvis entydig hva som er islamske klær. Og Amina, som jeg traff i den samme butikken, forklarer at det står i Koranen at man skal gå med tørkle, men:
− En stram bluse og tørkle − det er ikke så pent. En abaya, derimot, dekker deg. Men man skal tenke over hvordan man setter det sammen.
De estetiske vurderingene − at klærne skal være pene − er hos de kvinnene som er tiltrukket av den introverte stilen ensbetydende med at de følger den islamske moralkoden slik de leser den.
De legger vekt på at det i klesvalget utmerket kan la seg gjøre å kombinere islamske prinsipper med det som er trendy eller pent, for eksempel ved å matche farger. Det betyr at de i høyere grad er synlige som muslimer.
For de kvinnene er tvetydighet et problem, og det er ikke så enkelt å kommunisere at man er rettroende muslim, for det kan lett sås tvil om man er det − til tross for måten man kler seg på.
For eksempel kan det såes tvil om det ikke nettopp vekker oppsikt når et kvinne kler seg i lang kjole, lang kåpe og et tørkle som dekker hele overkroppen eller som bruker niqab (som dekker ansiktet, slik at bare øynene er synlige).
Dobbeltmoral
Fahmy eier en annen butikk på Nørrebro. Han selger nesten utelukkende abayaer − alle ensfargede i dempede farger og i en svært enkel stil, det vil si uten, eller bare med ytterst diskrete, dekorasjoner, for eksempel en struktur vevd i inn stoffet.
De er importert fra Jordan, hvor deler av Fahmys familie bor.
Fahmy forklarer selv produsenten hvordan klærne skal se ut, ut fra de ønskene han hører fra sine kunder. For de kan ikke bruke det som ellers blir solgt i Jordan, fordi det som regel er for fargesprakende og pyntet.
Likevel anklager Fahmy enkelte av sine kunder for å være dobbeltmoralske og for ikke å være så prinsippfaste og rettroende som de med sin enkle abayaer og hijaber legger opp til.
Dekker over
Det spørsmålet man til enhver tid kan stille, og som Fahmy altså stiller, er hvilke gjerninger og holdninger denne påkledningen dekker over.
Han forteller for eksempel om flere episoder hvor han har støtt på kunder som røyker offentlig, og hver gang har de raskt skjult sigaretten:
− Med påkledningen signaliserer kvinnen religiøse årsaker, og man tenker: Gjør en muslimsk kvinde det [røyker]? Det er dårlig, det mener jeg.
− Hun står der ute og røyker, slukker sigaretten og åpner døren − går deretter et skritt tilbake fordi jeg står her som en mann. Så ber hun om et bedeteppe og ber i prøverommet, mens venninnen forsikrer seg om at jeg ikke kan se henne.
- Det er mange historier som denne. De misforstår islam fullstendig. Hvis politikerne bare holdt opp med å nevne tørkleet − så kaster de det. Det er blitt et politisk symbol, mener Fahmy.
Klesstil følger livsstil
De enkelte kvinnenes klesstil forandrer seg hele tiden. De kvinnene som er nøye med å overholde islamske prinsipper for hvordan man som kvinne går kledd, har heller ikke en stillestående smak.
Ofte endrer graden av tildekning eller graden av pynt seg i takt med at deres tro og religiøse praksis utvikler seg. Derfor kan den samme kvinnen i en periode være introvert i sin påkledning og i en annen ekstrovert.
Men begge typene skaper en alternativ estetikk, en smak, som er inspirert av en islamsk moralkodeks; de tolker den imidlertid ikke likt.
Derfor er det ikke mulig å peke ut den ene som uttrykk for sterkere religiøsitet enn den andre. Mens den ekstroverte stiltypen forholder seg positivt til den tvetydigheten som klærne signaliserer, er det mer problematisk for den introverte stiltypen.
Det krever spesielle ferdigheter og spesiell sensibilitet overfor omgivelsene å signalisere en tvetydighet som på én gang åpner for en begrenset form for kontakt og samtidig markerer en annen identitet. Men fremfor alt er det en forutsetning at det er normer som støtter dem.
Tilsvarende strategier i nord
Ifølge den norske kjønnsforskeren Marianne Gullestad, som har studert sosiale omgangsformer i Norden, finnes tilsvarende strategier hos den nordiske, velutdannede og velstående middelklassen.
For særlig middelklassen utvikler strategier overfor dem man anser for å være forskjellige fra en selv.
Man bør naturligvis være forsiktig med å overføre iakttakelser fra Norden til de to stiltypene innen islamsk mote, men det er neppe tilfeldig at de kvinnene som tiltrekkes av den ekstroverte stiltypen tilhører den muslimske, velutdannede middelklassen som nå også finnes i Danmark.
Og også her er det tilsynelatende en norm at man markerer grenser, blant annet mellom muslimer og ikke-muslimer, men at man gjør det på så subtile måter at det ikke blir umulig med kontakt.
Å sende klare signaler om hvem man hører til er derimot en norm som både finnes hos den nordiske arbeiderklassen og hos den muslimske introverte stiltypen.
