– Politisk integrering står ikke sentralt i den norske integreringsdebatten. Den dreier seg mest om religion, kultur, arbeidsdeltakelse og sosiale forhold, forteller Marianne Takle, forfatteren bak en ny bok om politisk integrering blant innvandrerorganisasjonene i Norge. 

I boken introduserer Takle nyere faglitteratur om politisk integrering, og analyserer samvirket mellom minoriteter og majoritetssamfunnet i Norge. Analysene bygger på et større forskningsprosjekt om forholdet mellom innvandrerorganisasjoner i Oslo og norske myndigheter.

– Problemet med den store vekten som legges på kulturelle spørsmål, er at majoriteten ikke kan kreve at personer med minoritetsbakgrunn overtar deres kulturelle verdier, sier Takle.

– Myndighetene kan derimot kreve at minoritetene tilpasser seg demokratiske og byråkratiske ordninger, siden alle som blir berørt av demokratiske beslutninger bør delta i den demokratiske prosessen, fortsetter hun.

Prioriterer å opprettholde kultur og tradisjoner framfor politikk

Det norske idealet er at organisasjonene skal gi medlemmene erfaring med demokratiske verdier, og trening i praktisk demokrati.

Takle finner at de fleste innvandrerorganisasjonene i Oslo har lave ambisjoner om å påvirke majoritetssamfunnets institusjoner. De konsentrerer seg om å opprettholde kultur og tradisjoner fra medlemmenes opprinnelsesland.

Også innvandrerorganisasjoner som i utgangspunktet ikke er orientert mot politisk deltakelse kan gi demokratisk skolering av medlemmene.

Ender opp som skoler i byråkrati

I praksis blir dette skolering i byråkrati. Innvandrerorganisasjonene får økonomisk støtte, og må til gjengjeld tilpasse seg byråkratiske ordninger.

Grasrotbyråkratene i kommunen gir organisasjonenes ledelse detaljert opplæring i byråkratisk organisasjonsdrift. Denne opplæringen viser hvor viktig det er å mestre kontakten med det offentlige byråkratiet for å delta i det norske demokratiet.

Samtidig viser den hvor viktig tradisjonen med byråkratisk oppbygde medlemsorganisasjoner er i norsk demokratisk tradisjon.

Også administrasjon er en form for kultur, og den norske byråkratiske organisasjonstradisjonen blir en viktig markør for norsk identitet. Nettopp derfor stilles det streng krav om at innvandrerorganisasjonene skal tilpasse seg en byråkratisk arbeidsform, for at medlemmene skal settes i stand til å delta i norsk politikk.

Et sammensatt bilde

Innvandrerorganisasjonenes forhold til integreringsprosessen er et kontroversielt tema.

Mange mener at slike organisasjoner lukker medlemmene inne i etniske og nasjonale grupper, og hindrer integrering.

Takle viser at bildet er mer sammensatt, og at det er viktig å utvikle en mer finmasket forståelse av hva integreringsprosessen innebærer. I boken reiser hun derfor spørsmål som:

• Hva er politisk integrering?
• Hva er politisk representasjon?
• Driver norske myndigheter multikulturell politikk?
• Kan innvandrerorganisasjoner være skoler i demokrati?
• Er innvandrerorganisasjoner skoler i byråkrati?
• Er administrasjon en form for kultur?

Forteller like mye om majoritetssamfunnet

Takle viser at svarene på disse spørsmålene forteller minst like mye om det norske majoritetssamfunnet som innvandrerorganisasjonene.

Hun mener at nøkkelen til dette ligger i den betydningen de frivillige organisasjonene spiller i Norge. Slike organisasjoner blir ofte kalt skoler i demokrati, og denne modellen har myndighetene overført til innvandrerorganisasjonene.

– Det er likevel ikke offisiell norsk politikk at innvandrerorganisasjonene skal gi minoritetene direkte politisk innflytelse. Politisk skal medlemmene integreres som enkeltindivider, fortsetter Takle.

Referanse:

Takle, M.: Politisk integrering. Innvandrerorganisasjoner som skoler i demokrati og byråkrati
Cappelen Damm Akademisk 2014