Fortsatt store forskjeller i Sør-Afrika

Sør-Afrika prøver å jevne ut forskjellene mellom svart og hvit. Men tjue år etter apartheid er det fremdeles store ulikheter i utdanningssystemet.

Bare en av tjue svarte sørafrikanere fullfører høyere utdanning, ifølge ny rapport fra SIU. (Foto: NTB scanpix)

Grunnlag for samarbeid

SIU-rapporten «Samarbeid med Sør-Afrika i høgare utdanning: Føresetnader, utfordringar og moglegheiter» skal gi norske institusjoner et kunnskapsgrunnlag for samarbeid med sørafrikanske institusjoner.

På The Times Higher Education Ranking 2013 er bare tre afrikanske universiteter nevnt. Alle disse ligger i Sør-Afrika.

På rankinglisten «BRICS and emerging economies» fra 2013 ligger University of Cape Town (UCT) som nummer tre, etter to kinesiske universiteter.

Ifølge SIUs mobilitetsrapport 2013, reiste 218 norske studenter til Sør-Afrika i 2012, mens sju sørafrikanske studenter kom til Norge. I 2013 hadde dette tallet økt til 25 studenter.

Under apartheid var skoler og høyere utdanningsinstitusjoner i Sør-Afrika delt etter rase. Institusjonene for hvite var privilegerte både når det gjaldt midler, frihet og forskningsaktiviteter. 

I dag fokuserer all nasjonal utdanningspolitikk i Sør-Afrika på å jevne ut forskjeller mellom befolkningsgruppene og institusjonene.

Likevel preges utdanningssystemet av mange utfordringer knyttet til landets historie. Bare en av tjue svarte sørafrikanere fullfører høyere utdanning. 

Segregering i praksis

­­Noe av årsaken ligger i grunnopplæringen, som ikke har blitt ordentlig reformert etter apartheid-regimet, viser en ny rapport om høyere utdanning i Sør-Afrika fra Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU).

– Offentlig skole var utformet for at den svarte befolkningen ikke skulle tilegne seg gode kunnskaper eller praktiske ferdigheter, og er derfor blant de dårligste i hele Afrika, sier seniorrådgiver Ragnhild Tungesvik på SIU.

– Det er den hvite og svarte middelklassen som kan betale for privatskole, som klarer opptakskravene til de gode institusjonene innen høyere utdanning.

Ragnhild Tungesvik anbefaler å satse på bredere samarbeid. (Foto: SIU)

I praksis eksisterer det derfor fremdeles en slags segregering på grunn av de sosiale forskjellene. Mange av de svarte bor også fremdeles i de tradisjonelle områdene, og er prisgitt de lokale skolene der, sier hun.

Sosialt ansvar i Afrika

Norge har lang tradisjon for samarbeid med Sør-Afrika, og ga landet betydelig støtte til kampen mot apartheid.

I dag er det et av BRIKS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), land som Norge særlig satser på å samarbeide med innen både næringsliv, utdanning og forskning. Disse landene er voksende økonomier i verden.

Sørafrikanske myndigheter prioriterer i dag internasjonalt forskningssamarbeid høyt. Men Sør-Afrika har ikke noen nasjonal strategi for internasjonalt utdanningssamarbeid, forteller Tungesvik.

– Utdanningspolitikken fokuserer i stedet på sosial rettferdighet, antidiskriminering og utjevning. Samtidig tar Sør-Afrika sitt sosiale ansvar som det rikeste landet i Afrika alvorlig, og internasjonalisering handler mest om samarbeid med de andre afrikanske landene. 

Ifølge rapporten er det vanskelig å rekruttere nok gode master- og doktorgradsstudenter i Sør-Afrika, så mange hentes fra resten av kontinentet.

Porten til Afrika

Sør-Afrika kalles Porten til Afrika, ettersom landet kan åpne dører til andre afrikanske land. Utdannings- og forskningssamarbeid med Sør-Afrika kan derfor være interessant for norske institusjoner.

Sammenlignet med de andre BRIKS-landene har Sør-Afrika også noen av de beste institusjonene, med stor grad av selvstyre og lite byråkrati. 

Rapporten viser at det er en stor ubalanse i studentutvekslingen mellom Norge og Sør-Afrika. Mange norske studenter reiser dit, men få sørafrikanske studenter kommer til Norge.

Økonomi er noe av årsaken er, siden Sør-Afrika ikke har låneordninger for å studere i utlandet.

– Norske institusjoner opplyser også at det er vanskelig å rekruttere sørafrikanske studenter. Det kan være at mange sørafrikanske institusjoner ønsker å beholde de gode studentene, og derfor ikke legger godt nok til rette for utveksling, sier Tungesvik.

Ny satsning

Til tross for den offisielle utjevningspolitikken er det de historisk privilegerte institusjonene som får mest forskningsmidler, og de har oftest samarbeid med vestlige universiteter.

– I de sørafrikanske myndighetenes «White Paper for Post-School Education and Training» som kom i 2013, foreslås det derfor å satse på trepartssamarbeid; mellom et vestlig universitet, et kvalitetsuniversitet og et historisk underprivilegert universitet, sier Tungesvik.

Hun tror dette er en modell som kan være interessant for norske institusjoner, og anbefaler også å satse på bredere institusjonssamarbeid som kobler utdanning og forskning.

– De sørafrikanske institusjonene mener selv at deres største fordel i utdanningssamarbeid er å tilby vestlige universiteter det afrikanske perspektivet, siden de har tette bånd til andre land på kontinentet, sier Tungesvik.

Referanse:

Kjell G. Pettersen: Samarbeid med Sør-Afrika i høgare utdanning – føresetnader, utfordringer og moglegheiter, Senter for internasjonalisering av utdanning, ISBN 978‐82‐93017‐40‐0

Powered by Labrador CMS