Under apartheid var skoler og høyere utdanningsinstitusjoner i Sør-Afrika delt etter rase. Institusjonene for hvite var privilegerte både når det gjaldt midler, frihet og forskningsaktiviteter. 

I dag fokuserer all nasjonal utdanningspolitikk i Sør-Afrika på å jevne ut forskjeller mellom befolkningsgruppene og institusjonene.

Likevel preges utdanningssystemet av mange utfordringer knyttet til landets historie. Bare en av tjue svarte sørafrikanere fullfører høyere utdanning. 

• Les også: – Afrika trenger sterke universiteter

Segregering i praksis

­­Noe av årsaken ligger i grunnopplæringen, som ikke har blitt ordentlig reformert etter apartheid-regimet, viser en ny rapport om høyere utdanning i Sør-Afrika fra Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU).

– Offentlig skole var utformet for at den svarte befolkningen ikke skulle tilegne seg gode kunnskaper eller praktiske ferdigheter, og er derfor blant de dårligste i hele Afrika, sier seniorrådgiver Ragnhild Tungesvik på SIU.

– Det er den hvite og svarte middelklassen som kan betale for privatskole, som klarer opptakskravene til de gode institusjonene innen høyere utdanning.

I praksis eksisterer det derfor fremdeles en slags segregering på grunn av de sosiale forskjellene. Mange av de svarte bor også fremdeles i de tradisjonelle områdene, og er prisgitt de lokale skolene der, sier hun.

Sosialt ansvar i Afrika

Norge har lang tradisjon for samarbeid med Sør-Afrika, og ga landet betydelig støtte til kampen mot apartheid.

• Les også: Sør-Afrika valgte en tredje vei mot rettferdighet

I dag er det et av BRIKS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), land som Norge særlig satser på å samarbeide med innen både næringsliv, utdanning og forskning. Disse landene er voksende økonomier i verden.

Sørafrikanske myndigheter prioriterer i dag internasjonalt forskningssamarbeid høyt. Men Sør-Afrika har ikke noen nasjonal strategi for internasjonalt utdanningssamarbeid, forteller Tungesvik.

– Utdanningspolitikken fokuserer i stedet på sosial rettferdighet, antidiskriminering og utjevning. Samtidig tar Sør-Afrika sitt sosiale ansvar som det rikeste landet i Afrika alvorlig, og internasjonalisering handler mest om samarbeid med de andre afrikanske landene. 

Ifølge rapporten er det vanskelig å rekruttere nok gode master- og doktorgradsstudenter i Sør-Afrika, så mange hentes fra resten av kontinentet.

Porten til Afrika

Sør-Afrika kalles Porten til Afrika, ettersom landet kan åpne dører til andre afrikanske land. Utdannings- og forskningssamarbeid med Sør-Afrika kan derfor være interessant for norske institusjoner.

Sammenlignet med de andre BRIKS-landene har Sør-Afrika også noen av de beste institusjonene, med stor grad av selvstyre og lite byråkrati. 

Rapporten viser at det er en stor ubalanse i studentutvekslingen mellom Norge og Sør-Afrika. Mange norske studenter reiser dit, men få sørafrikanske studenter kommer til Norge.

Økonomi er noe av årsaken er, siden Sør-Afrika ikke har låneordninger for å studere i utlandet.

– Norske institusjoner opplyser også at det er vanskelig å rekruttere sørafrikanske studenter. Det kan være at mange sørafrikanske institusjoner ønsker å beholde de gode studentene, og derfor ikke legger godt nok til rette for utveksling, sier Tungesvik.

• Les også: Voldtekt og myter om Sør-Afrika

Ny satsning

Til tross for den offisielle utjevningspolitikken er det de historisk privilegerte institusjonene som får mest forskningsmidler, og de har oftest samarbeid med vestlige universiteter.

– I de sørafrikanske myndighetenes «White Paper for Post-School Education and Training» som kom i 2013, foreslås det derfor å satse på trepartssamarbeid; mellom et vestlig universitet, et kvalitetsuniversitet og et historisk underprivilegert universitet, sier Tungesvik.

Hun tror dette er en modell som kan være interessant for norske institusjoner, og anbefaler også å satse på bredere institusjonssamarbeid som kobler utdanning og forskning.

– De sørafrikanske institusjonene mener selv at deres største fordel i utdanningssamarbeid er å tilby vestlige universiteter det afrikanske perspektivet, siden de har tette bånd til andre land på kontinentet, sier Tungesvik.

Referanse:

Kjell G. Pettersen: Samarbeid med Sør-Afrika i høgare utdanning – føresetnader, utfordringer og moglegheiter, Senter for internasjonalisering av utdanning, ISBN 978‐82‐93017‐40‐0