Da regjeringen i begynnelsen av september besluttet å gjennomføre innstramninger i asylpolitikken, vakte dette sterke reaksjoner.

Særlig tiltak rettet mot barna - enslige, mindreårige asylsøkere - som gjør at de lettere kan sendes tibake til hjemlandet ved fylte 18 år, har fått mange til å reagere.

Dagens politikk har historiske røtter langt tilbake, ifølge sosiolog og forsker Ketil Eide ved RBUP - Regionsenter for barn og unges psykiske helse, helseregion Øst og Sør.

- Av historien kan vi lære at de samme dilemmaene på dette feltet dukker opp på nytt. Det handler om hva som skal ha størst betydning - ungene eller hvordan samfunnet skal håndtere at så mange barn ber om asyl. Ikke minst handler det om hvordan asylpolitikken kan forsvares internt i Norge.

- Når politikerne snakker om omsorg, er det helt andre ting enn hensynet til barnets beste som står i fokus - nemlig hensynet til å opprettholde en restriktiv asylpolitikk og det at politikerne kan vise handlekraft før valget neste år, sier Ketil Eide.

Lager historier

Eide skrev avhandlingen “Tvetydige barn: Om barnemigranter i historisk perspektiv” ved Universitetet i Bergen i 2005. Han er redaktør av en bok om “minoritetsperspektiv i psykososialt arbeid med barn og unge” som kommer ut i 2009.

- Vi lager historier om hvem de er, som passer det politiske bildet til enhver tid, sier Ketil Eide.

- Om dagens barn heter det at de sendes til Vesten som “ankere”, altså for å berede grunnen for at familien kan følge etter. Det er en måte å definere hvem de er, og vi tar på oss rollen som beskyttere mot “stygge foreldre” som sender dem ut. “Vi tillater ikke at barn sendes ut slik.” Dermed setter vi alle i en diger boks.

- Selvfølgelig er det noen barn som kommer hit uten å trenge beskyttelse, men derfra til å skape et slikt bilde av alle - det får konsekvenser, påpeker Eide.

Generaliseringer og kategoriseringer får direkte følger for hvordan barna ivaretas:

- Dette har direkte konsekvenser for hvordan vi bygger omsorg for barna. Når de med stor sannsynlighet skal sendes tilbake til hjemlandet, passer det å holde dem på store omsorgssentre.

- Men fagfolk flest, i barnevern og behandlingsapparat, vil være enige om at barn har best av å bo i mindre enheter.

Frykt

- Historien viser at myndighetene fryktet at barna skulle få for sterk tilknytning til det norske samfunnet, slik at det ikke ville være mulig å sende dem ut.

- Konsekvensen var at de jødiske barna skulle bo på barnehjem i stedet for hos pleieforeldre, og de tibetanske barna som kom hit på 60-tallet skulle holdes isolert på egne tibetanerskoler, forteller Eide.

Barn som kommer hit uten foreldre får mye oppmerksomhet. Barnas sårbare situasjon krever at det gjøres en innsats. Asylgrunnlaget for disse ungene har vært mildere.

- Det frykter myndighetene. Da blir virkemidler som medisinsk alderstesting og innstramninger overfor 16-18-åringer en løsning.

- Politikerne må vise at vi håndterer noe kaotisk på en god måte. Vi håndterer hele tiden vår lille frykt for kaos og sosiale konflikter. Sannsynligvis skapes bare nye dilemmaer av de løsningene vi da velger, sier Ketil Eide.

Beskyttet mot oss selv

Da Nansenhjelpen hentet jødiske barn til norge på 30-tallet, falt ordene annerledes. Det offentlige bekymret seg, og ekspedisjonssjef Platou i Justisdepartementet mente at “chansen for å brenne inne med barna er overveldende stor”.

Det ble også sagt: “Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet… Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødespørsmål. De jøder vi allerede har her i landet er ikke minst interessert i det.”

Av frykt for “en spirende anti-semittisme” i det norske samfunnet burde vi ikke ta i mot for mange jøder. Vi beskyttet dem så å si mot oss selv.

- Da tibetanerne kom senere, ble de godt mottatt, men som sjeldne planter og plassert for seg selv i Kragerø og Gjøvik. De var eksotiske, som ikke bare er en god opplevelse. Det oppstår en avstand til alt rundt, og de ble holdt isolert fra alt det norske, sier Ketil Eide.

- Disse guttene skulle ikke blande seg med nordmenn og ble sett på som en gruppe med flokkmentalitet. De måtte beskyttes mot vårt kompliserte og moderne samfunn. Det handlet om at de skulle tilbake til flyktningeleiren i India. Men noen ble jo her.

Kultur som forklaring

Begrepet “rase” er i dag utdatert og nærmest forbudt å bruke. Nå handler det om kulturforståelse og kulturforskjeller. “Kultur” blir en bås å plassere problemene i.

Og mens det før i stor grad var enkeltpersoner som sto for mottakelsen av utenlandske barn, har staten nå overtatt ansvaret.

- Det kommer barn fra flere steder, og verden er blitt atskillig mer kaotisk. Vi må prøve å takle at barn ber om asyl her, for vi kan ikke stenge grensene. Hvor mange som kommer og hvor de kommer fra vil variere med konfliktområdene.

- Jeg kan skjønne at politikerne står overfor vanskelige avgjørelser. Men det blir for lett å velge byråkratiske ordninger, som vi tror er til å leve med, mener Ketil Eide og fortsetter:

- Vi har behov for å skape en orden og forstå hva som skjer. Men det fins ikke entydige løsninger. Stadig nye grupper av enslige asylsøkerbarn kommer til Norge.

- Er løsningen god for barnet? 

- Samtidig må politikerne ha løsninger å stå fram med. Et aspekt ved den siste innstramningen er at Norge ikke skal være mer liberalt enn andre land - vi må følge resten av Europa.

- Men så lenge vi polariserer “dem” og oss, finner vi ikke mellomløsninger. Vi spør ikke: Er denne løsningen god for dette barnet? Hva trenger han eller hun? Hva er den helt spesifikke situasjonen for dette barnet uavhengig av kultur og hvor det kommer fra?

- Spurte vi slik, ville våre løsninger bli annerledes, tror Ketil Eide.

- Vi må tørre å stå i det tvetydige og motsetningsfylte. Asylbarna skal behandles som alle andre barn i Norge, samtidig som de ikke skal det. Det er en dobbelthet vi ikke takler, det store dilemmaet i alt arbeid med disse barna - og det krever at fagfolk og politikere kan ha to tanker i hodet samtidig.