Samenes dunkle fortid

- Når man gravde i Finnmark og fant et skjelett med smykker både fra øst og vest, skrev arkeologene gjerne: Her må det være en norsk handelsmann som er gravlagt. Det samiske ble oversett - gjømt i en dunkel fortid, til tross for at gjenstandene forteller like mye om det samiske som det norske, sier Anders Hesjedal ved Tromsø Museum.

Anders Hesjedal har nylig skrevet doktorgrad om samisk forhistorie i norsk arkeologi. Grunnlaget for avhandlingen er et stort utvalg sentrale tekster som ble produsert av arkeologer fra 1900 til 2000.

Slike tekster om forhistorien er mye mer enn refererende utsagn, de inneholder andre koder og formuleringer. Ved hjelp av teorier fra litteraturvitenskapen har Hesjedal analysert tekstene der forskerne omtaler gjenstander, for å finne ut hvilke historier de forteller.

- Ytterst dunkel og lite utredet

"I 1988 ble Nordisk Samisk Kvinneorganisasjon stiftet, her representert gjennom en illustrasjon av Sanne Sihm. Sko, klesdrakt og ski er de samme som på det 100 år eldre bildet «Setesdalsjente på ski» 1889 av Carl Hansen (bildet under). I de to bildene uttrykkes det norske og det samiske med samme symboler."
"I 1988 ble Nordisk Samisk Kvinneorganisasjon stiftet, her representert gjennom en illustrasjon av Sanne Sihm. Sko, klesdrakt og ski er de samme som på det 100 år eldre bildet «Setesdalsjente på ski» 1889 av Carl Hansen (bildet under). I de to bildene uttrykkes det norske og det samiske med samme symboler."

«Samenes eldre forhistorie er ytterst dunkel og lite utredet», kan man lese i det klassiske verket Norges oldtid som ble skrevet av arkeologen Anders Hagen i 1967. 30 år senere gjentar Karsten Alnæs et lignende utsagn i sitt verk Historien om Norge. Det ligger et land (1996).

De to forfatterne er ikke alene om å målbære budskapet om samenes dunkle fortid. Utsagnet hører til i en fagtradisjon hvor vitenskapelige og populære tekster om Norges forhistorie ukritisk har gjentatt de samme påstandene i generasjoner.

Ukritisk fagtradisjon

Det er først de seneste tiårene at arkeologene har retta et mer kritisk blikk mot sin egen politiske og samfunnsmessige rolle. Når det gjelder vurderingen av samenes plass i forhistorien, kom skillet i kjølvannet av Alta-saka med debatt om samenes status som urfolk og oppblomstringen av samisk kultur.

En hel generasjon med forskere som fikk sin utdanning ved Universitetet Tromsø sørget for en eksplosjon av forskning rundt samiske bosetninger. Det samme skjedde på svensk side.

At fokuset på det samiske kom så seint, har gitt et svært ensidig bilde av forhistorien og bidratt til å rettferdiggjøre en hard fornorskningspolitikk. Ved Tromsø Museum hadde den danske arkeologen Povl Simonsen siden 1952 satt fram en alternativ tolkning på grunnlag av de store arkeologiske undersøkelsene i Varanger. Han uttalte at det var galt å stille spørsmålet «når vandret samene inn». Spørsmålet var en dogme i seg sjøl, påpekte han.

Flakkende same og fri bonde

- Når vi skriver er vi underlagt en struktur som allerede før vi starter skriveprosessen er med på å bestemme hvordan innholdet blir presentert og hvordan det blir tolket. Sjøl tilsynelatende kjedelige vitenskapelige tekster ledes inn i et mønster som tradisjonelt er knytta til skjønnlitterære fortellinger. Vi deler gjerne forskerne inn i grupper med «skurker» og «helter» som vi ledes til å tro på, skriver Hesjedal.

- Hvis vi ser de arkeologiske tekstene som en helhet handler de først og fremst om å bygge en nasjon. Det er nasjonens fortid som skal skrives. Tendensen er spesielt tydelig i de store oversiktsverkene skrevet for et allment publikum, men preger også de vitenskapelige artiklene, sier prosjektlederen ved Tromsø Museum, og fortsetter:

"Anders Hesjedal, Tromsø Museum"
"Anders Hesjedal, Tromsø Museum"

- Historie og arkeologi har vært fag hvor det var viktig å vise at den nålevende befolkningen var etterkommere av fortidas «nordmenn», vise at «vår» fortid var annerledes enn den danske og svenske. Det særegne norske var begrunnet i den norske naturen med sine fjell og vidder, fjorder og daler som førte til en annen bosetning enn i slettelandene Danmark og Sverige.

- Særlig den kjente historikeren Ernst Sars hevdet dette. Samene er symbol for det fremmede - rasen og nasjonen ble ytterpunkter. Hos arkeologen Anton Wilhelm Brøgger representerer disse motsetningene henholdsvis «den flakkende samen» bundet til den «halvtemmede ren» og «den frie norske bonde».

Verken Brøgger eller Sars skriver om samer i forhistorien. Samene er fraværende til tross for at begge forfatterne må ha kjent til sagalitteraturens fortellinger om «finner» og «skridfinner» og den store betydningen av «finneskatten» i mellomalderen, sier Hesjedal.

Brennbart?

Ved århundreskiftet påsto geologen Andreas Martin Hansen med referanse til raseteorier om kort- og langskaller at disse folkegruppene som ble nevnt i sagaen umulig kunne være samer. De var de siste rester av en opprinnelig befolkning som bodde i landet før de jordbrukende ariene kom, mente han.

Også i før- og mellomkrigstida ble spørsmål om samenes slektskap med sagaens skridfinner satt under tvil, og usikkerheten om det samiske ble holdt ved like uten kritisk drøfting - helt til Povl Simonsen satte spørsmålet på dagsorden noen år etter krigen. Hvis noen stammer fra steinalderfolk i Finnmark, så må det være samene, sa han.

Hans utsagn vant ikke gjenklang i det norske, arkeologiske miljøet, noe som blant annet kommer til syne i klassikeren Norges oldtid, norsk etterkrigstids mest berømte arkeologiske verk, skrevet av Anders Hagen.

Boka som kom på 1960-tallet er trykt i atskillige opplag og er ennå i bruk. Hagens bok fra 1997 «Gåten om kong Raknes grav. Hovedtrekk over norsk arkeologi», avslutter med å slå fast at samisk arkeologi ikke er tatt opp i boka fordi emnet er for brennbart. Hesjedal undrer på hvorfor samisk arkeologi er mer brennbar enn norsk arkeologi, hvis man har fag for øyet når man skriver.

Problemer med «det norske»

Det som Danmark og Sverige ikke hadde, ble definert som norsk; fjell, skiløping, snø, vinter og den frie, norske bonden. Symbolene ble først utviklet mot slutten av dansketida og siden forsterket av Nansen som krysset Grønland på ski, av polferdene og vinteridrett. Den siste symbolske forsterkingen av vinterlandet Norge var de olympiske leker på Lillehammer i 1994.

Det er imidlertid et problem med symboler som ble knytta til det norske. Helt siden sagatida og kanskje tidligere var de samme symbolene brukt for å karakterisere det samiske. I et edsformular i Grettes saga sverges det at hevn skal komme til den som bryter avtalen like sikkert som sol skinner, skjold blinker, mor føder sønner eller finn går på ski.

Også skipsbygging og assosiasjoner til fjell og snø knyttes like gjerne til samene som til nordmenn. Når disse trekkene ble gjort til norske, forsvinner tilknytningen til det samiske.

Gjennom symboler som også kunne knyttes til det samiske, utgjorde samene en trussel mot den sårbare oppfatningen av norsk identitet, skriver Hesjedal i sin doktoravhandling.

Powered by Labrador CMS